Kirkens syn på kvinner – og abort

I et intervju i 1973 sammenlignet biskop Per Lønning abort med barneofringer til guden Molok: “Å bli brent er i seg selv ikke mer inhumant enn å bli sugd eller skrapt ut av en livmor.”

Bispemøtet hadde tidligere avvist at avgjørelsen om svangerskapsavbrudd kunne tas av den gravide kvinne. De spisset det hele med å si at “Det mest forsvarsløse i verden er fosteret i mors liv dersom det får foreldrene mot seg.”

Det toppet seg i abortdiskusjonen på syttitallet, men kirkens problematiske forhold til kvinner er en historie like lang som kristendommens egen historie. Kirken har speilet sin egen samtids kvinnesyn. Slik var det også med apostelen Paulus – i det meste av det han etterlot seg. Han skrev at mannen er kvinnens “hode” og at kvinner ikke skal tale i forsamlingen.

Da den moderne kvinnebevegelse vokste frem på attenhundretallet, møtte den stort sett hard motstand fra kirkens side.

Men, han også skrev at i den kristne menighet og i forhold til Gud, er det ikke forskjell på mann eller kvinne, slave eller fri, jøde eller greker. Det kunne gitt kirken en annen retning. Dessuten forteller Johannesevangeliet at Maria Magdalena var den første som fortalte at Jesus var stått opp fra de døde. Hun forkynte den hendelse som grunnla kirken, og som fremdeles er det viktigste en prest har å formidle.

Kirken valgte imidlertid å følge opp det rådende syn på kvinnens plass og rolle i kirke og samfunn. Det var det makthaverne sto for. Helt opp til vår tid har kvinner og menn hatt ulike rettigheter i kirken. Den har også vært nølende til om kvinner skulle ha samme rettigheter som menn i samfunnet. I majoriteten av verdens kirkesamfunn er det fremdeles slik. Den norske kirke har siden syttitallet valgt en annen kurs. I dag er består det øverste lederskapet av kvinner.

Vi erkjenner at kirken i liten grad har tatt inn over seg den situasjonen som mange gravide kvinner har stått i.

Da den moderne kvinnebevegelse vokste frem på attenhundretallet, møtte den stort sett hard motstand fra kirkens side. Kampen handlet om rettigheter til arv, utdannelse og stemmegivning, men mer fundamentalt om kvinnens plass skulle begrenses til hjem og familie, og være mannen underordnet. Bibeltekstene ble mobilisert på en slik måte at Gud og kirkens menn helst skulle fremtre som og med en og samme autoritet.

Ganske særlig har slik maktbruk rammet gravide kvinner og enslige mødre. Mange av oss kjenner eksempler på at prester, helt opp til vår egen tid, har nektet å døpe barn av enslige mødre (eller samboende foreldre). Mange av disse prestene er ikke blitt satt på plass av sine kirkelige overordnede. Taushet fra kirkelige ledere har gitt en stilltiende aksept som særlig har rammet kvinner. Dette til tross for at lovgivningen har sagt at alle medlemmer i kirken som ønsker sitt barn døpt, har rett til dåp.

Dette er bakgrunnen for at Den norske kirkes biskoper nylig uttalte:

“Vi erkjenner at kirken i liten grad har tatt inn over seg den situasjonen som mange gravide kvinner har stått i, og har heller ikke klart å gi troverdig uttrykk for forståelse for kvinners erfaring og de utfordringer kvinner har opplevd. Tvert om har kirken som institusjon gjennom historien vist manglende engasjement for kvinners frigjøring og rettigheter. Det beklager vi. Som kirke må vi forandre vår måte å snakke om abort på og hvordan vi ivaretar mennesker som er berørt.”

Dagens biskoper i Den norske kirke har skjønt at kirkens abort-argumentasjon er oppfattet som respektløs overfor kvinners myndighet og kvinners samvittighet. De har tatt inn over seg fortellingene om kvinners bitre erfaringer i møte med legenemder. Selv om det er sagt mange ganger, har kirkens argumentasjon vært døv overfor det faktum at det alltid er den gravide kvinne som må vurdere om hun skal be om svangerskapsavbrytelse – uavhengig av hvem som tar den endelige bestemmelsen.

“Drap” skal behandles i rettsalen, ikke i en abortnemnd.

Derfor sier biskopene nå at det er nødvendig å skjelne mellom jus og etikk. De sier at “et lovverk i seg selv løser ikke ethvert etisk dilemma.” Dette burde biskopene ha sagt for lenge siden.

