Julaften på hospitalet

Det er julaften. Klokka er litt over 14, jeg gjør meg klar til kveldsvakt på sykehuset. Mens jeg pakker veska med navneskilt og vannflaske durer Disney-kavalkaden i bakgrunnen. Lukten av dampende pinnekjøtt begynner å bre seg i huset.

Jeg kjenner et stikk av dårlig samvittighet idet jeg sier hadet og låser meg ut ytterdøra, stikket som alltid kommer når jeg må forlate familien til fordel for jobb i høytidene. Kanskje særlig julaften. Julaften er en familiedag for de fleste, også for meg. Og samboeren min og ungene synes det er kjedelig at jeg må gå.

Men helsevesenet stenger verken i jula, i påsken eller 17. mai.

Idet jeg passerer de store skyvedørene i glass ved hovedinngangen og går etasjene ned i kjelleren for å skifte til arbeidstøy er den dårlige følelsen borte. Jeg er i jobbmodus, i sykepleiermodus, klar til å ta imot rapport. Min kollega som jeg skal overta pasienten fra jobbet julekvelden i fjor, og det er hver sin gang.

De som er på sykehus i jula, er mennesker som ikke kan velge å ikke være der.

Det er stille på sykehuset. Det betyr ikke alltid rolig. Kun desembermørket og de lange korridorene pyntet med julelys gir inntrykk av det. På hver side av korridoren er det rom, og på hvert rom ligger en pasient. En rolig korridor på intensivavdelingen betyr ofte høy aktivitet inne hos pasientene. Da er det ingen som har tid til å sitte på vaktrommet og drikke kaffe, eller til å stå i gangen og prate.

I enden av den ene korridoren står et plastjuletre med pynt, i en annen korridor står det en stumtjener pyntet med oppblåste, blå undersøkelseshansker og små led-lys i en lenke som er surret rundt. Hanskene er festet slik at det ser ut som et juletre med blå fingre som spriker til alle kanter. Helsevesenjul.

Ute på plassen mellom sykehusbyggene går det noen få mennesker, antakelig folk som er på vei til eller fra jobb. Noen biler står parkert utenfor akuttsenteret. Noen med snø på, kanskje noen pårørende som har vært her hele dagen, og som ikke kan eller vil reise hjem. Selv på julaften er det alltid noen som blir på sykehuset. Noen som sitter i en stol ved en seng der det ligger en de er glad i.

De som er på sykehus i jula, er mennesker som ikke kan velge å ikke være der. Før høytidene slår inn, sender sykehuset hjem de som kan sendes hjem. De som ikke kan skrives ut, men som er friske nok til det, får permisjon. Kun de sykeste blir igjen, sammen med noen få pårørende.

Julemiddagen hans er en pose sondemat.

Intensivavdelingen ligger i 2. etasje, vegg i vegg med operasjonsavdelingen og med enkel og rask tilgang fra akuttmottaket. De henger sammen, de avdelingene: dårlige akuttpasienter må ofte rett fra akuttmottaket til operasjon, og deretter kjøres de til intensiven. Eller pasientene kommer rett fra sengepostene, fordi de har blitt verre og må legges i respirator og få pustehjelp.

Det er ikke bare problemer med pusten som gjør at pasienter må legges i respirator. Noen ganger er det fordi de er så syke at kroppen må få mest mulig avlastning mens den jobber med å bli frisk. Det kan for eksempel være alvorlige infeksjoner, komplikasjoner etter store operasjoner, skader etter ulykker eller alvorlige hjerneslag. Når pasienter legges i respirator, må de også legges i narkose; «kunstig koma». Respiratorbehandling er tøft for kroppen og ofte må dette til for at pasienten skal tåle behandlingen.

Min pasient er intet unntak, en mann i slutten av femtiårene som har fått en livstruende infeksjon og alvorlig organsvikt. Han ligger i sengen, hodeenden er lett hevet. Susingen fra respiratoren er med unntak av radioen den eneste lyden i rommet. Den hule lyden minner om når noen blåser inn i et langt rør. Pust inn – pust ut. Pust inn – pust ut. Julemiddagen hans er en pose sondemat, flytende gulaktig mat som føres ned i magen via en slange gjennom nesen og svelget.

Når jeg tar pasientens hånd i min har det en hensikt.

