Konservative kontra Trump

NEW YORK: En god stund har den mest interessante kritikken mot USAs president Donald Trump og trumpismen kommet fra høyresiden. Med det mener jeg ikke den ytterliggående, ekstreme, evangeliske eller rasistiske høyresiden, men virkelig konservative som tidligere har stemt eller jobbet for republikanske presidenter.

Disse sidene ved mannen er nedslående, men de er ikke de farligste.

Disse republikanske «aldri Trump»-erne innbefatter journalisten David Frum og Peter Wehner (som i likhet med Frum er en de tidligere taleskriverne til president George W. Bush), og medlemmene i Lincoln Project, som har gått presidenten på nervene med de bitende videoene sine. Konservative spaltister som Ross Douthat og Bret Stephens fra New York Times og Jennifer Rubin fra Washington Post bør også tas med – og de har gjennomgående også uttalt seg mer tankevekkende om trumpismen enn sine mer progressive kolleger.

Hvorfor?

Jeg tror fremfor alt at konservative som er mot Trump, ikke moraliserer like mye som folk på venstresiden har en tendens til å gjøre, samt at det er mindre snobberi ute og går. Trump blir stadig utlevert til spott og spe i de høyere sfærene av den liberale delen av amerikansk journalistikk på grunn av den vulgære smaken sin, den ufine oppførselen og de primitive kunnskapene om det engelske språket. Disse sidene ved mannen er nedslående, men de er ikke de farligste.

Risikoen er at de viktige spørsmålene om rase og identitet fort kan ta oppmerksomheten fra de spesifikke farene Trump representerer for republikken.

Konservative mennesker, de virkelig konservative, holder som regel veldig fast ved tradisjonene. De ønsker tross alt å bevare, konservere. Det er derfor de ofte var tidligere ute enn andre til å se at Trump slett ikke er konservativ, men en kynisk ødelegger av normer, konvensjoner og grunnvoller. Hvis Trump i det hele tatt hadde hatt en overbevisning, noe som er lite sannsynlig, ville han ha vært revolusjonær.

Folk på den radikale venstrefløyen har vært mindre effektive som Trump-kritikere fordi de ikke klarer å se de helt spesielle farene ved ham. For dem er han i verste fall det fæle, snerrende ansiktet til et system de uansett avviser. Trump er bare symptomet på noe som er fryktelig råttent i USAs liberale demokrati, som alltid har favorisert rike og hvite. Menn. For noen av dem kan Joe Biden, som trolig blir Trumps demokratiske utfordrer i valget i november, være ørlite grann mer akseptabel, men ikke på noen måte en løsning.

Det kan godt være at det er noe råttent ved den amerikanske kapitalismen og USAs lange historie med rasisme og kjønnsdiskriminering – problemer som dessverre er endemiske i mange samfunn, hvorav mange verken er kapitalistiske eller demokratiske. Og aktivister fortjener applaus for å prøve å rette opp disse urettferdighetene. Risikoen er at de viktige spørsmålene om rase og identitet fort kan ta oppmerksomheten fra de spesifikke farene Trump representerer for republikken.

Spørsmålet er hvorvidt den foreløpige alliansen mellom konservative «aldri Trump»-ere og liberale vil leve lenger enn Trump.

Tradisjonelle liberale og demokrater ser tydelig disse farene, men er ofte mindre effektive som propagandister enn folk på høyresiden. Dette kan ha noe å gjøre med selve liberalismens beskaffenhet. Liberale er av natur anti-ideologiske og mer tilbøyelige til å inngå kompromisser, eller i det minste stole på fornuft og opplyst egeninteresse. Når man har med trumpismen å gjøre, fungerer ikke et velbegrunnet argument like godt som et velrettet slag mot kroppen, helst under beltestedet.

De færreste «aldri Trump»-konservative er som tradisjonelle, forsonende liberale. Noen av dem er sterkt ideologiske. Det gjelder for eksempel de såkalt nykonservative, som William Kristol, visepresident Dan Quayles tidligere stabssjef og redaktør av den nå nedlagte The Weekly Standard. Hans protester mot Trumps populisme er preget av et snev av skinnhellighet, siden det var Kristol som først ivret for å få proto-trumpisten Sarah Palin som John McCains parhest i 2008.

En av grunnene til at nykonservative Kristol hater Trump, er den nåværende presidentens motvilje mot å bruke militære styrker for å spre demokrati i amerikansk stil i verden. Kristol var i likhet med David Frum og andre en uttalt tilhenger av Irak-krigen. Og som forsvarer av demokrati på amerikansk vis ser han på Trump som en alvorlig trussel. Denne kombinasjonen av konservativ overbevisning og ideologisk misjonering gjør ham til en formidabel trumpisme-motstander.

Dette kan splitte anti-Trump-alliansen, og det er ikke nødvendigvis så ille.

Spørsmålet er hvorvidt den foreløpige alliansen mellom konservative «aldri Trump»-ere og liberale vil leve lenger enn Trump. Venstredreiningen i det demokratiske partiet, fyrt opp under av generasjonsmessige, rasemessige og kjønnsmessige ambisjoner, tyder på at mange som vil stemme på Biden for å bli kvitt Trump, ikke vil være fornøyde med «å vende tilbake til normalen». Deres mål er ikke å gjenopprette status quo fra før Trumps tid. Det ser Biden ut til å skjønne. Han har omtalt seg selv som en overgangspresident, og det gjør han ikke bare på grunn av alderen.

Konservative vil antagelig motsette seg en overgang til det USA som den amerikanske senatoren Bernie Sanders og hans støttespillere på venstresiden ser for seg. Men presset på Biden for å bevege seg i retning av europeisk sosialdemokrati – med et nasjonalisert helsevesen, progressiv skattlegging og utjevningspolitikk – hvis han skulle klare å fri oss fra Trump, kommer til å være sterkt.

Det som trengs i USA nå, særlig når nedgangstidene virkelig gjør seg gjeldende, er en ny New Deal.

Dette kan splitte anti-Trump-alliansen, og det er ikke nødvendigvis så ille. De sanne konservative kan tross alt klare å rive det republikanske partiet ut av klørne til destruktive fanatikere samtidig som demokratene beveger seg mot venstre. Og det vil selvsagt bare skje hvis Trump og republikanerne taper så det synger (noe som kan være den eneste muligheten til å få drevet ham ut av Det hvite hus).

Et annet resultat kan imidlertid være enda bedre. Det som trengs i USA nå, særlig når nedgangstidene virkelig gjør seg gjeldende, er en ny New Deal. Franklin D. Roosevelt tok initiativet til sin New Deal som pragmatiker, ikke som venstre-idealist.

FDR var ingen Bernie Sanders, men han innså at myndighetene måtte trå til for å redde kapitalismen. Det kan godt være at «aldri Trump»-erne vil komme frem til samme konklusjon. Verken den revolusjonære venstresiden eller den ekstreme høyresiden vil være fornøyde med et slikt utfall. Og det er kanskje det aller beste argumentet.

Ian Burumas siste bok er A Tokyo Romance: A Memoir.

 Copyright: Project Syndicate, 2020. http://www.project-syndicate.org/

 Oversatt av Lene Stokseth