Bispemøtet forsøker ikke å utforme utkast til en ny lov om svangerskapsavbrytelse. Men de sier at “et samfunn med legal adgang til abort er et bedre samfunn enn et samfunn uten slik adgang. Det forhindrer illegale aborter, og fremmer helse, sikkerhet og trygghet for kvinner.” Ved det sier de at det skal være adgang til svangerskapsavbrytelse.

Slik sender Den norske kirkes biskoper også et budskap til kolleger og kirker i andre land. Mange steder kjemper disse for å gjeninnføre strenge abortlover eller kjemper mot lovendringer som gir kvinner større ansvar: “Internasjonalt ser vi at kirker fortsatt er med på å legge sten til byrden for mange gravide kvinner i utsatte posisjoner.”

Når mange, også kirkelige øvrighetspersoner, i sin tid brukte og bruker begrepet “fosterdrap” om abort, tar de ikke konsekvensen av at de bruker ord som handler om forbrytelser.

“Drap” skal behandles i rettsalen, ikke i en abortnemnd. Det er en uansvarlig språkbruk som rammer gravide kvinner i vanskelige livssituasjoner. Denne mangelen på ansvarlig ordbruk, avslører likevel at de gjør forskjell på et foster og et født menneske. Dette blir helt tydelig når de samme personer også mener at abort kan innvilges ved voldtekt, incest eller andre “nødssituasjoner”. Hvis fosteret, slik noen mener, har fullt menneskeverd fra unnfangelsen av, er det helt inkonsekvent å gjøre forskjell på fostre.

Jeg antar at lovendringen blir omgjort ved første og beste anledning.

Språk skaper virkelighet og kan tildekke virkelighet. Uttrykkene “Fosterets rettsikkerhet” og «fosterets behov for samfunnets beskyttelse», ble og blir brukt som argumenter i samtalen om abort. Men det er villedende å bruke begrepet “rettssikkerhet” om svangerskapsavbrytelse skal avgjøres i en legenemnd. En slik nemnd er ingen rettsinstans og knapt nok juridisk kompetanse.

Historien har også vist at nemndene ser ut til selv har innsett sin begrensede kompetanse. De kommer stort sett ikke til annen konklusjon enn kvinnen – og de gjorde det heller ikke før loven om selvbestemt abort ble vedtatt i 1978.

Denne diskusjonen handler dypest sett om hvem som skal ta avgjørelsen om en svangerskapsavbrytelse. Mors livssituasjon kan være slik at en fødsel er eller fortoner seg som en helt umulig fremtid. Hvem skal avgjøre? Mor, en legenemd, eller en domstol. Det siste har ikke på årtier vært aktuelt i Norge. I kirkens argumentasjon på syttitallet ble det aldri lagt frem andre forslag enn at det fortsatt skulle være en legenemnd.

Nå har diskusjonen fått en ny omdreining ved at den nye regjeringen markedsfører det som en seier at kvinner må møte en legenemnd som de ønsker å abortere en tvilling. Fremdeles er det slik at kvinner selv kan avgjøre at begge skal aborteres. Det er vanskelig å finne bedre eksempler på meningsløs symbolpolitikk. Men det er heller ikke vanskelig å se at dette er en ny variant av respektløshet overfor gravide kvinners evne til å ta ansvarlige avgjørelser i sin egen livssituasjon. Jeg antar at lovendringen blir omgjort ved første og beste anledning.

Som samfunn og som kirke må vi bygge respekten for at hun er den beste beskytter av fosterets liv – og sitt eget.

Biskopene har lagt vekt på abortspørsmålets etiske dimensjoner. De handler om vanskelige overveielser og etiske dilemmaer uavhengig av hvem som skal ta avgjørelsen. Slik speiler biskopene også det enhver opplever i forbindelse med en graviditet, som mor, medmor, far, bestemor eller bestefar: Spenningen som er der fra første stund.

Hvordan er det med den gravide kvinnes helse og livssituasjon? Går det bra? Blir det gutt eller jente? Når begynner det å sparke i mors liv? Fosteret er noe nytt, noe verdifullt nytt – i mors liv, og pårørendes og slektens liv. Midt inne i alt dette, er det avgjørende at den gravide kvinne utelukkende møter respekt for sine valg.

Samfunnet må ta ansvar for alt som kan bidra til å forebygge uønskede svangerskap. Vi må legge til rette for at gravide kvinner får gode livsvilkår for seg og sitt barn. Men vi skal aldri ta fra den gravide kvinne retten til selv å vurdere og bestemme om et svangerskap skal avbrytes eller ikke.

Som samfunn og som kirke må vi bygge respekten for at hun er den beste beskytter av fosterets liv – og sitt eget.