Hva kommer etter #metoo og avslører det vi ikke ser?

Det er fremdeles ufattelig å ta inn over seg revolusjonen #metoo-bevegelsen var og fremdeles er. En revolusjon avslører aldri bare samtiden og endrer fremtiden. Den får oss også til å se fortidens urettferdighet og maktulikhet, til å se overgriperne, og dem som la til rette for dem, i et avslørende lys.

Det er godt og riktig at plattformene begrenser sånne som han.

Åpenbart vulgære kvinnesyn passerer ikke lenger etter #metoo. Det store «vi» aksepterer det ikke. Tiden har løpt fra syn på jenter og kvinner som passive objekter og mannen som den handlende (og noen ganger overgripende) part.

Det er delvis derfor «kongen av giftige menn», Andrew Tate, ble kastet ut av Metas Facebook og Instagram, ut av TikTok og ut av YouTube. Hans grove og aggressive påstander om kvinners mindreverd, anses upassende i vår tid og helt bakpå, etter den frempå #metoo-kampanjen.

Like ille er det at slike holdninger kan lede de unge følgerne hans ut på villspor, både hva gjelder syn på det annet kjønn, og ut i mørkere korridorer av nettets kjellerlandskap i hat og hatprat. Det er godt og riktig at plattformene begrenser sånne som han.

Ingen stilte spørsmål eller stusset når en mann over 50 går arm i arm med 15- og 16-åringer i undertøy.

Det er også i etterdønningene av #metoo vi rystes av den nye dokumentaren om den danske reiselivskongen Simon Spies, «Spies og morgenbolledamerne», som avslører hvordan han gjennom tre tiår, inntil han døde i 1984, daglig hadde et slags harem av jenter mellom 15-18 år rundt seg, hjemme hos seg, i sengen med seg. Helt åpenlyst, foran nesen på sekretærer, sjåfører og andre ansatte som ikke bare holdt tyst, men også tilrettela for det som rett ut var overgrep.

Noen av jentene kom ut med blåmerker. Alle kom ut med en bunke penger. Ansatte visste, ingen gjorde noe. Mediene levde av Spies, og Spies levde av mediene som en eksentrisk rikskjendis. Ungjentene var ren underholdning, en del av imaget til Spies, noen som bare var der.

Ingen stilte spørsmål eller stusset når en mann over 50 går arm i arm med 15- og 16-åringer i undertøy. Hvorfor gjorde ingen det?

Akkurat som Jeffrey Epstein i USA, ansatte Spies purunge (et ord som ble brukt i stillingsannonsene) jenter fra lavere samfunnsklasser og tidvis krevende hjemmeforhold. På den måten kunne han lokke dem med penger, pelser, reiser og klokker.

Det er bra at åpenbar kvinneundertykking kommer opp, frem, ut og blir utskjelt.

Mange av dem følte seg likevel fanget. De visste at de ikke kunne si nei til sjefens ønsker uten å få sparken. Flere hadde det vondt etter at de ble kastet ut som 18-åringer da de ble for gamle for gamle Spies, og endte som prostituerte og narkomane.

Året før han døde som 63-åring, giftet Spies seg med 20 år gamle Janni. Hun arvet hele formuen og hele selskapet. Men også hun hadde en gang blitt ansatt av Spies som tenåring. Jeg husker Jannis brudekjole, og den husker jeg fordi bryllupet ble festlig omskrevet i norske glansede magasiner.

Det er bra at åpenbar kvinneundertykking kommer opp, frem, ut og blir utskjelt.

Det som ikke er bra, er at kvinneundertrykkingen som fortsatt skjer i verden, ofte skjer i det skjulte.

Skjult bak private vegger, skjult som psykisk terror, skjult i uformell diskriminering der lovverk beskytter, skjult i pandemiens oppmerksomhet mot, og politiske prioriteringer mot, alle andre ting enn kvinners levekår. Skjult i kapitalismens teori og praksis rundt lønnet arbeid, men usynliggjøringen i kapitalistisk teori av den ulønnede omsorgsbiten av livene vi også lever, og som oftest kvinner verden over drifter, ofte ved siden av eget inntektsgivende arbeid.

Selv om det finnes kvinneundertrykking i et samfunn, betyr ikke det at alle kvinner føler seg undertrykket.

