FOTO: Stian Bromark

Og solen går sin gang

Alt er igjen ved det gamle her helt sør i Europa, men tyrkernes bølletokt mot nabolandet Hellas har beveget seg inn i skummelt farvann denne sommeren.

På Kreta er alt tilbake til normalt denne sommeren, etter tre år med koronastengte hoteller og fraværende badegjester. Strendene er fulle av solbrente briter, de trange gatene domineres av Apollo-charterbusser og hetebølger skaper døsige turister og saktegående fastboende. Alt går litt siga, siga, som det heter her, når gradestokken viser 35 grader i skyggen. Sakte, sakte. Rolig, rolig.

Erdogan, derimot, er en malaka – en skittstøvel.

Kanskje det er forklaringen på at grekerne har tatt de sedvanlige sabelraslingene fra tyrkerne denne sommeren med stoisk ro. «Ny morsom artikkel fra en tyrkisk avis», het det i en lokalavis her i Chania for noen uker siden. Den refererer til uttalelser fra en tidligere høytstående ansatt i forsvarsdepartementet til tv-kanalen TRT Haber som hevder at tre fjerdedeler av Kreta egentlig tilhører Tyrkia og er ulovlig okkupert av Hellas.

Artikkelen kom bare dager etter at president Erdogans fremste støttespiller, leder Devlet Bahçeli for det høyreorienterte partiet MHP, poserte foran et kart der mange av øyene i Egeerhavet, som Rhodos, Lesvos og Chios, er markert som tyrkiske. «En feberdrøm fra ekstremister eller Tyrkias offisielle politikk?» spurte den greske statsministeren på Twitter. Godt spørsmål. Muligens er svaret begge deler.

Krigsretorikken i tyrkiske medier har også inntatt kjøkkenet.

Tyrkiske politikere og medier har virkelig trappet opp krigsretorikken denne sommeren. Den mest plausible forklaringen er at presidenten har enorme utfordringer på hjemmebane og forsøker å avlede folkets oppmerksomhet ved å spille på en eldgammel nabokonflikt. Neste år er det valg og Erdogan trenger en lang sluttspurt for å overbevise velgerne om at han ikke har mista grepet. I 2023 er det også 100-årsjubileum for den tyrkiske republikken og Lausanne-avtalen, hvor stormaktene fastsatte grensene i Egeerhavet etter første verdenskrig. Det verserer en utbredt konspirasjonsteori i Tyrkia om at avtalen går ut neste år. Erdogan rigger seg for en durabel omkamp.

Men her i nabolaget ristes det bare på hodet når Erdogans fjærbrusing nevnes. De tror ikke han er god for sine ord. Skulle det komme en invasjon fra storebroren i øst, er den allmenne oppfatningen at tyrkerne vil være sjanseløse. Grekerne vil forsvare seg med nebb og klør, fordi de vil bli frarøvet alt de eier. Tyrkiske soldater vil mangle motivasjon fordi de skal stjele fra noen de betrakter som halvbrødre. Omtrent som russiske soldater på tokt i Ukraina. «Det er bare politikk», lyder refrenget her. Tyrkere flest er fine folk. Erdogan, derimot, er en malaka – en skittstøvel.

Alt er med andre ord ved det gamle her helt sør i Europa.

Krigsretorikken i tyrkiske medier har også inntatt kjøkkenet. Da en amerikansk nettside med matoppskrifter nylig beskrev imam bayildi og kokoretsi som greske retter, skapte det raseri. Som om det ikke er nok at de fra før av har stjålet baklava og tzatziki, lød det. Forvirringen skyldes at Hellas og Tyrkia, eller det bysantinske og osmanske riket, om man vil, jo er eldgamle skiferplater dannet av ytre press og indre skjebnefellesskap. Gresk kaffe er tyrkisk kaffe. Og omvendt.

Akkurat nå bidrar tyrkernes stadig mer desperate trekk for å hisse på seg naboen til å skape lødig sommerunderholdning i Hellas. Men bak all hoderistingen skjuler det seg et alvor. Da EU nylig godkjente tyrkernes nye turistslagord TurkAgean, førte det også til skarp kritikk. «Noen har sovet i timen», var statsminister Mitsotakis sin respons på Brussel-vedtaket. Ifølge grekerne forsøker tyrkerne å stjele deres fremste internasjonale varemerke, siden de aller fleste i dag forbinder Egeerhavet med sommeridyll på greske ferieøyer og navnet stammer fra gresk mytologi. Det hjelper ikke at de offisielle tyrkiske reklamefilmene lokker med bysantinske attraksjoner og bouzouki-musikk. Samtidig blir det sett på som ytterligere et ledd i Erdogan-regjeringens offensiv for å gjenerobre det de betrakter som «sine» øyer langs Tyrkias vest- og sørkyst.

Så Erdogan – ta det siga, siga. Pust med magen.

Alt er med andre ord ved det gamle her helt sør i Europa. Tyrkia roper ulv, ulv, grekerne fortsetter å gjete sine sauer. Solen går sin gang. Men retorikken er skrudd opp mange hakk. Knapt en dag går uten at Ankara minner Athen på at de tapte deres siste store krig, som ble avsluttet for 100 år siden i oktober. Den greske statsministeren står også foran et valg neste år og trenger å vise muskler. Derfor er det naivt å utelukke militære sammenstøt, enten det skjer med overlegg eller ved et uhell. Tyrkiske og greske jagerfly bedriver daglig hanekamp der oppe i den skyfrie himmelen.

«Det har skjedd en aggressiv, nærmest apokalyptisk opptrapping av tyrkiske krav i Egeerhavet», sier den greske statsviteren Constantinos Filis til avisa The Guardian. «Det er som om Tyrkia forbereder det internasjonale samfunnet på hva som muligens vil skje i framtiden». Når gradestokken viser 35 grader i skyggen, kan det gå hett for seg i topplokket. Da er det viktig å kjøle seg ned. Så Erdogan – ta det siga, siga. Pust med magen. Slå deg ned her under oliventreet og ta deg en iskald ouzo. Eller raki, som du kaller det.

(Teksten er også publisert i Dagsavisen.)