Kampen om sannheten

Istedet for at mediene gjør sin egen faktasjekk, lar journalister påstander «balanseres» av et «motsvar» fra en annen kilde. Disse har gjerne fått dårlig tid til å svare. Det blir ikke god folkeopplysning av slikt, og verre kan det bli når debatten spinner videre på utsiden av de etablerte mediene.

Regnestykket har gått sin seiersgang i sosiale medier.

Vi ser det tydelig i diskusjoner om norsk økonomi. Overraskende ofte «glemmes» viktige presiseringer, og avgjørende detaljer eller enkeltfaktorer tas ut av sammenheng og sammenlignes med andre land uten blikk for totalen. Da kan man etterlate det inntrykket man vil, som at den norske økonomien går dårlig, skattene er skyhøye, og pengebruken er ute av kontroll.

Et eksempel er helgens regnestykke i Nettavisen, fremsatt av gründer Alf Gunnar Andersen, primus motor i de såkalte «Økonomioperatørene»:

Visstnok betaler den jevne nordmann 67 prosent av inntekten sin i skatt, visstnok opp fra 62 prosent for fem år siden.

Regnestykket har gått sin seiersgang i sosiale medier og er blant annet videreformidlet i Wolfgang Wees populære podcast.

Denne gangen var det altså også presentert i et redaksjonelt medium, med en kilde som riktignok sa seg uenig i premissene, men uten en kritisk gjennomgang fra journalisten. Da blir det etterlatte inntrykket at begge deler kan være riktig, men at man er uenige om detaljene. Det stemmer ikke.

La oss se på regnestykket.

Analysene under delte jeg også med journalisten i saken da han tok kontakt for en måneds tid siden og spurte om jeg ville kommentere den. Han sa da at han ville droppe saken, men den kom altså på i helgen, uten mine kommentarer.

Tallene skal ifølge Andersen komme fra statsbudsjettet, men er presentert i et regnestykke som ikke henger på greip.

Når skatteinntektene øker mer enn samlet lønn, kan vi konkludere med at lønnsinntekt som andel av total verdiskaping i Norge, har sunket.

For det første: Når vi regner må vi ha sammenlignbare tall i teller og nevner. Andersen ser ut til å ta for seg skatt på fastlandet, inkludert moms og dessuten arbeidsgiveravgift, og deler det på norske lønnsmottakere.

La meg ta det siste først: Skal man regne arbeidsgiveravgift som del av lønn, må nevneren være lønn inkludert arbeidsgiveravgift.

Allerede her kan vi barbere rundt 10 prosentpoeng av Andersens samlede «skattetrykk». Inntekt er dessuten et begrep som dekker langt mer enn lønn. Som næringsinntekter, kapitalinntekter, overføringer fra folketrygden og barnetrygd.

Mange av disse inntektsstrømmene skattlegges. Pensjonister, som ikke er lønnsmottakere, betaler også inntektsskatt. Videre er det sånn at også merverdiavgift betales av langt flere enn bare norske lønnsmottakere. En rekke selskaper, for eksempel.

I Andersens regnestykke ser det imidlertid ut til at bedriftseiere, som han selv, ikke betaler noe skatt. At lønnsmottakere skulle betale hele spleiselaget alene, ville kanskje vært en drøm for en bedriftseier, men det er heldigvis ikke riktig.

Heldigvis finnes det noen som tar dem for seg.

Regnestykket sier heller ingenting om hvor mye hver enkelt av oss betaler i skatt. Fasiten er at skattesatsene på inntekt har endret seg lite i perioden Andersen er opptatt av. Faktisk har det vært lettelser i inntektskatten for lønnsmottakerne som Andersen er opptatt av, under den sittende regjeringen.

OECDs sammenligninger viser også at skatt på personlig inntekt har falt som andel av BNP siden 2015. I Norge er skatten på arbeidsinntekt i gjennomsnitt 27,3 prosent. Det plasserer oss midt på treet i OECD, lavere enn land vi ofte sammenligner oss med, som Tyskland, Danmark, Finland, Island og Nederland.

Andersens tall viser oss imidlertid noe annet svært interessant:

Når skatteinntektene øker mer enn samlet lønn, kan vi konkludere med at lønnsinntekt som andel av total verdiskaping i Norge, har sunket. Det skyldes at kapital de siste årene har stukket av med en større del av verdiskapingen, på bekostning av arbeid.

Svaret på hvorfor finnes realdisponibel inntekt for lønnsmottakere har stått stille de siste årene ligger her, ikke hos en grådig stat.

Dette er ikke det eneste eksempelet på gale påstander om norsk økonomi som lever sitt eget liv i sosiale medier. Heldigvis finnes det noen som tar dem for seg.

I Sverige ligger eksempelvis flere trygdeordninger utenfor statsbudsjettet.

I en fersk artikkel tar faktisk.no for seg en annen «influenser», Sindre Wiig Nordby, som på LinkedIn hevder at den norske kronekursen er lav av tre grunner; lav produktivitet, få gründere og stor offentlig sektor.

Han viser både til OECD og BI-professor Hilde Bjørnland som kilder. Faktisk.no finner ikke dekning for påstandene i OECD-rapporten, og finner dessuten at Wiig har kryssklippet et intervju med Bjørnland slik at det fremstår som hun står inne for oppsummeringen hans. Det stemmer ikke.

«Ubehagelig», uttaler Bjørnland til faktisk.no.

Det er ikke første gang nettstedet faktasjekker influenseren og tar ham i feil fremstilling av norsk økonomi og feilaktig fremstilling av statistikk. Tidligere i år hevdet han at det norske statsbudsjettet var flere ganger større enn det svenske.

Men når man sammenligner utgiftsnivåer mellom land må man passe på at man regner på den faktiske totalen, slik seksjonsleder for nasjonalregnskapet i SSB, Pål Sletten, understreker i artikkelen.

Men det er minst like dyrt å betale via egen lomme som over skatteseddelen.

I Sverige ligger eksempelvis flere trygdeordninger utenfor statsbudsjettet. Sammenligner man Norge, Sverige og Danmark, slik Finansdepartementet gjør i årets Nasjonalbudsjett (figur 3.35), finner vi at vi ligger omtrent likt hva gjelder utgifter til offentlig forvaltning, som andel av brutto nasjonalinntekt.

Det er ingen nyhet at skatte- og avgiftsnivået er høyere i Norge og Norden enn de fleste andre land. Dette handler mye om at vi har valgt å finansiere en del oppgaver i fellesskap som i andre land i større grad er et privat ansvar.

Men det er minst like dyrt å betale via egen lomme som over skatteseddelen, for samfunnet som helhet. Dette er selvsagt et politisk valg man kan ha ulike meninger om, men en opplyst debatt må baseres på riktige premisser.

Når påstander ikke blir ettergått på selvstendig grunnlag av selv presumptivt seriøse medier som Nettavisen, kan vi få et unødvendig problem med tilliten til det politiske systemet.

Det er ingen tjent med.