Da jorda pustet lettet ut

«[T]he moment we paused the Earth was able to breathe again.» Det sier den kjente naturhistorikeren og programlederen David Attenborough i dokumentarfilmen The Year Earth Changed. Da verden stengte ned i mars i fjor, observerte filmteam flere steder i verden hvordan natur og dyreliv reagerte på den reduserte menneskelige aktiviteten. Det var som om naturen tok jorda tilbake.

Det er nærmest utrolige tall vi blir presentert for: Etter 12 dager med nedstenging kunne innbyggerne i den indiske byen Jalandhar se Himalaya for første gang på 30 år. Vanligvis er fjellkjeden dekket bak et teppe av smog. I april 2020 var det 114 millioner færre internasjonale turister enn samme måned året før. Den globale trafikkstøyen sank med inntil 70 prosent. Los Angeles opplevde den beste luftkvaliteten på 40 år. I Kina ble mengden giftige gasser i atmosfæren halvert.

Det var som om naturen tok jorda tilbake.

Tre måneder inn i pandemien var antall fottrinn i byene redusert med 90 prosent. Etter seks måneder var det restriksjoner i over 40 land, som begrenset aktiviteten for over tre milliarder mennesker. I Ganges-elven i India var oksygennivået forbedret med 80 prosent, og renheten i vannet på Afrikas atlanterhavskyst gikk fra «dårlig» til «utmerket». Ett år etter nedstengningen var de årlige CO2-utslippene redusert med seks prosent – den største nedgangen som noensinne er målt.

Alt dette viser at vi kan hvis vi vil. Det vil si, vi kan hvis vi må. Da koronakrisen traff oss og vi måtte stenge ned, redusere aktiviteten, reise mindre og være mer hjemme, var det mange som trakk fram nettopp den positive effekten dette hadde på natur og klima. At vi kunne gjøre så raske og omfattende omstillinger når faren truet, kunne kanskje markere et veiskille i hvordan vi forholder oss til klimakrisen?

Økonomen Mariana Mazzucato lanserte en klimanedstenging etter koronamodellen som en mulig nødvendighet dersom vi ikke får gjort noe med klimakrisen. Forfatter og professor i biologi Dag O. Hessen spurte om koronakrisen kunne bli et slags vippepunkt: «kanskje dette kan gi en erkjennelse av at ikke bare går livet går videre uten alle møtene, reisene og tingene, men at det har noen fordeler også. Og kanskje gir det klimasaken den nødvendige dytt.»

Ett år etter nedstengningen var de årlige CO2-utslippene redusert med seks prosent – den største nedgangen som noensinne er målt.

Attenboroughs dokumentar viser hvor mye vår aktivitet påvirker dyrenes atferd og livsgrunnlag. Da strender i Sør-Afrika ble tømt for folk, kunne pingviner lettere og oftere finne mat til barna sine – og barna ble både sunnere og hadde større sjanse for å leve opp. Da cruisetrafikken ble avlyst, ble det stillere i vannet. Uten støy fra skipstrafikk kunne dyrene i havet kommunisere bedre med hverandre. Delfiner rundt New Zealand tredoblet avstanden de kommuniserte over. Knølhvaler som migrerer fra Hawaii til Alaska for å spise, snakket over større avstander, og på nye måter. Hvalene kunne samarbeide om å skaffe mat, og kunne dra lengre unna barna for å finne mat. Tidligere har så lite som 7 prosent av kalvene levd opp, nå regner forskere med at tallet vil stige.

I Afrika begynte leoparder å jakte om dagen i stedet for om natta. Fjellgorillaer fødte dobbelt så mange barn som vanlig. I Kenya ble ingen neshorn drept for hornene sine – for første gang siden 1999.

Dokumentarfilmen levner liten tvil om at for dyrelivet har koronanedstengingen bydd på en livsviktig pustepause.

Med FNs klimarapport som ble lansert tidligere denne uka, har klimakrisen blitt mindre fjern.

Utfordringen for både klima og dyreliv er at koronatiltakene alltid var midlertidige. Vi holdt ut fordi vi visste at det en dag ville ta slutt, vi lengtet etter å vende tilbake til normalen. Som Hessen påpeker, er vi mennesker innrettet for å takle konkrete og akutte trusler – slik som korona – men dårligere til å omstille oss for framtiden og de som kommer etter: «klima oppleves tross alt som en langsom og til dels fjern trussel i rom og tid for de fleste av oss.»

Med FNs klimarapport som ble lansert tidligere denne uka, har klimakrisen blitt mindre fjern. Klimaendringer og konsekvensene av dem er ikke noe som vil skje i fremtiden, men noe vi opplever her og nå. Den siste tiden har hetebølger og -rekorder, skogbranner og storflommer preget nyhetsbildet.

Verden etter koronakrisen er en verden i klimakrise. Koronatiltakene har vært drastiske og inngripende, men har også hatt positive effekter utover å hindre sykdom og redde menneskeliv.

For å si det på en litt banal måte: vi mennesker eier ikke denne planeten, vi er en del av den. For noen år tilbake skrev den amerikanske journalisten Alan Weisman boka Verden uten oss, et tankeeksperiment hvor han beskrev hvordan naturen ville ta jorda tilbake hvis menneskene forsvant. På mange måter ville vi ikke blitt savnet. Men nå er vi på vei til å ødelegge jorda – for alle.

Det er slett ikke sikkert at det normale livet vi lengter tilbake til kommer til å være så normalt særlig lenge.

Spørsmålet er om vi har lært noe som helst av den krisen vi er i ferd med å legge bak oss som kan ruste oss for den krisen vi er på god vei inn i. Det er en vanskelig balansegang med et utall interesser som skal veies opp mot hverandre.

Uansett er det slett ikke sikkert at det normale livet vi lengter tilbake til kommer til å være så normalt særlig lenge. Ekstremvær og kriser ligger an til å bli en del av dagligtalen vår. Hvis vi ikke gjør noe da, og det litt fort.