Julelys i mørke tider

Det er en del slitne aktivister der ute nå. På en konferanse jeg var på nylig, møtte jeg to unge fine mennesker som ikke skjønte hvordan jeg evnet å møte verden i dag med en viss optimisme og til og med latter. Nedstemtheten deres gjorde meg nesten like trist som dem.

Klimaungdommen ser ut å ha gitt opp helt, og jeg dømmer dem ikke. Panikken Greta Thunberg en gang etterlyste, viste seg å manifestere seg kun hos aktivistene, og ikke hos folk med reell makt. Det er grenser for hvor lenge en kropp kan leve i en tilstand av panikk før avmakten siger inn. Eller utmattelsen.

Skal ungene få en plast-ting til, som de inderlig ønsker seg, men som samtidig ødelegger kloden vi kjemper for de 364 andre dagene?

Jeg har møtt nye Palestina-aktivister som sliter med å forholde seg til gamle venner som ikke deler fortvilelse og kamp, og er lei seg over både det og folkemordet. Det er dumt å miste mennesker underveis. Ta vare på dem som ikke bryr seg om saken din, for de bryr seg nok om deg likevel og du kan komme til å trenge dem. Aktivisme koster.

Pass på at prisen ikke blir for høy. Lytt til erfarne aktivister.

Jeg husker selv hvordan beintøffe feminister en generasjon eller to over meg fortalte at den viktigste medisinen mot å gå i bakken, var en venninne å gå i bakken med, altså ligge på gulvet, drikke whisky og le sammen. Et godt råd. Kan også praktiseres alkoholfritt.

Omsorgstrøtthet og utbrenthet i aktivistiske rekker er en reell ting som må tas med et visst alvor, fordi aktivisme ikke er en sprint som fort er overstått, men maraton på maraton som krever restitusjon og hvile og kanskje et helt liv uten å komme i mål.

Men det er ikke lett å snakke om utbrente aktivister, fordi tross alt er det ikke aktivister i et komfortabelt land som vårt det er synd på. De som vet det best er aktivister selv. Likevel er det ingen som tjener på at man går på en smell.

Depresjon eller utmattelse er sjelden det beste brennstoffet om man energirik aktivist vil være. I verste fall kan en hel bevegelse forsvinne, og saken det kjempes for tapes. Vi skal vitterlig kjenne våre privilegier som aktivister i et trygt land, men vi skal også kjenne farer som truer oss hvis vi mister evnen til kamp.

Derfor skal vi feire jul på den måten vi feirer eller ikke feirer, på tross av og på trass i alt og midt i dilemmaer de fleste av oss baler med i år som i alle år.

Skal ungene få en plast-ting til, som de inderlig ønsker seg, men som samtidig ødelegger kloden vi kjemper for de 364 andre dagene?

Hvorfor bruke penger på overflod av mat når lidelse og sult skriker mot deg et Instagram-øyeblikk unna i en hånd, mens du rører rundt i brun saus med den andre?

Sliten er greit, opprørt er greit, oppgitt er også greit, alt dette tåler vi.

Man kan bli helt gal av sånne runder rundt jul, år etter år, og det er ikke rart vi flykter inn i julenostalgi på TV eller andre steder der fiksjon overtar for virkeligheten, for eksempel i et julehefte som frister med gammeldags pynt på forsiden.

Byungdoo Kim, som forsker på bærekraftig forbruk og forbrukeratferd ved Centre for Sustainable Business ved King’s College London, viste i en artikkel fra i fjor, Christmas over-consumption: Why we shop the way we do (even climate activists!) at selv de mest miljøbevisste går på tvers av bærekraftige verdier i julen.

For her kommer tradisjoner og relasjoner i samspill med markedsføring som spiller på nostalgi og lysten til å være omsorgsfull (og gavmild) og gjør oss sårbare for å rives med.

Denne sårbarheten, er jo i grunn den samme den nå avdøde samfunnsmedisiner og lege Per Fugelli snakket om, når han snakket om viktigheten av å ville være en del av flokken. Kim skriver at vi i julen blir redde for å skuffe dem vi er glade i.

I tråd med dette, tenker jeg, er det menneskelig å forstå hvorfor noen ikke bare går på tvers av bærekraftige klimaverdier i julen, men også de monetære man (ikke) har i banken.

Endringer, skriver Kim, kommer derfor ikke med pekefinger og moral, men med åpne samtaler mellom oss i familier og i samfunn, om forventninger rundt gaver og en større bevissthet rundt hvordan vi manipuleres som forbrukere i en forbruksorientert verden.

Ingen sier stopp, ingen setter grenser for deg.

