Jordbær med framtid

Landbrukspolitikk blir fort teknisk. Det er snakk om subsidier, tollmurer, ostetoll, artikkel 19 og mye annet folk flest ikke gidder å sette seg inn i. Men folk flest er opptatt av mat. Vi er opptatt av at den skal være trygg å spise og sunn for kroppen. Vi blir stadig mer opptatt av at maten skal være kortreist og klimavennlig. Vi er opptatt av pris, men ikke for enhver pris. Når folk blir spurt om de er villige til å betale ekstra for norsk mat, svarer de ja.

Norsk mat er trygg.

Når de blir spurt om det er viktigere at maten er billig enn at vi beholder kuer på beite og korn på åkeren, svarer de nei. De aller fleste er enige om at Norge ikke er Danmark. Eller Australia. Det finnes mange land som har forutsetninger til å produsere mat billigere enn vi kan i Norge. Likevel kommer jeg på mange grunner til at vi fortsatt skal kunne spise de første norske jordbæra i juni – selv om det ikke er her de er billigst å produsere.

Norsk mat er trygg. Her forleden leste jeg hvordan du kunne unngå å bli syk på restaurant i utlandet i ferien. Helt sikkert overdrevet, men det fikk meg til å tenke på hvor heldige vi er som kan spise mat uten å “boil it, peel it or leave it”. Vi skal reise så kort som til Danmark før vi faktisk må betale ekstra for “garantert salmonellafrie” egg i butikken.

Mat er beredskap. I disse dager diskuteres langtidsplanen for Forsvaret. Det hjelper lite med 52 toppnotch kampfly om vi ikke kan fø egen befolkning. Produksjon av mat er en del av vår beredskap. Hvis vi legger ned landbruket, og mister kunnskap om hvordan vi skal produsere mat, kan vi streve i en krise. Det er faktisk ganske lite av verdens mat som krysser grensene.

Vi har sett eksempler på land som slutter å eksportere når de mangler mat til egen befolkning – noe jeg tenker er ganske naturlig. Jeg sier ikke at vi skal produsere all vår mat i Norge. Men vi produserer litt under halvparten nå, og der skal vi nok holde oss. Men pilene peker nedover selv om alle er enige i at vi vil ha mer, ikke mindre, matproduksjon i Norge.

Dyrevelferden i Norge er i verdensklasse.

Verdens befolkning øker, og klimaendringer ser ut til å gjøre produksjon av mat vanskeligere på store deler av kloden. Å legge store deler av vårt landbruksareal brakk nå, kan derfor være ganske korttenkt. Det er ikke slik at vi bare kan spa det opp igjen og finne noe gamle frø i kjelleren om 20 eller 50 år. Vi har et ansvar for å produsere egen mat.

Dyrevelferden i Norge er i verdensklasse. Det betyr ikke at kuene bare gresser på enga, og kyllingene tripper rundt i det fri. Men i globalt perspektiv er det få som kan konkurrere med oss – fordi vi har strenge regler, vi har kompetente bønder som følger dem og vi har tilsyn som sikrer nettopp det.

Mat er arbeidsplasser. Bønder og matindustri er viktige næringer over hele landet. Ofte er de en forutsetning for andre arbeidsplasser. Det er her framtida kommer inn. Landbruk og fiske/havbruk er noen av våre viktigste laboratorier for framtidas arbeidsplasser og næringsliv. Vi må produsere mer fra fornybare ressurser, og da må vi beholde folk som har kunnskap om naturen og naturens ressurser. Norge har forskning i verdensklasse innen bioøkonomi.

For å skape framtidas næringer må vi utnytte dette kalde, lange rare landet som en fordel, og ikke stadig late som vi er Tyskland eller Spania. Norske bønder ligger i front når det gjelder å ta i bruk ny teknologi. Det gjør at de kan sprøyte riktig og mindre. Det gjør at de utnytter tida si bedre, og kan øke produksjonen på smarte måter. Vi kan lage medisin av hinna på innsiden av skallet på norske egg – den har vist seg effektiv for å lege sår som ikke vil gro.

Jeg er opptatt av norsk landbruk fordi jeg tror det er viktig og smart å beholde det.

Eggene må være norske, for salmonella er ikke noe man ønsker å gi pasienter med sår som ikke gror. Vi lager flasker av trær, forsker på å lage dyrefor av tang og fiskefor av gran. Det foregår masse spennende innovasjon og forskning i blå og grønn sektor. Å ha et aktivt landbruk er en forutsetning for å bygge videre kompetanse og teste ut de nye mulighetene for framtidas næringer.

Regjeringen satser på stordrift og effektivisering. Hvis norsk landbruk skal konkurrere på de premissene, ender vi opp med store gårder på Østlandet, i Midt-Norge og på Jæren. Men vi som ønsker å ta hele Norge i bruk vet at vi også må ha med oss de små og mellomstore gårdene på Vestlandet, i fjell- og dalstrøk og nordover.

Jeg er ikke spesielt opptatt av at landbrukspolitikken skal beskytte norske bønder. Jeg heier på bøndene, jeg, men det er initiativrik gjeng, mange av dem med høy utdannelse og ettertraktet kompetanse, og de er den gruppen som har hatt høyest produktivitetsvekst de siste tiåra. De får seg trolig andre gode jobber. Jeg er opptatt av norsk landbruk fordi jeg tror det er viktig og smart å beholde det. Norsk landbruk leverer verdier utover kaloriene i maten som dyrkes og pengene som genereres. Og jordbæra de leverer nå, smaker av framtid.