Kjetterske tanker om inflasjon

CAMBRIDGE: Tidligere var politiske beslutningstakere mer tilbøyelige til å bekymre seg for prisdeflasjon. Nå gjør gamle debatter om hvordan man bør gjenopprette prisstabilitet seg nok en gang gjeldende.

Dersom ryggmargsrefleksen din gjør at du umiddelbart støtter opp om ett av disse tiltakene samtidig som du avviser de andre uten å tenke deg om, bør du tenke på nytt.

Bør politiske beslutningstakere tråkke på de penge- og finanspolitiske bremsene ved å redusere den offentlige pengebruken og heve rentene — den ortodokse måten å bekjempe inflasjon på? Eller bør de gå i motsatt retning ved å senke rentene, slik Tyrkias sentralbank har gjort etter instruks fra president Recep Tayyip Erdoğan?

Eller bør politiske beslutningstakere muligens gripe mer direkte inn gjennom priskontroll eller ved å slå ned på store bedrifter med makt til å sette prisene, slik enkelte amerikanske økonomer og historikere har tatt til orde for?

Dersom ryggmargsrefleksen din gjør at du umiddelbart støtter opp om ett av disse tiltakene samtidig som du avviser de andre uten å tenke deg om, bør du tenke på nytt. Økonomifaget er ikke en vitenskap med fastsatte regler. Ulike omstendigheter krever ulike tiltak. Det eneste rette økonomifaglige svaret på spørsmål om hvilke tiltak som bør tas i bruk er: «Det kommer an på».

Derfor er det så upassende å latterliggjøre ideer om inflasjon som har gått av moten og omtale troen på disse ideene som «vitenskapsfornektelse».

Ortodokse løsninger på inflasjon har ofte kostbare bivirkninger (som konkurser og økt arbeidsledighet) og har ikke alltid ført til ønsket resultat raskt nok. Priskontroll har noen ganger fungert, f.eks. i krigstid.

Og når høy inflasjon i hovedsak er forårsaket av forventninger framfor «fundamentale forhold», kan midlertidig lønns- og priskontroll bidra til å koordinere pris-setterne slik at de beveger seg i retning av en likevekt preget av lav inflasjon. Slike «heterodokse» tiltakspakker fungerte på 1980-tallet i Israel og i en rekke latinamerikanske land.

Selv ideen om at lavere renter kan redusere inflasjonen er ikke nødvendigvis absurd. En skoleretning innen økonomifaget, som har blitt forkastet av dagens konvensjonelle økonomer, forbinder inflasjon med kostnadsdrivende faktorer («cost-push»). En faktor er høye renter (som øker kostnadene på arbeidende kapital).

Hvordan høye renter fører til høyere inflasjon kalles «Cavallo-effekten», etter den tidligere argentinske finansministeren Domingo Cavallo, som skrev om dette i sin doktoravhandling ved Harvard i 1977. (Ironisk nok kom Cavallo til å ty til en helt annen inflasjonsbekjempende strategi — basert på faste valutakurser og full valutakonvertibilitet — da han ble finansminister på 1990-tallet i Argentina, et land som i lang tid hadde hatt høy inflasjon.) Teorien har til og med fått delvis empirisk støtte i enkelte tilfeller.

Det beste argumentet mot priskontroll er ikke at dette er «uforenlig med vitenskap», men at man ikke trenger å vurdere så drastiske tiltak inntil videre.

Derfor er det så upassende å latterliggjøre ideer om inflasjon som har gått av moten og omtale troen på disse ideene som «vitenskapsfornektelse» — i likhet med fornektelse av koronavaksiner — slik enkelte fremtredende økonomer har gjort. Når en bestemt påstand om den virkelige verden tilsynelatende ikke stemmer overens med eksisterende teori, får det ofte en ung, smart økonom til å demonstrere at påstanden faktisk kan rettferdiggjøres under bestemte forutsetninger. Den sanne økonomiske vitenskapen er kontekstuell, ikke universell.

