Kraftig høyredreining i vente for Italia

På søndag går italienerne til urnene for å stemme fram ny folkeforsamling. Det må de etter at sittende statsminister Mario Draghi kastet kortene i juli da den langt på vei teknokratiske regjeringen hans ikke lenger hadde støtte i senatet. Forskjellen fra teknokratregjeringen til det italienerne kan vente seg etter valget, ligger an til å bli svært stor.

Mye er altså velkjente viser fra andre ytre høyre-parti i Europa.

Høyresiden, med partiene Forza Italia (ledet av den snart 86 år gamle Silvio Berlusconi), Lega og Fratelli d’Italia (Italias brødre) i spissen, ligger nemlig an til å vinne valget. Det er i så fall godt hjulpet av det sistnevnte partiet som kan gå fra 4,4 prosent i 2018-valget til hele 25 prosent i år. Det skal partileder Giorgia Meloni ha æren for – 45-åringen kan bli Italias første kvinnelige statsminister.

 

Røtter i nyfascisme

Meloni har ledet Italias Brødre siden 2014, og var dessuten med på å starte partiet i 2012. Røttene til partiet går imidlertid helt tilbake til 1960-tallet da nyfascismen var på anmarsj i Italia. Partiet har riktignok tatt avstand fra denne bakgrunnen, men partiet bruker selv både symbolikk og retorikk som kan knyttes til denne arven.

Partiet har eksempelvis beholdt flammen som partisymbol, noe også Benito Mussolinis parti hadde. I løpet av valgkampen har det også versert et klipp fra 1996 der Meloni uttaler at «Mussolini var en god politiker som ga mye for Italia».

 

Velkjente viser fra ytre høyre

Meloni er en uttalt abortkritiker, varm tilhenger av «et opphøyet ekteskap» og sterkt kritisk til det hun kaller «liberal kjønnsteori». Hun er også motstander av å rettighetsfeste utsatte gruppers rettigheter, som for eksempel skeive. Også migrasjon er en viktig sak for Italias Brødre. De har foreslått en sjøblokade mot migranter i Middelhavet, og tatt orde for et tettere samarbeid med den libyske kystvakten – en kystvakt som ikke akkurat har human behandling av migranter som sin ypperste forse.

Nettopp forholdet til EU kan spille en nøkkelrolle når det kommer til hvilken retning en ny regjering kan ta Italia i.

Mye er altså velkjente viser fra andre ytre høyre-parti i Europa – spesielt det tydelige fokuset på identitetspolitikk er noe vi kjenner igjen fra Polen, Ungarn og de mest konservative delstatene i USA.

I EU-spørsmålet står hun imidlertid i en større skvis enn sine kolleger i Øst-Europa, og står støtt på at Italia bør være en del av unionen. Den italienske økonomien er totalt avhengig av overføringer fra EU for å holde seg flytende.

 

EU kan spille nøkkelrolle

Nettopp forholdet til EU kan spille en nøkkelrolle når det kommer til hvilken retning en ny regjering kan ta Italia i. Som nevnt er Italia avhengige av midlene fra EUs rekonstruksjonspakke NextGenerationEU, som ble vedtatt som følge av koronapandemien i 2020. Fram til 2026 skal Italia motta drøyt 200 milliarder euro fra fondet. For å holde pengeflyten gående også de neste fire årene, er landet nødt til å innføre en rekke reformer og mål som EU setter.

Salvini var eksempelvis ute i starten av september og tok til orde for å revurdere flere av sanksjonene mot Russland.

Avtalen kan vise seg å være svært viktig i tiden fremover og være en bremsekloss for at Italia skal bevege seg i samme antidemokratiske retning som Polen og Ungarn har gjort før dem. EU har, forhåpentlig, lært noe av prosessene i de to andre EU-landene, og vil neppe toe sine hender dersom en ser lignende utvikling i Italia – i hvert fall ikke når de har et så effektfullt sanksjonsvåpen tilgjengelig.

Samtidig kan effekten fra dette våpenet komme i rekyl. Om regjeringen skulle slite med å levere resultater, noe som ikke er utenkelig, kan Meloni og samarbeidspartnerne hennes bygge opp et fiendebilde der EU er bremseklossen for økonomisk utvikling i landet, og kanalisere misnøyen den veien. Det kan være det regjeringen trenger for å klare gjenvalg ved neste korsvei – selv om det er fryktelig langt fram dit nå.

 

Uforutsigbar trio

Om Meloni blir statsminister, blir det etter alt å dømme i en koalisjon med nevnte Silvio Berlusconis Forza Italia og Matteo Salvinis Lega – begge partier godt ut på høyresiden. Berlusconi og Salvini har måtte bruke mye tid det siste halvåret på å svare for forbindelsene sine til Putin og Russland – noe som har skapt usikkerhet rundt hvordan Italia vil agere i Ukraina-konflikten etter regjeringsskiftet. Salvini var eksempelvis ute i starten av september og tok til orde for å revurdere flere av sanksjonene mot Russland.

Det viser hvilken formidabel utfordring europeiske politikere nå står overfor når det kommer til å bevare tilliten fra velgere over hele kontinentet.

Meloni har imidlertid vært tydelig på sin støtte til Ukraina. Spørsmålet er hvor dypt denne støtten stikker når tøffe prioriteringer må gjøres senere i høst, samtidig som hun styrer på nåden til to partier med tydelig pro-russisk forhistorie. Meloni har vist seg som en pragmatisk og strategisk politiker tidligere, og det er rett og slett vanskelig å forutsi hvilke knapper hun velger å trykke på dersom hun kommer til makten.

 

Understreker trend

Om valget i Italia går slik som vi forventer, føyer det seg inn i en trend der ytre høyre er på anmarsj igjen etter å ha fått en liten knekk etter Donald Trumps valgnederlag i 2020. Svenskenes valg for snart to uker siden, valget i Frankrike i vår, der Marine le Pens parti Nasjonal Samling gjorde et brakvalg, og valget i Ungarn, som økte Viktor Orbáns oppslutning, understreker den samme trenden.

Med en vinter foran oss der energiprisene ligger an til å bli rekordhøye og levekårene til millioner av mennesker kan bli drastisk verre, er det lite som tyder på at denne trenden vil stagnere ved de neste valgene – spesielt i Europa.

Det viser hvilken formidabel utfordring europeiske politikere nå står overfor når det kommer til å bevare tilliten fra velgere over hele kontinentet.