Kan ulikhet bekjempes uten en offensiv storbypolitikk?

Det har snart gått to år siden statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Trygve Slagsvold Vedum stolt kunne presentere Hurdalsplattformen en hustrig oktoberdag i 2021. Plattformen slår fast at et av regjeringens viktigste prosjekter er «å bekjempe ulikhet og urettferdighet».

 

Storbyene er nøkkelen

50 av de områdene som har høyest forekomst av trangboddhet, vedvarende lave inntekter og høy andel mennesker som bor i leid bolig, befinner seg i de største byene i landet. Ved å rette effektive tiltak inn mot disse områdene i form av leie-til-eie-boliger, mer makt til kommunene overfor utbyggere i forbindelse med planprosesser og byutvikling og flere subsidierte møteplasser for barn og unge, kan man komme et godt stykke på vei for å utjevne forskjellene.

Med andre ord – regjeringens mål om å bekjempe ulikhet forutsetter en offensiv politikk for å løse disse utfordringene i de største byene i landet.

Det er ingen tvil om at distriktspolitikk er viktig.

En kan imidlertid spørre seg om hvor ambisiøs regjeringen er på dette området. Nylig la kommunal- og distriktsminister Sigbjørn Gjelsvik fram stortingsmeldingen «Gode bysamfunn med små skilnader» som tar for seg levekårene i byene. Meldingen ser på hvordan økonomisk politikk og velferdsordninger kan bidra til å redusere økonomiske og geografiske forskjeller på områder som helse, utdanning og arbeidsliv. Spesielt vektlegger regjeringen viktigheten av god byplanlegging og boligpolitikk for å forebygge utenforskap og bygge ned ulikheter i byene.

Regjeringen hadde i utgangspunktet ikke noen planer om å lage denne stortingsmeldingen. Stortinget, med SV i spissen, måtte tvinge den fram gjennom å instruere regjeringen.

 

Ambisjonsløs stortingsmelding

Stortingsmeldingen har fått kritikk etter at den ble lagt fram – først og fremst fra opposisjonen til venstre for regjeringen. Kritikken går ut på at meldingen fremstår både retnings- og ambisjonsløs, noe regjeringen tilsynelatende virker å være enig i. Stortingsmeldingen avsluttes nemlig med en formulering om at tiltakene som presenteres i meldingen allerede er presentert i andre dokumenter eller underbygger gjeldende politikk.

Ingen blir mettere eller bor romsligere bare på grunn av en stortingsmelding.

Meldingen sier heller ingenting om et av tiltakene et utvalg som så på utfordringene knyttet til levekår i byene foreslo i 2021 – nemlig at staten skal kompensere byer som skiller seg ut med særskilte levekårsutfordringer.

Ingen blir mettere eller bor romsligere bare på grunn av en stortingsmelding. Derimot illustrerer dette prioriteringene til regjeringen på en god måte. Det fremstår ikke som viktig for denne regjeringen å levere politikk for byene.

 

Berøringsangst overfor storbyene

Det burde egentlig ikke overraske oss noe særlig: Valget for to år siden ble selve kulminasjonen av det distriktsopprøret som Solberg-regjeringens hardhendte sammenslåingspolitikk førte med seg. Senterpartiet gjorde et brakvalg, og ville sannsynligvis gjort det enda sterkere, hadde det ikke vært for at Arbeiderpartiet la seg tett opp mot Senterpartiets politikk i valgkampen.

Det er ingen tvil om at distriktspolitikk er viktig: Russlands aggresjon mot Ukraina minner oss på at distriktspolitikk i Norge i stor grad også er beredskapspolitikk. Aldri før har det vært viktigere at det bor folk i distriktene – spesielt i de nordligste fylkene. Tilsvarende er landbruket viktigere enn på lenge for å sikre forsyningsberedskapen i landet, både med tanke på krig og klimaendringer.

Alt tyder på at det er politikk velgerne ønsker seg, og det betyr at ambisiøse mål på feltet kan bli belønnet av velgerne på sikt.

Likevel burde det ikke være en motsetning mellom å føre en offensiv distriktspolitikk og å føre en offensiv storbypolitikk. Slik det fremstår nå, virker det som om at regjeringen har berøringsangst overfor storbyene.

Det er langt på vei en fallitt mot målet i Hurdalsplattformen om å bekjempe ulikhet.

 

2021 var ikke et distriktsvalg

For en regjering som sliter tungt på målingene, er det kanskje verdt å minne på om hva som var velgernes viktigste saker i 2021-valget. Velgerundersøkelsen viser at sosiale forskjeller i samfunnet var den suverent viktigste saken for velgerne – hele 29 prosent hadde dette som sin sak nummer én. Tilsvarende hadde 15 prosent av velgerne distriktspolitikk som sin viktigste sak – noe som bare holdt til en sjuendeplass i undersøkelsen.

2021-valget var med andre ord aldri et distriktsvalg. Det var et ulikhetsvalg. I løpet av 2010-tallet tredoblet antallet områder seg der 40 prosent eller flere av barna bor i vedvarende lavinntektsfamilier – og ingenting tyder på at dette har blitt noe bedre etter et halvannet år med skyhøy inflasjon og dyrtid.

Regjeringen bør bruke hard politisk skyts for å stanse denne utviklingen.

Alt tyder på at det er politikk velgerne ønsker seg, og det betyr at ambisiøse mål på feltet kan bli belønnet av velgerne på sikt.