Ivan Krastev
FOTO: Stephan Röhl/Flikcr

Krastev-metoden

Hvem er denne Ivan Krastev som stadig flere betrakter som en av Europas fremste intellektuelle?

Han er kanskje ikke like kjent som sin medstudent Timothy Snyder, forfatteren av «Om tyranni. 20 ting vi kan lære av det 20. århundre». Heller ikke som sin foreleser ved St. Antony’s College i Oxford, historiker og forfatter Timothy Garton Ash. Eller den Pulitzer-prisvinnende Washington Post-spaltisten Anne Applebaum, forfatter av blant andre «Gulag», som også har deltatt på Europa-studiet som har klekket ut en hel rekke frittenkende intellektuelle som gransker historien med et nytt og kritisk blikk, og som evner å formidle det til folk flest, i språk og form som ligger tett på journalistikken og skjønnlitteraturen.

Men boka viser hans evne til å tenke motstrøms og snu hver stein på jakt etter nye forklaringsmåter.

Om sin student har Timothy Garton Ash sagt: «Ivan var en av de fremste studentene i sin gruppe. Alle var inspirert av det som skjedde i 1989». Timothy Snyder har også bare godord å si om sin medstudent: «Ivan Krastev er en av de største tenkerne i Europa i dag».

Så hvem er han, hvor kommer han fra og hva skiller ham ut?

Ivan Krastev ble født i den lille nord-bulgarske byen Lukovit i 1965. Hans mor var lærer, faren jobbet på jernbanen før han tok litteraturutdannelse og siden redaktørjobb i landets nest største avis. I 1984, etter at familien hadde flyttet til hovedstaden Sofia, begynte Ivan Krastev på universitetet og studerte filosofi. Han fordypet seg i boka «Utopia» av Thomas More, som var passende lektyre for en mann som levde i et diktatur forkledd som idealsamfunn. Det var altså mot slutten av hans mest formative studentår at muren – og kommunismen – falt, i 1989.

Krastev var i starten betatt av alt vestlig.

«Nesten over natten, fikk folk frihet til å omskrive sine egne biografier og drømme om nye identiteter. Men jeg var kun 24 år i 1989 – jeg hadde ikke så mye biografi å omskrive», har han sagt i et intervju med det britiske tidsskriftet New Statesman. Krastev befant seg på den riktige siden av historien, og han var gammel nok til å huske det gamle, men ung nok til å være nysgjerrig på framtida og omverden. Hans filosofilærer var også landets mest kjente dissident, Zhelyu Zhelev, som blant annet utga boka «Fascisme» i 1982, den han pekte på felles trekk mellom fascisme og kommunisme. Den ble naturligvis forbudt. I august 1990 ble Zhelev valgt til Bulgarias første ikke-kommunistiske president, et embete han hadde fram til 1997. Ivan Krastev var i begynnelsen hans rådgiver.

Det varte ikke lenge. På vei til et seminar i Kroatia i 1990, stoppet han i Beograd. «Jeg var sjokkert over mengden bøker og jazzklubber som var der, og det bare et par hundre kilometer fra Bulgaria! Det var som å bevege seg fra svart/hvitt til en fargefilm. Senere reiste jeg til Paris og London, men ingenting kan sammenlignes med de første par timene i Beograd», sier han til New Statesman.

Krastev festet blikket mot Vesten. Allerede året etter, i 1991, flyttet han til Oxford og studerte altså under Garton Ash, allerede da en av sin tids fremste intellektuelle, som spaltist, forfatter og historiker, med spesielt fokus Sentral- og Øst-Europa. Garton Ash hadde studert i Øst-Berlin og blitt overvåket av Stasi, så han visste godt hva Krastev kom fra. I 1990 hadde Garton Ash utgitt boka «The Magic Lantern: The Revolution of 1989 Witnessed in Warsaw, Budapest, Berlin, and Prague», en av flere bøker som skulle komme fra Garton Ash der han bedrev det han har kalt «samtidshistorie», altså historie som så å si utfolder seg i sanntid. Om sitt år i Oxford har Krastev sagt at til tross for at han har vært tilknyttet mange universiteter og institusjoner opp gjennom årene, er det ingen av dem som kommer i nærheten av å ha øvet så stor innflytelse på ham som året i Oxford.

Historie har noe selv de beste statsvitenskapelige modellene mangler, nemlig detaljer.

Krastev var i starten betatt av alt vestlig. «Det tok meg et tiår å ikke bli opprømt hver gang jeg krysset den bulgarske grensen», har han uttalt. Siden er han blitt mer skeptisk og tvisynt. I boka «The Light That Failed» fra 2019, skrevet sammen med Stephen Holmes, forklarer de hvorfor tidligere østblokkland har omfavnet illiberale politikere og vendt ryggen til Vesten. Og det skyldes blant annet den ukritiske omfavnelsen i Øst-Europa i begynnelsen av alt som handlet om Vesten og globalisering. I stedet for å finne sin egen vei, etterapet de den vestlige levemåten. «Sønnen ønsker å bli som sin far, men faren sender et subtilt budskap tilbake om at sønnens ambisjoner er utenfor rekkevidde, som fører til at sønnen begynner å hate sin far».