Det foregår tilbakeslag i store deler av internasjonal kvinnesak. Og pandemien hjalp ikke. Kvinner har hatt sin helt egen koronakatastrofe. Stater verden over med koronapresset økonomi og hodet under vann har null interesse av å utvide kvinners retter og muligheter nå. Det er rart hvordan halve befolkningers ydmyke krav om bare å få være likestilte med den andre halvparten, rett som det er blir en salderingspost, eller en «luksus» man avviser så fort annet anses viktigere.

Forsker Harriet Holters tekst «Om kvinneundertrykkelse, mannsundertrykkelse og hersketeknikker» fra 1976 er fremdeles relevant.

Teksten sier noe om hva kvinneundertrykking er, og hvilke ulike former den kan ta. Holter er langt forut for sin samtid, og sammenligner kvinneundertrykking i 1976 med tidligere tiders brutale behandling av kvinner, slik som da det for eksempel var tillatt for en mann å slå sin kone. Nå i ettertid skriver hun, kan vi se tilbake og si: Det var kvinneundertrykking, det!

Men i dag, skriver Holter i 1976, er kvinneundertrykking tilslørt og vanskeligere å gripe og forklare. Og derfor vanskeligere å bekjempe.  Kvinneundertrykking skjer på ulike måter i ulike samfunnsklasser, skriver Holter, og da blir det komplisert:

Selv om det finnes kvinneundertrykking i et samfunn, betyr ikke det at alle kvinner føler seg undertrykket. Alle kvinner i et samfunn undertrykkes ikke på samme måte. Det betyr heller ikke at alle menn undertrykker kvinner, eller at det ikke finnes kvinner som klarer seg utmerket i samfunnet på tross av dette.

Familien blir politisk uviktig.

Selv om det oftest er kvinner som blir undertrykket, betyr ikke det at ikke også mange menn blir det i vårt samfunn.

På denne måten handler undertrykking av andre, av alle kjønn, at demokratiet fremdeles har en lang vei å gå for å inkludere alle og alle rettigheter.

Denne tilslørte undertrykkingen, skriver Holter, ser vi for eksempel når omsorgsoppgavene kvinner tradisjonelt har gjort hjemme og i nærmiljøet, i dag foretas av et offentlig omsorgsapparat. For det er fremdeles i hovedsak kvinner som jobber i denne bransjen, det er kvinner som påtar seg omsorgsoppgavene akkurat som før. De har dessuten ofte lave lønninger og lav status. Familien blir politisk uviktig. Det er de som har makt som definerer virkeligheten og hvordan samfunnet bør være.

Det er vondt å se på i dag.

Noe som følger av dette, skriver Holter, er at oppgavene innad i familien blir usynlige. Kvinners innsats her legges ikke merke til og anerkjennes ikke lenger. Dette kaller Holter ideologisk undertrykking.

I nyere tid gjelder usynliggjøringen av den ulønnende innsatsen stadig flere moderne menn også.

Alt dette, alt det skjulte, er mye mer krevende å få øye på enn Tates brautende aggresjon eller Spies overtydelige overgrep. #Metoo har hjulpet oss å se alt dette klart. Det er et enormt fremskritt, tross alt.

Det er vanskelig å snakke om undertrykking i et samfunn der vi skal være sterke, tro på oss selv og ta eget ansvar for å komme dit vi ønsker i livet. Ingen vil være undertrykket i et slikt samfunn, det er som å være et offer, eller, som man sier i nyliberal innpakning: Å innta en offerrolle.

Men det er fremdeles mye å ta av, hvis vi åpner øynene og våger å se.

En scene i 2021-dokumentaren om Britney Spears er sånn:

I underholdningsprogrammet Family Feud fra 2008 spør programlederen deltagerne:

Hva har Britney Spears mistet det siste året?

Deltagerne og publikum ler.

Alternativene er. A. Ektemannen. B. Håret. C. Vettet.

Det siste utløser massiv applaus og rop.

Det er vondt å se på i dag.

Da programmet ble sendt så sendt for 14 år siden, var det ingen som beveget en celle i kritikk.

Hva er det vi ikke ser i dag, men som kommer til å sjokkere oss med en ny hashtag?

Kvinneaktivister og allierte av alle kjønn kan være fornøyde med at Tate, Spies, Epstein og en rekke andre er avslørt, forkastet og ikke kan herje med jenter som de vil og ville.

Men det er fremdeles mye å ta av, hvis vi åpner øynene og våger å se.