Kapitalismens trippelkrise

LONDON: Det er bare to måneder siden nyhetene var fulle av skremmende bilder av utmattede, overarbeidede brannmenn, ikke av utmattede, overarbeidede helsearbeidere.

Dagens trippelkrise har avslørt flere problemer med hvordan vi bedriver kapitalisme.

Dagens trippelkrise har avslørt flere problemer med hvordan vi bedriver kapitalisme, og dette må løses samtidig som vi håndterer den overhengende helsekrisen. Ellers vil vi bare løse problemer på ett område samtidig som vi skaper nye andre steder. Det var det som skjedde med finanskrisen i 2008. Makthavere oversvømte verden med likviditet, uten å styre pengene mot gode investeringsmuligheter. Resultatet var at pengene endte opp igjen i en finanssektor som var (og er) uskikket til å forvalte dem.

Ellers vil vi bare løse problemer på ett område samtidig som vi skaper nye andre steder

COVID-19-krisen avdekker ytterligere svakheter ved de økonomiske strukturene våre, ikke minst økningen i antall mennesker som har usikre jobber og usikker inntekt. Det skyldes at oppdragsøkonomi blir stadig mer utbredt, og at arbeideres forhandlingsmakt er blitt svekket over flere tiår. Datapendling (eller hjemmekontor) er ganske enkelt utelukket for de fleste arbeidere. Myndighetene bidrar med en viss hjelp til arbeidere med vanlige arbeidskontrakter, men selvstendig næringsdrivende kan risikere å bli stående på bar bakke.

Det som er enda verre, er at myndighetene nå gir lån til bedrifter i en tid der den private gjelden allerede er på et historisk høyt nivå. I USA var den samlede gjelden til landets husstander like før denne krisen på 14,15 trillioner dollar.  Det er 1,5 trillioner dollar mer enn i 2008 (i nominelle termer). Og i tilfelle vi skulle ha glemt det: Det var høy privat gjeld som forårsaket den globale finanskrisen.

Det som er enda verre, er at myndighetene nå gir lån til bedrifter i en tid der den private gjelden allerede er på et historisk høyt nivå.

Det siste tiåret har mange land dessverre forsøkt å gjøre innstramminger, som om det var offentlig gjeld som var problemet. Resultatet har vært en nedbryting av institusjonene i offentlig sektor, dem vi faktisk trenger for å komme oss gjennom kriser som koronaviruspandemien. Siden 2015 har Storbritannia skåret ned offentlige helsebudsjetter med 1 milliard pund (1,2 milliarder dollar). Det har gjort byrden tyngre for leger under utdanning (mange av dem har gått helt ut av National Health Service), og redusert de langsiktige investeringene som må til for å sørge for at pasienter blir behandlet i trygge, moderne, fullt bemannede fasiliteter.

I USA – som aldri har hatt et ordentlig fundert offentlig helsesystem –  har Trump-administrasjon uopphørlig forsøkt å kutte i finansieringen av og kapasiteten til sentre for sykdomskontroll og -forebygging, i tillegg til andre livsviktige institusjoner.

Et overdrevent «finansialisert» næringsliv tappet økonomien for verdier ved å belønne aksjonærer, gjennom systemer for tilbakekjøp av aksjer.

Om det ikke skulle være nok med disse selvpåførte skadene, har et overdrevent «finansialisert» næringsliv tappet økonomien for verdier ved å belønne aksjonærer, gjennom systemer for tilbakekjøp av aksjer, i stedet for å støtte opp under langsiktig vekst ved å investere i forskning og utvikling, lønninger og opplæring av ansatte. Det har resultert i at husstander er blitt ribbet for økonomiske buffere, og gjør det vanskeligere for folk å få råd til grunnleggende goder som bolig og utdanning.

Den dårlige nyheten er at COVID-19-krisen forverrer alle disse problemene. Den gode nyheten er at vi kan bruke den nåværende krisesituasjonen til å begynne å bygge opp en mer inkluderende og bærekraftig økonomi. Poenget er ikke å forhale eller stenge av offentlig støtte, men å strukturere den på riktig måte. Vi må unngå feilene fra tiden etter 2008, da økonomisk hjelp gjorde det mulig for selskaper å høste enda høyere profitt når krisen var over, men ikke la grunnlaget for en robust og inkluderende tilfriskning.

