FOTO: NTB/AP Photo/David Goldman

Kolonifellen

USA burde aldri ha vært i Afghanistan i utgangspunktet, men det er noe stormakter aldri synes å lære.

NEW YORK: 20. februar 1947 informerte Storbritannias sosialistiske statsminister Clement Attlee det britiske parlamentet om at India ville bli uavhengig senest juni 1948. Dette var ikke en dag for tidlig for Attlee, som ønsket at britene skulle trekke seg ut av et land der både muslimske og hinduistiske ledere i lang tid hadde krevd uavhengighet. Men India var på randen av borgerkrig. Muslimske ledere fryktet at hinduene ville dominere. Attlee fryktet at britene kunne ende opp i en situasjon de var ute av stand til å kontrollere og besluttet derfor å avslutte det britiske styret av India enda tidligere.

Og jo lenger den fremmede makten forblir i landet, desto verre blir ofte kaoset.

India ble uavhengig 14. august 1947. Pakistan frigjorde seg fra India. Forferdelige voldelige konfrontasjoner fant sted mellom hinduer og muslimer, og en halv million mennesker mistet livet. Mange flere mistet hjemmene sine. Sårene som oppsto etter delingen av India er ennå ikke leget.

Attlee ble av mange beskyldt for å ha trukket seg ut for tidlig og for kaotiske tilstander i den tidligere kolonien. Hvis bare politiet hadde vært bedre organisert. Hvis bare hæren hadde holdt orden. Hvis bare britene hadde trukket seg ut av India etter at landet var stabilt.

USAs president, Joe Biden, befinner seg nå i samme situasjon. Amerikanske tropper har forlatt et Afghanistan i kaos. Bidens kritikere mener at USA burde ha blitt der lenger. Robert Kagan, en kjent amerikansk talsmann for kraftfull militær innsats, mener amerikanske myndigheter burde ha forpliktet seg til å bli i Afghanistan i minst 20 år til. Den amerikanske militære tilstedeværelsen var jo minimal og kostet landet lite. Men hvis det er tilfelle, hvorfor kun 20 år? Hvorfor ikke 40? Hvorfor ikke for all tid?

USA har mer halvhjertet engasjert seg i sine oversjøiske eventyr.

Spørsmålet er om Attlee eller Biden noensinne kunne ha trukket seg ut av et stabilt India eller Afghanistan. Attlee visste i det minste at India — og selv Pakistan — for det meste ville bli styrt av ansvarlige og moderate menn. Jawaharlal Nehru og Mohammed Ali Jinnah kan ikke sammenlignes med Taliban. Begge ble ansett som legitime ledere — og likevel ble det borgerkrig. Biden, derimot, kunne ikke en gang overlate styringen av Afghanistan til kapable politiske ledere.

Det er lett å klandre Attlee og Biden for volden som oppsto etter at man besluttet å trekke seg ut. Muligens gjorde de noen feil. I etterpåklokskapens lys er det kanskje mulig å se hvordan de kunne ha begrenset noe av skaden. Men begge ledere var fanget av kolonifellen — en felle som mange kolonimakter har måttet takle opp gjennom tidene. Når du først har gjort lokale eliter avhengig av en fremmed okkupasjonsmakt — politisk og økonomisk — er det nærmest umulig for kolonimakten å forlate landet uten at det oppstår kaos. Og jo lenger den fremmede makten forblir i landet, desto verre blir ofte kaoset.

I 1960 merket den konservative statsministeren Harold Macmillan hvordan stemningen var i ferd med å endre seg i de britiske koloniene i Afrika og iverksatte avviklingen av det britiske kolonistyret. Han ble spurt av den konservative amerikanske journalisten William F. Buckley Jr. om afrikanere var rede til å styre seg selv. Macmillan trodde ikke det, men la til: desto større grunn til at de burde være fri til å forsøke. Dette var deres land. De måtte lære seg hvordan de skulle styre ved å styre. Dersom britene bestemte seg for å bli igjen i disse landene og kaste de fremste og smarteste antikoloni-aktivistene i fengsel, ville det bare gjøre det vanskeligere.

Uansett hvordan man forsøker å rettferdiggjøre intervensjonen, er resultatet alltid det samme.

Verdensriker blir sjelden opprettet med vilje. De fleste av de europeiske koloniveldene startet som handelsposter. Lokale herskere ble dyrket fram, bestukket og satt opp mot hverandre. I lang tid ble store deler av India styrt av et britisk handelskompani. Kolonistyresmakter tok etter hvert over for å beskytte økonomiske interesser i hjemlandet. Koloniveldet ble ofte rettferdiggjort gjennom kristen misjonering og senere — mot slutten av 1800-tallet — gjennom «noble» idealer om at man skulle lære opp de innfødte elitene til å etterligne Vesten.

USA har mer halvhjertet engasjert seg i sine oversjøiske eventyr. Amerikanere skal jo tross alt være motstandere av imperialisme. De har forsøkt å rettferdiggjøre kampen mot kommunisme i Vietnam og mot diktaturer i Irak og Afghanistan ved å si at de skulle opplyse den uopplyste befolkningen i disse landene gjennom frimarkedskapitalisme og demokrati — ofte med katastrofale konsekvenser.

Uansett hvordan man forsøker å rettferdiggjøre intervensjonen, er resultatet alltid det samme. Lokale eliter, som de afghanerne som styrte Kabul og andre byer, gjør det bra. Men avhengighet — ikke bare av en annen stat, men også av frivillige organisasjoner og andre velmenende institusjoner som gjør det myndighetene burde gjøre — gir næring til korrupsjon. Penger finner alt for lett veien til personer som fyller sine egne lommer. Og selve tilstedeværelsen av fremmede militære styrker og politiske «instruktører», som gjerne har liten forståelse for hvordan ting fungerer i de landene de okkuperer, gjør det stadig vanskeligere for lokalbefolkningen å styre seg selv.

Biden blir beskyldt for å være naiv og blir sett som en uheldig gammel mann som ikke ante hvilke krefter han var i ferd med å slippe løs.

Elitene i koloniene, som fyller sine egne lommer med penger, har ingen legitimitet i befolkningen. Opprørere og revolusjonære har tidvis mer legitimitet, men vet bare hvordan de skal styre ved bruk av makt. Kolonimakten er fanget. Dersom man forlater landet, går det nesten alltid dårlig. Og dersom man blir, går det enda verre.

Attlee og Biden forsto dette. Derfor ville de trekke seg ut. Biden blir beskyldt for å være naiv og blir sett som en uheldig gammel mann som ikke ante hvilke krefter han var i ferd med å slippe løs. Det virker lite sannsynlig. Jeg tror han bestemte seg for at det var på tide å forlate Afghanistan — og det straks — nettopp fordi han visste at dette ville ende i kaos; bedre å bli ferdig med det enn å forbli fanget i kolonifellen.

Dette kan virke kynisk. Men Biden kan ikke klandres for at Taliban har styrket seg eller for at landet er så skjørt — et land som har vært vitne til alt for mange kriger og invasjoner. USA burde aldri ha vært der i utgangspunktet, men det er noe stormakter aldri synes å lære.

Oversatt av Marius Gustavson

Ian Buruma har skrevet flere bøker. Den siste er The Churchill Complex: The Curse of Being Special, From Winston and FDR to Trump and Brexit.