Koronakrise i skolen

Lenge før korona hadde norsk skole et stort problem: Likhetsskolen fantes bare på papiret. Hva du har med deg i skolesekken første skoledag, har alt for mye å si for hva slags utbytte du får av skolen. De siste tiårene har trivsel, mestring og karakterer blitt sterkere koblet til hva foreldrene dine tjener, og hvilken utdanning de har.

Lenge før korona hadde norsk skole et stort problem: Likhetsskolen fantes bare på papiret

I Norge går ni av ti barn i barnehage. De som ikke gjør det, er som regel fra lavinntektsfamilier. I løpet av skoletiden viser undersøkelser at barn fra høyere sosioøkonomiske lag får mer hjelp med lekser og trives bedre på skolen enn barn av foreldre med mindre penger. Etter skolen går nesten alle på SFO, bortsett fra de som ikke har råd. På vitnemålene etter tiende klasse øker karakterspriket mellom topp og bunn, og sammenfaller med skillet mellom rik og fattig. Karakterbasert inntak til videregående skole forsterker forskjellene.

Korona gjør alt dette veldig mye verre. Hjemmeskole er åpenbart vanskeligere i store familier som bor i små leiligheter og som ikke har et nettbrett eller bærbar PC per person. Lærere, forskere og politikere har vært ganske unisont bekymret for dette helt siden mars 2020.

Korona gjør alt dette veldig mye verre

En rapport fra landets fylkesmenn (nå: statsforvaltere) til Helsedirektoratet slo fast en «generell bekymring for at barn med vedtak om spesialpedagogisk hjelp og spesialundervisning ikke får den oppfølgingen de har krav på». De skriver at «Elever med spesialundervisning trenger ofte fysisk nærhet til lærer for å få et faglig godt utbytte og denne gruppen elever strever spesielt når skolen er stengt.» Rektor ved Tøyen skole, Hilmar Berge Flatabø, varslet i mars 2020 at «Stengt skole rammer våre elever ekstra hardt».

Erna Solberg på sin side understreker gang på gang at regjeringen prioriterer barn og unge i håndteringen av pandemien. Jeg tror mange unge lurer på hva hun mener.

De minste barna fikk komme først tilbake til skolen, og må og skal prioriteres. Slik må det være også nå, når mange skoler igjen er på rødt nivå. Men den aller høyeste prisen betaler elevene på ungdomsskolen og videregående. Hvem bestemte at det var tenåringene som skulle ta den tyngste vakta på dugnad? I tillegg til redusert skolegang har de ikke vært på trening eller andre fritidsaktiviteter på månedsvis, og mange av dem kommer neppe tilbake.

Hvem bestemte at det var tenåringene som skulle ta den tyngste vakta på dugnad?

Når ungdomsskoler og videregående skoler er på rødt nivå, betyr det færre skoledager og mindre grupper, uten flere lærere. De som har hjemmeskole er overlatt til seg selv mens læreren er opptatt med den andre kohorten på skolen. Noen har god plass hjemme, andre ikke. Noen har digitale hjelpemidler, andre ikke. Noen får god hjelp av foreldre på hjemmekontor, men ikke alle. Det sier seg selv at dette sannsynligvis svekker læringen for alle, og helt garantert forsterker skjevhetene som allerede var der.

Nå skal årets tiendeklassinger søke videregående, og det er karakterene fra et år med helt eller delvis hjemmeskole som avgjør deres muligheter. I Oslo er opptak til videregående et rotterace fra før. Karakterbasert opptak skulle gi alle en sjanse om de bare var flinke nok. Men når karakterene allerede er skjevfordelt, blir opptaket det også. I Oslo samler vi alle barna (ja, for de er barn) med de beste karakterene på egne skoler, og alle med dårlige karakterer for seg. Nå skal vi altså gjøre det fra en koronaskjev ungdomsskole.

For dem som allerede hadde begynt på videregående opplæring før pandemien, er situasjonen ikke stort bedre. I den nevnte rapporten fra fylkesmenn til staten kan vi lese at «Fylkeskommunene mener det er en betydelig risiko for frafall ved at en del av elevene som nå ikke følger opplæringen, heller ikke vil komme tilbake til skolen når de starter opp igjen.» De varslet om sannsynlig økning i frafall, særlig på yrkesfag.

Nå skal årets tiendeklassinger søke videregående, og det er karakterene fra et år med helt eller delvis hjemmeskole som avgjør deres muligheter

Som om ikke det var ille nok allerede: Nå åpner regjeringen for mer hjemmeundervisning på skolene, også når det ikke begrunnes med smittevern. FHI er uenig, og påpeker at dette vil «påføre ungdom en tiltaksbyrde som er større enn nødvendig». Det er selvfølgelig politikerne som bestemmer, men hva skjedde egentlig med å prioritere barn og unge?

For all del: Jeg har forståelse for at lærerne er slitne, og for timeplaner det er vanskelig å få til å gå opp. Men det er en situasjon regjeringen selv har skapt over lang tid, med skoler som er hardt presset på bemanning fra før. Hjemmeskole på gult nivå er ikke til barn og unges beste, og jeg tror ikke det gjør at elevene føler seg særlig høyt prioritert.

Regjeringen sier de dekker inn kommunenes ekstrakostnader knyttet til pandemi. Men det begrenser seg i beste fall til direkte inntektstap og kostnadsøkninger i kommunene som følge av smittevernstiltak og tapte skatteinntekter.

Hjemmeskole på gult nivå er ikke til barn og unges beste, og jeg tror ikke det gjør at elevene føler seg særlig høyt prioritert

Å gi barn den undervisningen de har krav på, koster mye mer. Skulle man jevne ut byrdene pandemien påfører skolebarn, og fange opp dem som er på vei inn i frafallsstatistikken, har det en helt annen regning. Det vil innebære ekstra lærekrefter til oppfølging av hjemmekohort, til spesialundervisning og mer oppfølging av alt som glipper nå, fordi lærerne har fått så mange nye oppgaver. Det trengs allerede en skikkelig opprusting av utstyr, lærekrefter og oppfølging for elever på yrkesfag, det løftet skylder vi dem nå. Vi må sørge for digitale hjelpemidler til dem som ikke har det. Ekstra lokaler til skoler som mangler plass til alle de små kohortene. Det kommer til å koste. Men å la være koster mye mer.

Det er veldig mye mer enn det som nå leveres som må på plass, dersom man skal kunne stå oppreist og si at man prioriterer barn og unge under pandemien. Skulle vi ikke det?