Klima og distrikt vant valget – men distriktene er nå i førersetet

Stortingsvalget er nå over – mye av debatten underveis var om dette skulle være et klimavalg eller et distriktsvalg? Min påstand, basert på dataene vi har så langt, er at dette var både et klimavalg og et distriktsvalg. Likevel er det fort distriktene som kommer til å starte i førersetet.

For å starte med det første først. Dette var på mange områder et klimavalg. Selv om MDG ikke kom over sperregrensen, gikk SV, Venstre, MDG og Rødt alle sammen frem og til sammen nesten fem prosentpoeng. Klima var også helt sentralt i en rekke av de viktigste debattene og for velgerne, spesielt i etterkant av FNs klimarapport. Det har også gjort at de største partiene har vært nødt til å være mye tydeligere på konkret politikk for kutt i klimagassutslipp enn det som har vært tilfelle tidligere.

I det norske valgsystemet lønner det seg å være et stort parti og gjerne i distriktene som har noe mer distriktsrepresentasjon.

For det andre så har dette også vært et distriktsvalg. Senterpartiet var det partiet som gikk mest frem både i mandater og oppslutning. Men også Arbeiderpartiet har fått endret litt geografisk profil på tross av at partiet var tilnærmet uendret i antall mandater.

Det gjør at Senterpartiet og Arbeiderpartiet, som uavhengig om Sv går inn i regjering eller ikke, vil være den dominerende kraften i Støre-regjeringen, har en helt annen geografisk profil enn det Solberg-regjeringen hadde da de vant valget i 2013. Solberg-partiene hadde sine klart sterkeste valgkretser langs Sør-Vestlandet og det sentrale Østlandsområdet. I 2013 var den sterkeste valgkretsen til Solberg-partiene (Høyre, Venstre, Krf og Fremskrittspartiet) Rogaland med 64 prosent. I etterkant fulgte Vest-Agder, Møre og Romsdal og Akershus.

Hvis vi ser hvordan stemmene til Støre-partiene (Ap, Sp og SV) fordeler seg ved stortingsvalget i 2021, så er det et helt annet bilde. Det er slående hvordan aksen Innlandet-Trøndelag-Nord-Norge danner grunnlaget for valgresultatet til spesielt Ap og Sp. Syv av de åtte sterkeste valgkretsene er plassert langs denne aksen med Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland som de tre sterkeste valgkretsene.

Små valgkretser som Hedmark og Nordland har med fem representanter hver, flere Ap/Sp-representanter enn Oslo på Stortinget.

Dette er en akse som historisk sett alltid har vært viktig for Ap og Sp, men de har også en betydelig fremgang i valgkretsene ved dette valget. I det norske valgsystemet lønner det seg å være et stort parti og gjerne i distriktene som har noe mer distriktsrepresentasjon. Samlet sett fikk Ap og Sp 39,8 prosent av stemmene, men 45 prosent av stortingsrepresentantene ved 2021-valget.

I figuren under kommer det også frem hvor svakt spesielt Arbeiderpartiet gjorde det i Oslo. Med 23 prosent av stemmene, sitter de igjen med kun fire representanter fra den største valgkretsen i landet, som har tyve representanter. Til sammenligning hadde Solberg-partiene i 2013 elleve av nitten representanter fra Oslo valgkrets. Små valgkretser som Hedmark og Nordland har med fem representanter hver, flere Ap/Sp-representanter enn Oslo på Stortinget.

Den neste figuren viser hvordan dette utspiller seg på kommunenivå. Det er en klar skjevhet i retning av distriktskommunene. Arbeiderpartiets oppslutning er ganske jevnt fordelt, og selv om SV gjør det noe bedre i de største byene, er Senterpartiets tyngde veldig sentrert i distriktskommunene. I de minste kommunene får de tre nye styringspartiene 61,4 prosent oppslutning i gjennomsnitt, mens i de største kommunene får de bare 41,6 prosent.

Selv om Støre-partiene til sammen historisk har hatt en viss geografisk skjeling mot distriktene, er avstanden økt fra 14 prosentpoeng i 2017 til 20 prosentpoeng i 2021.

Det interessante er hva denne geografiske endringen får å bety for de kommende årene. Som sagt er det åpenbart at 2021 var et klimavalg. Alle klimapartiene gikk frem og vi vet også at klima og miljø var en veldig viktig sak for velgerne. Men for den vinnende koalisjonen så har også distriktspolitikken eller mobiliseringen på sentrum-periferi vært en viktig faktor, som den også var i lokalvalget i 2019. Det betyr at den nye regjeringen vil måtte kvittere ut en del på distriktspolitikken, og kanskje også vil ha en litt annerledes geografisk profil.

Det blir ingen enkel oppgave for de som skal representere styringspartiene fra Oslo.

Dette er kanskje enklere sagt enn gjort. På noen områder vil det gå helt greit. Det er enkelt å bevilge mer penger til kommunene. I 2005 ble overføringene til kommunene økt med nesten seks milliarder kroner av den nye Stoltenberg-regjeringen. Det kommer sikkert noe ekstra milliarder til kommunene denne høsten. Det kan også tenkes at en del geografiske lokaliseringsdebatter, så vil aksen Innlandet-Trøndelag-Nord-Norge stå sterkere.

Men som Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm påpeker, så står utfordringene i kø. Det vil være SVs rolle som det mest urbane partiet av de tre nye styringspartiene å løfte inn de tunge og kostbare tiltakene for å løse byproblemer som barnefattigdom, studentvelferd, sykehusstruktur i Oslo og nye investeringer i kollektivtrafikk. Men dette vil da komme etter at partiene har gjort unna store krangler om oljepolitikk, CO₂-avgift og ikke minst rovdyrpolitikken.

Bakteppet er også en stor gruppe representanter fra aksen Innlandet-Trøndelag-Nord-Norge i Ap og Sp, som vil ha klare forventninger om bevilgninger til fylkesveier, distriktsutviklingsmidler, kommuneøkonomi og en rekke andre gode lokale tiltak i sine valgkretser. Det blir ingen enkel oppgave for de som skal representere styringspartiene fra Oslo.

Geografisk tyngdepunkt betyr tross alt mye i politikken.

Den endrede geografiske balansen vil nok også ha betydning for den fremtidige regjeringskabalen. I den sittende Solberg-regjeringen er seks statsråder fra Oslo og Akershus, og ti fra Sør-Vestlandet. Gitt at de borgerlige partiene har hatt sin klare støtte fra Vestlandet og sentrale østlandsområdet, er dette kanskje ikke så overraskende, men mangel på nordlendinger og trøndere i regjeringen, førte på et tidspunkt til opprør i Trøndelag Høyre. Fra Innlandet var det eneste Innlands-alibiet i statsrådskabalen, Ola Elvestuen, som opprinnelig er fra Toten, og som var statsråd i en periode.

En regjeringskabal skal gjenspeile en rekke forhold. Styrkeforholdet mellom partiene er viktigst, men også kjønn, alder og ikke minst geografi vil spille tungt inn. Den nye regjeringen skal ledes av en mann fra Oslo. Dermed er en plass allerede sikret og det vil helt sikkert komme flere statsråder fra Oslo og Sør-Vestlandet, men det blir nok betydelig færre i Støre-regjeringen enn i Solberg-regjeringen. Geografisk tyngdepunkt betyr tross alt mye i politikken.