Nå som staten igjen spiller en ledende rolle, må den få rollen som helt, og ikke som lettlurt tosk.

Denne gangen er det uhyre viktig at det settes betingelser i forbindelse med hjelpetiltakene. Nå som staten igjen spiller en ledende rolle, må den få rollen som helt, og ikke som lettlurt tosk. Den må selvsagt komme med umiddelbare løsninger, men utforme dem på en måte som vil tjene offentlige interesser på lang sikt.

Det kan for eksempel settes betingelser for offentlig støtte til bedrifter. Firmaer som får økonomisk støtte, bør få beskjed om å beholde arbeiderne og forsikre at de skal investere i opplæring av ansatte og bedre arbeidsforhold når krisen er over. Eller enda bedre: Myndighetene bør, som i Danmark, støtte bedrifter slik at de fortsetter å betale arbeiderne lønn også når de ikke jobber. Da hjelper man husstandene med å beholde inntekten samtidig som man hindrer viruset i å spre seg, og gjør det enklere for bedrifter å gjenoppta produksjonen når krisen er over.

Den økonomiske hjelpen må lede større bedrifter inn på en kurs med belønning av verdiskapning, fremfor uthenting av verdier.

Dessuten bør den økonomiske hjelpen utformes for å lede større bedrifter inn på en kurs med belønning av verdiskapning fremfor uthenting av verdier, for å hindre tilbakekjøp av aksjer og for å oppmuntre til investering i bærekraftig vekst og reduserte karbonavtrykk. Business Roundtable erklærte i fjor at det vil gå inn for en verdimodell der bedrifter tar ansvar for samfunnet som helhet. Nå har det sjansen til å sette disse fine ordene ut i livet. Hvis det amerikanske forretningslivet fortsetter å trekke ut tiden nå, bør vi tvinge dem til å vise kortene.

Når det gjelder husstandene, bør myndighetene se lenger enn til lån og vurdere muligheten for gjeldssanering.

Når det gjelder husstandene, bør myndighetene se lenger enn til lån og vurdere muligheten for gjeldssanering, særlig med tanke på det høye nåværende nivået på privat gjeld. Kreditorbetalinger bør i det minste fryses inntil den mest umiddelbare økonomiske krisen er løst, og husstander som virkelig har det ille, bør få direkte kapitaltilførsel.

Og USA bør tilby offentlige garantier for å betale 80–100 prosent av lønnsutgiftene for kriserammede bedrifter, slik Storbritannia og mange EU-land og asiatiske land har gjort.

Partnerskap mellom offentlige og private er altfor ofte mer parasittiske enn symbiotiske.

Det er også på tide å gjøre en ny vurdering av partnerskap mellom offentlige og private. Disse ordningene er altfor ofte mer parasittiske enn symbiotiske. Arbeidet med å utvikle en COVID-19-vaksine kan bli enda et enveisforhold der selskaper tjener stort på å selge folk et produkt som ble skapt ved hjelp av forskning finansiert av skattebetalerne. Til tross for amerikanske skattebetaleres betydelige felles investeringer i utviklingen av vaksiner innrømmet nylig USAs helseminister Alex Azar at nyutviklede COVID-19-behandlinger eller -vaksiner kan bli for dyre til at alle amerikanere vil ha råd til dem.

Vi trenger sårt nytenkende stater som vil investere mer i nyskaping – fra kunstig intelligens til folkehelse til fornybar energi. Men som denne krisen minner oss på, trenger vi også stater som er gode til å forhandle, slik at folket drar nytte av offentlige investeringer.

Et livsfarlig virus har avslørt store svakheter i vestlige kapitalistiske økonomier.

Et livsfarlig virus har avslørt store svakheter i vestlige kapitalistiske økonomier. Nå som myndighetene virkelig mobiliserer, har vi en mulighet til å reparere systemet. Hvis vi ikke gjør det, kommer vi ikke til å ha noen sjanse mot den tredje store krisen – en stadig mindre beboelig planet – og alle de mindre krisene som vil følge med på kjøpet i de nærmeste årene og tiårene.

Copyright: Project Syndicate, 2020. www.project-syndicate.org.