Klovner i kamp

Historien har som kjent en tendens til å gjenta seg, først som tragedie, dernest som farse. Kanskje er vi i dag ikke vitne til en fullskala renessanse for ondskapens banalitet, men relativisering, bagatellisering og ufarliggjøring av outrert tankegods, bør bekymre oss noe mer.

I forkant av valget til Europaparlament i starten av juni, var det spådd at ytterliggående partier ville gjøre det skummelt godt. Det gjorde de. Men mange forståsegpåere har brukt dagene derpå til å fremheve at det tross alt ikke ble SÅ ille; det konservative sentrum holdt stand, og venstresiden gjorde det bra i Norden.

De mente hun overdrev.

«Demokratiet vant EU-valget», kunne vi lese i en Aftenposten-kommentar, som gikk langt i å ufarlige resultatet fordi ytre høyre ikke ble så store som spådd på forhånd. I den danske avisa Information kunne vi lese at «Europas største problem ikke er det radikale høyre. Det er det elendige sentrum», som altså har ført Europa ut i de «økologiske, politiske og sosiale kriser som vi i dag skal reddes fra».

Det KAN være at det går bra at ytre høyre fosser fram i store EU-land som Tyskland, Frankrike og Italia, selv blant unge mennesker, men historisk lærdom tilsier at vi ikke ser farene før det er for seint. I valget mellom å overdrive eller underdrive risikoer, burde det være – som ellers i livet – klokest å ta høyde for det verste. Det konservative sentrum fikk 189 mandater i EU-parlamentet, mens ytre høyre-partier fikk 141. Om ikke det er skummelt nok, kan man jo bare forestille seg hvordan de nasjonale valgene kommer til å se ut framover.

I helgas parlamentsvalg i Frankrike vant ytre høyre soleklart. 

«Normalisering av fascistisk ideologi vil, per definisjon, får anklager om «fascisme» til å framstå som en overreaksjon», skriver Jason Stanley i boka «How Fascism Works». Hans familie flyktet fra nazi-Tyskland, og mormoren fortalte ham alltid hvor vanskelig det var for henne å overtale familiemedlemmer, venner og bekjente om å gjøre det samme. De mente hun overdrev.

Akkurat sånn skjer det.

Hvis man ønsker å bekjempe fascisme er første bud å kjenne den igjen: Fascister tukler med vår virkelighetsforståelse, vrir på språket og skaper et debattklima fylt med konspirasjonsteorier og fake news. Å utnytte økonomisk nedgang og sosial uro, samt klandre eliten og innvandrere for dette, er typiske trekk ved det forfatteren Umberto Eco har kalt ur-fascisme – en ideologi han stiftet bekjentskap med da han vokste opp under Mussolinis Italia på 1930-og 1940-tallet.

Da medlemmer i ungdomspartiet til Italias statsminister nylig ble filmet i skjul mens de vitset og sang fascistiske sanger, viste nazihilsen og snakket nedsettende om jøder, valgte Giorgia Meloni å angripe budbringeren (mediene) framfor å irettesette de villstyrlige.

Akkurat sånn skjer det.

Rekordmange EU-motstandere er nå valgt inn i Europaparlamentet. Det er ikke garantert at alle vil bidra like konstruktivt.

De fleste kan være enig i at kypriotene er førsteklasses europeere. Men den unge mannen som kom på tredjeplass etter de konservative (25 prosent) og kommunistene (22 prosent) med hele 19,4 prosent av stemmene, var en profesjonell tøysekopp ved navn Fidias Panayiotou. 24-åringen sniker på toget, stjeler frokost på hotell og tvangsklemmer kjendiser, og tar det hele opp på video som spres til 2, 6 millioner abonnenter på YouTube. Han har innrømmet at han aldri har stemt ved valg tidligere og at han kan lite om politikk og EU, men at han ikke lenger orker å bli styrt av «nerdene» i Brussel.

Veien fra komedie til tragedie er noen ganger skummelt kort.

Kypros er ikke det eneste stedet i Europa hvor ablegøyer er blitt belønnet med velgere og til og med mandater i Europaparlamentet. Die PARTEI i Tyskland gikk denne gang på valg for billigere kebab, i nabolandet kunne svenskene stemme på Ond Kyckling Partiet, i Ungarn finnes det et eget hundeparti som vil innføre gratis øl til alle, i Tsjekkia stilte et parti for romvesener til valg, i Spania har du Escaños en blanco som gikk til valg på tomme seter – for bare å nevne noen kuriøse innslag fra årets EU-valg.

Mange av disse partiene ynder å framstå som det motsatte av ytre høyre, men de er symptomer på samme bekymringsfulle utviklingstrekkene, der utbredt frustrasjon blant folk flest utnyttes av populister og ansvarligheten eroderes fra ytterkantene.

Satire har ærerike tradisjoner i Europa. Tenk bare på narren ved hoffet eller karnevalene, med rollebytter og oppløste hierarkier. Men det er fort gjort å få latteren i halsen. Banalisering og trivialisering er også veien til ondskap. En stemme til ikke-politiske politikere fjerner oppmerksomheten fra viktige spørsmål, som krig og klimakrise. Hvis man først betrakter demokrati som et underholdningsarrangement, er de mest kuriøse innslagene også de mest attraktive.

Det er ikke morsomt, det er skremmende.

I Timur Vermes’ roman «Han er her igjen» kommer Hitler tilbake til Tyskland i 2011 og blir en hit på YouTube. Folk tror han spøker, driver med imitasjon og klovnestreker. Sakte, men sikkert vokser tilhengerskaren hans og til slutt stifter han sitt eget parti, som blir invitert til seriøse tv-debatter. Veien fra komedie til tragedie er noen ganger skummelt kort.

Når verdinihilisme og ansvarspulverisering sprer om seg og mange nok kun bryr seg om fjas og ytre staffasje, har historien vist at fascisme kan få gode vekstforhold. Det er ikke morsomt, det er skremmende.