På radioen spilles det julemusikk, det er kona som sitter ved sengen som har satt på julesanger han liker. Hun har sittet der en stund nå, jeg ser bort på det lille bordet i hjørnet og registrerer en tallerken halvspist ribbe og surkål. Jeg noterer meg i bakhodet at jeg må oppfordre henne til å ta seg en tur ut på pårørenderommet etterpå, slik at hun får hvilt seg og spist skikkelig. Noen pårørende glemmer seg selv, og må minnes på å hvile. Det er beintøft å sitte her, dag etter dag.

Vi har fortalt henne at mannen hennes antakelig hører alt som foregår i rommet. Tidligere intensivpasienter har sagt at de etter oppholdet på avdelingen kan huske detaljer fra da de var syke; hva som ble sagt, hvem som var der, hva de het. Selv om respiratorbehandling og alvorlig sykdom ofte fremkaller hallusinasjoner og vrangforestillinger registrerer pasientene også inntrykk fra virkeligheten.

En pasient kunne fortelle at hun husket navnene på alle sykepleierne som var hos henne, og hun kjente dem igjen etterpå fordi hun dro kjensel på stemmene. I Sykepleiens temanummer 5/2021, «Under omsorg», var det samme beskrevet av en pasient som hadde vært mange måneder i respirator. Han beskrev hvordan han hadde pratet inni seg med sykepleierne i mange måneder, for å bevare forstanden.

I en annen artikkel fortalte sykepleier og dosent, nå pensjonist, Finn Nortvedt om hvor viktig kontakten med sykepleierne og deres tilstedeværelse var. Hendene som berørte, stelte og tok på var for Nortvedt det som holdt ham «fast til livet».

Julaften i fengsel er bedre enn julaften på gata.

Derfor snakker vi alltid med pasientene våre, og vi husker også alltid på å ta på dem. Når jeg tar pasientens hånd i min har det en hensikt. Når jeg bruker tid på å smøre pasientens hud med fuktighetskrem er det ikke bare fordi huden blir tørr av sykehusluften, men fordi pasienten trenger å kjenne følelsen av hud mot hud, den viktige opplevelsen av å bli tatt på. Når jeg forteller et tilsynelatende sovende menneske at det er julaften og at han snart skal få besøk, er det ikke for syns skyld, det er fordi jeg antar at han hører det, og tenker at han kanskje kommer til å huske det.

Denne hjelpen trengs døgnet rundt, 365 dager i året. Vi stenger ikke. På lik linje med andre tjenester i samfunnet som må være til stede eller i beredskap som brannvesen, fengselsvesen, barnevern og politi, er helsevesenet i kontinuerlig drift uansett hvilken dag det er, fordi det er nødvendig.

Jeg synes det er fint og meningsfullt å kunne bidra. Vi er et fellesskap, og vi tar vare på hverandre.

Derfor er det også litt trist å tenke på at det finnes mennesker som ikke er innlagt som kanskje kunne trengt å være her selv om de per definisjon ikke er syke nok.

Jeg er frisk, og kan gå hjem igjen etter vakt og spise kald ribbe fra kjøleskapet i et stille hus.

Jeg har hørt historier fra fengslene, om kriminelle som har fått dommer og som kommer og ringer på døra på julaften og ber om å få komme inn og sone. Julaften i fengsel er bedre enn julaften på gata. Du får tak over hodet, du får julemat og noen å snakke med. Og det er ikke bare fengslene som opplever dette. En kollega fortalte meg en historie om hvordan pasienter i psykiatrien kommer og ringer på døra og ønsker innleggelse på psykiatrisk avdeling i jula. Når du ikke er syk nok til innleggelse, men livet ditt er sånn at du ønsker at det var tilfelle, hvordan har disse menneskene det egentlig da?

Selv om det er kjipt å gå hjemmefra, kan det likevel være nokså fint å være på sykehuset på julaften. Uforutsigbart er det. Det kan koke og være så hektisk at du ikke rekker å spise når du bør. Men det kan også være greit og hyggelig, og julemiddagen som er bestilt til deg fra sykehuskjøkkenet kan inntas sammen med kollegaer. Jeg kan si det fordi jeg er heldig. Jeg er frisk, og kan gå hjem igjen etter vakt og spise kald ribbe fra kjøleskapet i et stille hus.

Jeg skal ikke selv jobbe denne julaftenen, i 2021. Men jeg håper at de som gjør det, får en fin vakt. Så håper jeg at de som må være der, får det så godt som det er mulig, ut fra de forutsetningene som fins. Og så har jeg et ønske: at noen slipper inn noen som trenger et sted å være, om så bare for en kveld.