Spesielt etter finanskrisen i 2008 avslørte Vesten seg som feilbarlig, noe som skapte fragmentering, traumer og selvransakelse i Øst-Europa også. Og jakten på alternativer, som mange land og ledere altså har funnet i kampen mot EU, globalisering, klima, innvandring, homofile og alt unasjonalt. «For 27 år siden her i Sentral-Europa trodde vi at Vest-Europa var vår framtid; i dag føler vi at vi er Europas framtid», som Ungarns president Viktor Orban har uttalt.

Ikke dermed sagt at Ivan Krastev har gått samme vei. Men boka viser hans evne til å tenke motstrøms og snu hver stein på jakt etter nye forklaringsmåter. Det som er blitt fremstilt som den vestlige liberalismens triumf, altså 1989, ser Krastev på med motsatte briller: Vesten ble et offer for sin egen «suksess». «Dette er en av de største skuffelsene etter 1989. Globalt trodde mange mennesker plutselig på frigjøringen av mennesker, men det endte med å kun bli en frigjørelse av eliten», som han har sagt i et intervju med magasinet Vagant.

Krastev har med andre ord blikk for talende bilder og situasjoner som er større enn seg selv, som om han var en poet.

Hans foregående utgivelser peker fram mot denne innsikten: «In Mistrust We Trust: Can Democracy Survive When We Don’t Trust Our Leaders», «Europe’s Democracy Paradox» og «The Anti-American Century». Denne åpenheten for endring og paradokser stammer også fra 1989. Status quo kan være en skjør tilstand. En utvikling er ikke hogget i stein. En annen verden – bedre eller dårligere – er mulig.

Tvilen og tvisynet preger hans forfatterskap. Kanskje skyldes det hans splittede bakgrunn, fra øst og vest, diktatur og demokrati, som jo skiller ham fra kapasitetene nevnt innledningsvis. I dag har han passende nok arbeidssted både i Sofia i Bulgaria og Wien i Østerrike.

Der andre statsvitere gjerne fokuserer på det institusjonelle og abstrakte modeller og skyr det personlige, er Krastev mer opptatt av det han kaller «kollektive handlinger», «små innsikter» og «de ubevisste konsekvensene av våre handlinger», og våger å være personlig. Det skyldes blant annet at han angriper dagens politikk med historiske briller. Historie har noe selv de beste statsvitenskapelige modellene mangler, nemlig detaljer, har han sagt: «Jeg husker fortsatt da jeg leste memoarene til en av de som overlevde gettoen i Warszawa. Han skrev at han leste konstant, men kun poesi og korte historier, fordi han fryktet at dersom han startet på en roman, ville han ikke være i stand til å fullføre den. Rett eller galt – jeg tror slike detaljer er ekstremt nyttig for å forstå politikk».

Alt dette – tvisynet, poesien, tvilen, selvransakelsen, viljen til å gå motstrøms, det personlige – preger også hans siste bok, «Framtida er her nå».

Krastev har med andre ord blikk for talende bilder og situasjoner som er større enn seg selv, som om han var en poet. Og ganske riktig. Hans debutbok utkom faktisk allerede i Bulgaria tidlig på 1990-tallet og var en samling dikt, kalt «Reading in the Darkness».

Alt dette – tvisynet, poesien, tvilen, selvransakelsen, viljen til å gå motstrøms, det personlige – preger også hans siste bok, «Framtida er her nå», et kort essay skrevet på inn og utpust, spekket med gullkorn og visdom. Utgangspunktet er en artikkel han skrev allerede i mars, «Seven early lessons from the coronavirus». Underveis i prosessen fra artikkel til bok, ble de sju lærdommene til fem paradokser, av typen: «Koronapandemiens store paradoks er at det å stenge grensene mellom EU-land og låse folk inne i leilighetene deres, har gjort oss mer kosmopolitiske enn noen gang». Temaene er de samme i boka som i artikkelen; konflikten mellom gamle og unge, ekspertenes tilbakevending, EUs handlingslammelse, spørsmålet om hvorvidt diktaturer eller demokratier håndterere slike kriser best, blant annet. Kort sagt om hvordan pandemien har påvirket og trolig endret verden slik vi kjenner den.

«Tenkestjernen» (ifølge DN) Ivan Krastev har med andre ord også skrevet et lite stykke samtidshistorie – historien slik den utfolder seg her og nå.

(Stian Bromark er redaktør i Agenda Magasin og forlaget Res Publica, som har utgitt Krastevs bok. Magasinet og forlaget tilhører samme selskap. Les mer her.)