Kapp Røkke-tårnet i to

Mange av de høyeste bygningene i verden har én ting felles: De ble bygget i forbindelse med at økonomien i landet gikk helt over styr. Chrysler Building og Empire State Building ble ferdigstilt i 1930, like etter det store krakket. World Trade Center og Sears Tower ble ferdigstilt midt under stagflasjonen på 70-tallet. Petronas Tower i Malaysia stod ferdig under den store Asia-krisen på 90-tallet, og Burj Khalifa i Dubai var klar for innflytting akkurat i det Emiratene gikk inn i en alvorlig gjeldskrise.

Denne uken annonserte Kjell Inge Røkke at han ønsket å bygge Norges høyeste bygning, et 200 meter høyt næringsbygg på Fornebu utenfor Oslo. Bygningen er tenkt å være et Verdenssenter for havene. Det er vanskelig å være kritisk til et prosjekt som skal huse «ledende aktører innenfor næringsliv, akademia, organisasjoner, forskningsinstitusjoner og investormiljøer som positivt vil bidra til bærekraftig ressursforvaltning av havet.» Flere FN-organisasjoner, Havforskningsinstituttet i Bergen, Norsk polarinstitutt i Tromsø og WWF støtter etableringen av Røkkes havsenter.

Havsenteret virker å være et eksempel til etterfølgelse for andre superrike, til hvordan man kan bruke sin økonomiske makt til et fellesgode – her å bidra til en bærekraftig forvaltning av havene.

Men hvorfor må senteret bo i en skyskraper? Den enkle forklaringen er at Røkke har råd til det. Slik skyskrapereksemplene ovenfor antyder, kan byggingen av skyskrapere også fortelle noe mer grunnleggende om ressurstilgangen i et samfunn.

I 1999 viste økonomen Andrew Lawrence at byggingen av rekordhøye skyskrapere med en viss sikkerhet kan forutse store økonomiske kriser. Dette kan lyde som en kuriositet og en tilfeldig sammenheng – tilsvarende overtroen om at oppgang eller nedgang i aksjeindeksen kan predikeres av hvem som vinner Superbowl. Men flere studier viser imidlertid for at sammenhengen mellom skyskraperbygging og økonomi er reell. Bygging av skyskrapere er et uttrykk for ressurstilgang, der de rikeste har økonomiske muskler til å bygge skyskrapere, og hvor også de som har litt mindre har penger nok til å ha interesse for prosjektene. Den ressurstilgangen er aller størst når økonomien peaker, hvor det er et overskudd av finansiell kapital.

Mange av de store økonomiske boom-periodene har endt i kræsj, som er hvorfor skyskrapere som Empire State Building og Burj Khalifa kom i tospann med økonomiske kriser. Selv om de ble initiert under en boom, rakk økonomien å kollapse innen bygningene var ferdige.

Det er bare om man setter Plaza-hotellet og Postgirobygget oppå hverandre at de kan konkurrere med Røkkes planer på Fornebu.

I Norge har vi ikke en eneste skyskraper. Det er bare om man setter Plaza-hotellet og Postgirobygget oppå hverandre at de kan konkurrere med Røkkes planer på Fornebu. Dette trass i at vi har hatt reale oppgangstider og solid økonomisk armslag godt som noen. UiO-forskerne Haakon Gjerløw og Carl Henrik Knutsen kan kanskje bidra med en forklaring i et paper fra 2017. De viser at skyskrapere er et fenomen som er langt vanligere i land hvor folkestyret står svakt. De undersøker nesten 5000 skyskrapere rundt om i verden, og finner at tilstedeværelsen av skyskrapere korrelerer med en demokratiindeks fra V-Dem, hvor svakt demokrati gir flere skyskrapere. Det blir færre motstemmer.

Du behøver kanskje ikke gå lengre enn til sin nærmeste lokalavis for å se hvordan dette kan spille seg ut i en norsk kontekst. Det finnes vel knapt den by av en viss størrelse i Norge som ikke har hatt en høyhusdebatt i spaltene i nyere tid. I mange av tilfellene har høyhusprosjektet blitt skrinlagt. For mens høyhus er en måte å heve seg over det hverdagslige for de som eier og bruker huset, oppleves den samme opphøydheten prangende for de som lever vanlige hverdagsliv. Det skaper protester.

Nøkternhet koster så lite.

Og at Røkkes skyskraper kommer til å skape bråk blant de lokale velforeningene trenger man ikke være rakettforsker til å skjønne.

Det er synd Røkke legger opp til politisk motstand mot et prosjekt som i utgangspunktet er godt. Kanskje er det en bevisst strategi for å skape blest, men prosjektet hadde hatt større mulighet til å bli realisert om høyden ble kappet i to, og huset heller ble på størrelse med Postgirobygget eller Plaza. Nøkternhet koster så lite.