Hva kan en kontekstuell tilnærming til inflasjon innebære i dag?

Dagens inflasjon i USA og mange andre avanserte økonomier skiller seg betydelig fra inflasjonen mot slutten av 1970-tallet. Den er verken kronisk (så langt) eller drevet fram av lønns- og prisspiraler og bakoverrettet indeksering.

Det virker som om inflasjonspresset i stor grad stammer fra midlertidige faktorer, som den pandemirelaterte reallokeringen av pengebruken fra tjenester til varer og forstyrrelser av forsyningskjeder og produksjon. Ekspansiv penge- og finanspolitikk har bidratt til økte inntekter. Men også disse tiltakene er midlertidige. Alternativet ville ha vært et dramatisk fall i sysselsetting og levestandard.

Noen ganger, slik som i Tyrkias tilfelle, er det ortodokse økonomiske argumentet det rette.

Under dagens omstendigheter bør derfor politiske beslutningstakere i de utviklede landene ikke overreagere på den økte inflasjonen. Som historikeren Adam Tooze har påpekt, bør forbigående inflasjon møtes med en tilbakeholden respons, enten den skjer gjennom reguleringer eller pengepolitikk.

Det beste argumentet mot priskontroll er ikke at dette er «uforenlig med vitenskap», men at man ikke trenger å vurdere så drastiske tiltak inntil videre. Man bør være like varsom ved vurdering av et ortodoks tiltak: Sentralbanker bør se an situasjonen før de hever rentene.

Hva med Erdoğans påstand om at høy inflasjon er resultatet av, ikke årsaken til, høye renter? Påstanden hans har alltid vært tvilsom, med tanke på de omfattende makroøkonomiske ubalansene i Tyrkia som har bygget seg opp over tid.

Selv om vi på forhånd ikke kan avgjøre om disse argumentene holder mål, vil fakta til slutt gjøre oss i stand til å skille mellom teorier som gir mening og teorier som ikke gir mening i en bestemt kontekst. I Tyrkias tilfelle peker bevisene klart og tydelig i en retning etter at politiske beslutningstakere ga seg i kast med Erdoğans eksperiment.

Mer bestemt: Til tross for at den tyrkiske sentralbanken har senket styringsrenten — renten som de pengepolitiske myndighetene kontrollerer direkte — har markedsrentene fortsatt å stige. Innskytere og sparere har krevd høyere renter, noe som har drevet opp prisen på kreditt for låntakere.

Dette underminerer påstanden om at lavere styringsrente effektivt kan redusere bedriftenes produksjonskostnader. Det indikerer at høyere renter gjenspeiler mer fundamentale problemer med økonomien, usikkerhet knyttet til den økonomiske politikken og forventninger om høyere inflasjon i framtiden.

Økonomer bør være ydmyke når de anbefaler (eller forkaster) ulike inflasjonsbekjempende strategier.

Noen ganger, slik som i Tyrkias tilfelle, er det ortodokse økonomiske argumentet det rette. Eksperimenter som avviker fra konvensjonell politikk kan koste mye. Men det betyr ikke at det er universelle regler i økonomifaget eller at det rådende synet blant konvensjonelle økonomer bør bestemme utformingen av politikken.

Dersom man hadde gjort det, ville noen av de viktigste tiltaksinnovasjonene i historien ikke ha funnet sted — som New Deal i USA og den østasiatiske næringspolitikken i etterkrigstiden.

Dagens dominerende pengepolitiske rammeverk er knyttet til inflasjonsmålet. Dette målet er i seg selv et resultat av de særegne politiske og økonomiske omstendighetene som gjorde seg gjeldende i New Zealand på 1980-tallet. Det passet ikke så godt til den rådende pengepolitiske teorien på det tidspunktet.

Økonomer bør være ydmyke når de anbefaler (eller forkaster) ulike inflasjonsbekjempende strategier. Og mens politiske beslutningstakere må ta hensyn til økonomiske bevis og argumenter, bør de være skeptiske når økonomiske rådgivere virker alt for skråsikre.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org