Krigen som aldri tok slutt

For ikke lenge siden vaiet bannere med «takk for hjelpen under krigen» langs hovedgaten i sommer-Oslo. Sør-Korea markerer i år at det er 70 år siden krigen startet. Riktig nok ble det inngått våpenhvile i 1953, men fred er det ikke. Og selv om president Donald Trumps fredsutspill overfor Nord-Korea i 2018 skapte håp, har det vært mer enn nok bekymringer siden.

Forholdet mellom Kina og USA blir stadig mer anspent, president Trump vil sette Amerika først og vil ha mer betalt for å holde sine soldater i Sør-Korea. Få andre kjenner det så godt på kroppen som sør-koreanerne når spenningsnivået øker i geopolitikken og amerikanerne bruser med fjærene. Og få andre følger amerikansk innenrikspolitikk og veien mot valget så tett.

Få andre kjenner det så godt på kroppen som sør-koreanerne når spenningsnivået øker i geopolitikken og amerikanerne bruser med fjærene

Den glemte krigen kalles den også, krigen på Korea-halvøya. Men det er faktisk en av de mest ødeleggende krigene i moderne tid.  Nord-Korea startet krigen i troen på at de kunne rulle sørover uten særlig motstand og innlemme den sørlige delen av halvøya i et forent kommunistisk Korea, med støtte fra Kina og Sovjetunionen. Det startet lovende for den nordlige alliansen. På få dager inntok de hovedstaden Seoul og møtte lite motstand. Men med hjelp av USA og 16 andre land med FN-mandat i ryggen økte motstanden fra Sør-Korea.

Norge deltok med mer enn 600 helsepersonell og Trygve Lie bidro til å ordne FN-mandatet. Kampene ble harde. Rundt to millioner sivile mistet livet i Koreakrigen, og minst like mange soldater. Etter Stalins bortgang ble det inngått våpenhvile i 1953, men med enorme menneskelige tap, samtlige byer jevnet med jorden og et delt land.

Korea-halvøya har deretter fortsatt vært delt av en 4 kilometer lang såkalt «demilitarisert sone». Den kalde krigens siste grense er, i motsetning til hva navnet skulle tilsi, tungt militarisert. På sørlig side ligger det trolig godt over en million miner, som vil ta minst et par tiår å rydde. I nord kan det ligge dobbelt så mange. Det ligger også talløse menneskelige levninger her.

Den glemte krigen kalles den også, krigen på Korea-halvøya. Men det er faktisk en av de mest ødeleggende krigene i moderne tid

Teknisk sett er de to landene fortsatt i krig. Regelmessig virker det også sånn i praksis. Sør-koreanerne vet at de fleste våpnene i nord peker på dem. De vet at de kan bli utslettet på sekunder. Og de vet at det er lite hjelp å hente fra resten av verden. Siden våpenhvilen ble inngått har mange tusen flyktet fra Nord-Korea, det store flertallet gjennom Russland eller Kina. Direkte over grensen til sør er det ikke enkelt å komme. Rundt 30 000 avhoppere fra Nord-Korea oppholder seg i Sør-Korea. Krigen skilte tusener av mennesker, og tusener av familier utenfor Korea-halvøya venter fortsatt på å få levningene etter sine døde hjem. Det er ingen reise-, handels-, telefon- eller postforbindelse mellom de to – rett og slett ingen kontakt mellom naboer. Og fra 1953 til i dag har de to statene beskyldt hverandre for over 200 000 brudd på våpenhvileavtalen.

Kim-dynastiet har styrt Nord-Korea med jernhånd i tre generasjoner. Og tross en rekke FN-sanksjoner og forhandlingsforsøk har nord-koreanerne nektet å gi opp sitt missil- og kjernevåpenprogram. Det har ikke skortet på forsøk på forbrødring.

Da Trump engasjerte seg i 2018 så det ut til at forholdet kunne bedre seg. Partene ble enige om å stoppe fiendtlige handlinger, gjøre den demilitariserte sonen om til et maritimt fredsområde, bygge tillit og starte minerydding. Men etter få måneder skar det seg og forholdet var igjen på frysepunktet.

Internt i Sør-Korea spenner følelsene bredt når det gjelder deres søstre og brødre i nord. Noen ønsker samling og forbrødring og i hvert fall et greit naboskap. Andre vil helst bombe Nord-Korea sønder og sammen. Trusselen fra «kommunistene i nord» har også blitt brukt gjennom årene av enkelte ledere som ønsket å undertrykke krav om interne reformer. Det samme er nok tilfellet i nord. Reelle angrep har det også vært, så for mange i Sør-Korea fremstår Nord-Korea som en farlig fiende.

Noen ønsker samling og forbrødring og i hvert fall et greit naboskap. Andre vil helst bombe Nord-Korea sønder og sammen

Solskinnspolitikken fra slutten av 90-tallet var ment som et forsøk på oppvarming sørfra. Men så kom utviklingen av kjernevåpenkapasiteten i nord og det ble slutt på solskinnspolitikken. Og de internasjonale sanksjonene som fulgte kjernevåpenpolitikken økte Nord-Koreas avhengighet av Kina som nå står for rundt 80 prosent av nord-koreanernes handel.

Andre har også tunge interesser i utviklingen på Korea-halvøya. For Kina er Nord-Korea en buffer mot et amerikansk-influert Asia som de ønsker å beholde. Japan er bekymret for Nord-Koreas kjernevåpenkapasitet, og har også hatt mål om å få hjem japanere som er kidnappet av Nord-Korea, men ikke lykkes. Amerikanerne har siden Obamas tid vært opptatt av økt interesse og tilstedeværelse i Asia og ønsker gjerne en buffer mot Kina. Både de og kineserne har interesser i maktfordeling i regionen.

Og begge har økonomiske interesser i regionen. USA har baser i Sør-Korea og garanterer deres sikkerhet med 30 000 soldater. Men med president Trump kom også spørsmålet om betaling på dagsorden. For Trump mener sør-koreanerne må betale langt mer for å beholde de amerikanske soldatene i landet. Forhandlingene om summen pågår fortsatt. Hvor mange amerikanske soldater må være der for at de skal føle seg trygge? Og hvor mye har de råd til å betale?

Når forholdet mellom USA og Kina forverres, øker også presset på Sør-Korea. Landet er avhengig av det sikkerhetspolitiske samarbeidet med USA, men har samtidig utstrakt handel med Kina. De lever med en konstant visshet om at de er målskive for naboen i nord, og nå spiller deres forhold til Nord-Korea inn i en amerikansk valgkamp de ikke har kontroll over.

Når forholdet mellom USA og Kina forverres, øker også presset på Sør-Korea

I tillegg kommer håndteringen av pandemien etter at koronaviruset ble spredt av et kirkesamfunn som tiltrekker seg tusener av konservative kristne med tunge amerikanske bånd. Kirken deler troen på Gud, på at president Moon vil ødelegge landet og underlegge det Nord-Korea, og den ser pandemi-tiltakene og forsøkene på å spore og isolere smitten kun som politisk undergraving og konspirasjonsteori. Mange andre ser imidlertid at Sør-Koreas vellykkede pandemihåndtering og nyvunne status som en supermakt på helseområdet gir økt status globalt og nyttige nettverk og allianser.

Slik spiller gamle og uavsluttede kriger inn i både innenrikspolitikk, kriseberedskap og bred utenrikspolitikk.