For Kim er det ikke noe galt med gleden over julen, men det kan bære galt av sted, også for vår mentale helse, om den blir en høytid der vi går for mye på tvers av verdier vi har resten av året.

Forskning viser at de som tror verden kan endres og deltar i politiske bevegelser, er mindre utsatt for utbrenthet enn andre, nettopp fordi man holder fast i verdier, lever med håp og opplever at man prøver å gjøre noe med verdens skjeve gang.

Det er de gode nyhetene.

Så kommer variasjonen over dette lystige tema: Om vi ikke skal bli utbrent, må vi være oppmerksomme på vår egen aktivistiske innsats. Sliten er greit, opprørt er greit, oppgitt er også greit, alt dette tåler vi. Det vi ikke tåler er en form for utmattelse som setter oss helt ut av spill.

Det vi trenger er dette: Støtte fra familie, venner eller kolleger, en aksept fra andre om at vi trenger å hvile, å klare å leve med at saken er akutt her og nå, men at den ikke kommer til å løses akutt likevel. Vi trenger å kjenne igjen det som er små seire i det store bildet, og skaffe oss analyser og se sammenhenger når dårlige nyheter og tilbakeslag kommer vår vei. Vi trenger med andre ord hverandre. Ingen aktivist er en øy.

Aktivismen kan for noen være selve jobben din, men for de fleste er det som en hobby; noe du gjør ubetalt, eller betaler for å drive med gjennom medlemskap i organisasjoner, ved siden av alt det andre. Dette krever både helse, overskudd og at du har et liv fritatt for omsorgsforpliktelser døgnet rundt.

Tid for refleksjon, ettertanke og hvilepuls?

Moderne aktivister lever med fulltidsjobber, tidsklemme, renteøkninger, dyrtid og indre og ytre krav om å svare på arbeidsrelaterte epost på kveldstid som alle andre. Det er andre tider enn for bare en generasjon siden, for ikke å snakke om to. Som en ung aktivist jeg møtte sa:

Det er sammenheng mellom bekymringer for å klare komme seg inn på boligmarkedet og mangel på unge som jobber for fred.

Det er også noe mer, som er komplisert. I vår individualistiske samtid er stresshåndtering oftest overlatt til hver og en av oss, som på arbeidsplassen når vi sendes på stressmestringskurs fremfor å få en ekstra kollega. Men dette skjer også i aktivistiske miljøer; ansvaret for å hvile og hente oss inn er opp til oss.

Ingen sier stopp, ingen setter grenser for deg. Ofte er det også er flat struktur, det er verken arbeidsgiver eller ansatt, så hvem skal egentlig sette sånne grenser? Mer enn noen annet sted er det er opp til deg selv.

Aktivisme er ikke bare praktisk innsats, det er også emosjonelt arbeid; kjærlighet, skyld, frustrasjon, sorg, opprørthet, lidenskap, skam og begeistring. Aktivisme skaper relasjonelle bånd både til andre aktivister og til mennesker man solidariserer seg med, for eksempel flyktninger, ofre for krig, eller ofre for naturødeleggelser.

Utbrenthet i rekkene kan komme fordi ingen sier «stopp», ingen setter grenser for innsatsen din og sier at «det er nok nå», for det er det faktisk aldri.

Det hjelper jo ikke heller at vi alle fra før er sauset inn i sen-kapitalistiske effektivitetskrav der det å produsere, være effektiv og alltid gi det lille ekstra, er blitt en del av det moderne vestlige menneskets DNA. Vi kan alltid gi mer!

Tid for refleksjon, ettertanke og hvilepuls?

Vi skal leve mens vi overlever.

Det kan fort forsvinne når man er dypt, ekte og inderlige opprørt over verdens tilstand, og lar denne indre sannheten møte en etablert individuell konkurransekultur der ute.

Depresjon, utmattelse eller sorg uten sinne er aldri godt brennstoff for et aktivistisk bål. Et slukket lys gjør alt mørkt, så vi kan like godt klamre oss til et julelys og tenke at det tross alt er en høytid basert på håp og troen på endring, samme om vi tror eller ikke.

Så la oss feire jul og la oss omfavne av barnas evne til å være i øyeblikk og i små ting og kjenne på gleden ved å gi bort en gave (skal ikke undervurderes å få en heller).

Vi sliter med en forestillingsevne generelt i vår tid, det å klare se for oss andre levemåter, systemer, fremtider og levemåter. Så la deg rammes av et snev julemagi og fantasi, og la et nytt år komme der gamle kamper skal kjempes om igjen og nye vi enda ikke aner eksistensen av, kommer med brak.

I mellomtiden kan du invitere aktivistvennene dine og andre venner på et julebord og le så høyt du kan på gulvet. Vi skal leve mens vi overlever.