Journalistikk i uniform: Litt krig til frokost?

Jeg våknet torsdag morgen forrige uke til fuglekvitter, solstråler gjennom vinduet og en reportasje på NRK P2 som handlet om at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre dersom (eller når?) atombomben kommer.

I stedet fikk jeg bilder i hodet av nabolaget mitt bombet til støv.

Her gjaldt det å få inn ekspertisen raskt, så uvitende vi nordmenn er om denne overhengende faren. Hvor lenge kan man egentlig oppholde seg i tilfluktsrommet man ikke vet hvor er? Hva gjør man med toalett og vann der inne? Hvor langt unna der bomben treffer, der alt er utslettet i mange kilometer, kan man regne med å finne helsehjelp?

Sånne ting gjorde at fuglekvitteret plutselig føltes fryktelig langt unna. I stedet fikk jeg bilder i hodet av nabolaget mitt bombet til støv.

Så var det neste P2-sak ut: «Stadig flere nordmenn sliter med nattesøvnen».

Google «tredje verdenskrig», og du finner ut at det trender på nettet. Ikke bare i form av krigstyper (!) i mediene, men også i form av ungdom som bekymret spør på nettsider som ung.no om denne verdenskrigen virkelig kan komme.

Det som forsterker internett-trenden «tredje verdenskrig», er humoren som prøver å møte skrekken, i form av memes og GIF’er og annet som tar brodden av det dystre – men – som samtidig bidrar til å skape en følelse av «verdenskrig» overalt.

Hadde jeg vært masterstudent i medier hadde jeg gått systematisk til verks og begynt å telle.

En stor ullen idé om «verdenskrig», eller reportasjer om atomkrig uten at det forklares hvor en slik bombe eventuelt skulle komme fra, og hvilket motiv som skulle ligge bak, og hva som gjøres eller kan gjøres for å hindre denne utviklingen, eller bidra til nedrustning, gjør alle redde og ingen kloke, alle avmektige og ingen handlekraftige.

Det som forsvinner i store beretninger om «verdenskrig», er at konkret og komplisert geopolitikk der kriger pågår her og nå, enten det er i Ukraina, i Palestina, i Iran, i Libanon, i Sudan, pakkes inn i noe vagt og fryktskapende, som ikke inviterer til forståelse av makt, maktspill, agendaer i spill, eventuelle diplomatiske løsninger på konflikten og hvilke gode krefter vi kan støtte opp om, om vi ønsker å bidra til fredelige løsninger.

En ny undersøkelse viste at halvparten av britene tror verdenskrigen kommer i løpet av 5–10 år. Det gjør så klart noe med både livsvalg og livsglede, særlig når det ikke tas aktive grep for å fortelle disse 50 prosentene hvordan de kan handle nå for å bidra til at dette ikke skal skje.

«Ruster opp for en krig som kanskje kommer». «Hæren tredobles». «Det kommer til å koste liv». «Jeg tror unge menn og kvinner er villige til å ofre livet igjen.»

Ruster vi opp på riktig måte?

Slike overskrifter kommer mot oss igjen og igjen, ofte med eksperter i uniform som nesten kappes i å fortelle oss hvor stor faren er. Hadde jeg vært masterstudent i medier hadde jeg gått systematisk til verks og begynt å telle. Det hadde fortalt oss mye om vår tid.

Dekningen av krig og fred er dessverre, i det store og hele, et journalistisk katastrofeområde. En katastrofe er det også for demokratiet, når Stortingets vedtak om ekstra 115 milliarder til Forsvaret, på toppen av de allerede vedtatte 1635, refereres nærmest som en handleliste alle er enige om, og ikke et politisk valg med prioriteringer av våre skattepenger.

Ikke et kritisk spørsmål er å finne, enda så lette de er å få øye på: Ruster vi opp på riktig måte? Settes det samtidig av tilsvarende summer til fredsarbeid eller FN? Hvor skal pengene tas fra og vil velferden tape? Kommer det et klimaregnskap rundt denne militære opprustningen? Legges det planer for initiativ for multilateral nedrustning på sikt?

Tenk så spennende og interessant dette kunne vært. Så håpefullt, så viktig, så styrkende og aktiverende for oss borgere.

Det som formidles i mediene påvirker følelsene våre.

De kunne spurt andre eksperter enn dem i uniform hva militarisering gjør med våre unges sinn, livslyst, fremtidshåp og menneskesyn. De kunne snakket om andre former for forsvar enn det militære, og stilt spørsmål ved ideen om krig som konfliktløser i seg selv.

Krigsspråket er skremmende klikkvennlig, og folks frykt trigger garantert lysten til å lese mer. Men det bør ikke være journalistikkens ledetråd, i alle fall når det gjelder liv og død.

Det som formidles i mediene påvirker følelsene våre. Det som mediene velger å rapportere om, og det som velges ut, forsterker samlet sett narrativer vi lever innenfor, i denne sammenheng det militaristiske narrativet. En vag uro rundt at noe kan skje, en fare som lusker i skyggene, som en «tredje verdenskrig» uten navngitte deltagere, konkrete konflikter eller geografi, kan føles tungt gjennomgripende og krevende. Og lammende:

Hva i all verden kan jeg gjøre med dette utover å kjøpe jodtabletter og lære meg veien til tilfluktsrommet?

Jeg vet ikke om en eneste journalist i Norge, kanskje med unntak av Maren Sæbø, som driver det vi en gang kalte fredsjournalistikk, og som høres vagt ut, men som egentlig handler om å se verden nedenfra, og møte folk som aktivt jobber for å bedre eget og andre liv der de bor. Stikk ut i verden, finn ut hva som fungerer, hva som ikke fungerer, og møt folk nede på bakkeplan.

Soldater må gå i uniform, men det er livsviktig at journalistikken ikke gjør det samme.

Sjekk alternativ praksis og alternative teorier til dagens militarisme, globale lederskap, pengemakt og allianser; snakk med kritikere av alt dette, snakk med dem som har mistet alle sine under en bombe – og ikke bare de som tjener penger på å produsere dem.

Mediene må alltid være den fjerde statsmakt, og ikke maktens PR-byrå. Opprustning og skattepenger inn i et militært forsvar, og for vår del, verdens største militære allianse NATO, er ikke noe nøytralt. Dette er skarpe politiske valg, så hvor er den skarpe politiske journalistikken?

Vi kan skrive oss inn i hat og forakt, inn i dehumanisering av andre, uten at det var planen i utgangspunktet. For vi i mediene kan forsterke og forme en virkelighet der krig blir en norm, vold blir akseptabelt, og død en del av politikken – mens alternativer blir usynlige, oversett og blinde soner. Når fortellinger om verdenskriger og atombomber bakes inn i militaristiske narrativer, og ender med å skjule komplisert geopolitikk. Når det velges et dramatisk journalistisk språk, fremfor nøktern analyse, så kan virkeligheten formes slik at vi ender med å tro at krig er uunngåelig.

Soldater må gå i uniform, men det er livsviktig at journalistikken ikke gjør det samme.