Jørn Lier Horst rokker ved et litteraturpolitisk kompromiss som kan trekke teppet vekk under beina på norsk bokbransje.
Krimforfatteren Jørn Lier Horst har omfavnet kunstig intelligens etter at han ble klar over ChatGPT under en litteraturfestival på Filippinene for to år siden. Da Aftenposten i høst lastet flere av hans bøker inn i KI-detektoren Skrivera, ble flere av dem flagget som KI-skrevne, i større eller mindre grad.
I en kronikk utdypet Horst at han – som mange andre – bruker kunstig intelligens til research, på samme måte som han før brukte Google. Han bruker KI til å finne svar om landskap, vegetasjon, klima, byggeskikk, boligområder, politiarbeid og praktiske forhold.
Horst skriver imidlertid noe annet også, når han forklarer seg i en kronikk i Aftenposten: «Og så bruker jeg KI til språklig bearbeiding […] Jeg bruker det omtrent slik jeg bruker en redaktør eller språkvasker. Jeg diskuterer teksten, vurderer forslag og tar mine egne valg».
Selv en enkel KI-språkvask påvirker hvordan en forfatter bruker språket.
Mange reagerer, helt forståelig, på dette. Hans krimkollega Anne Holt skriver at «å holde på åndsverk, fortelling og språk som menneskeskapt, er både et verdivalg og et spørsmål om overlevelse».
Mens Horst sier han er bevisst på aldri å overlate ferdigformuleringen av teksten til KI, har professor Jill Walker Rettberg på sin egen blogg vist hvordan skrivestilen hans har endret seg fra romanene han skrev før KI. Det er flere adjektiv og verb og færre personlige pronomen og verb.
Med andre ord påvirker selv en enkel KI-språkvask hvordan en forfatter bruker språket, og den kan endre både form og innhold i en tekst. Rettberg understreker at KI-språket ikke er nøytralt. Vi kan derfor anta at for et lite språk som det norske, er det ikke sikkert at å slippe KI-modeller løs på stadig flere tekster, er en utvikling vi ønsker.
Litteraturen har en spesiell verdi for fellesskapet, og litteraturpolitikken handler om å opprettholde dette.
Jørn Lier Horst hopper i sitt forsvar bukk over et vesentlig poeng. Norsk litteratur holdes nemlig oppe av et politisk byggverk av støtteordninger, som skal sikre at forfattere som ikke selger bøker for flere titalls millioner kroner, som han selv gjør, også har mulighet til å leve av kunsten.
Professorene Tore Slaatta og Helge Rønning har i boken «Litteraturpolitikkens verktøykasse» pekt på at litteraturpolitikk finnes fordi et samfunn må bry seg om skriftspråkets stilling og rolle i samfunnet. Litteraturen har en spesiell verdi for fellesskapet, og litteraturpolitikken handler om å opprettholde dette.
Det er flere økonomiske virkemidler som holder den norske bokbransjen oppe. Ett av de viktigste er momsfritaket, som har eksistert siden 1970 og er begrunnet i at i et «lite språksamfunn» som det norske, bør bøker være fritatt for moms. Verdien er på rundt 1,5 milliarder kroner og kommer hele bokbransjen til gode.
I fjor foreslo Høyre moms på bøker i sitt alternative budsjett. Det er på ingen måte gitt at den tverrpolitiske støtten til bokbransjen fortsetter.
Et annet viktig virkemiddel er de direkte innkjøpsordningene for litteratur. Skjønnlitterære bøker, som Lier Horsts utgivelser, faller inn under den automatiske innkjøpsordningen, og gir forfatter og forlag totalt 265 000 kroner. For Horst, som selger bøker for millioner av kroner hvert år, betyr det kanskje ikke all verden, men for de fleste forfattere har det stor verdi. Totalt bruker Kulturrådet rundt 230 millioner kroner på formidling av litteratur.
Det brukes med andre ord årlig rundt 1,7 milliarder kroner på det Slaatta og Rønning kaller økonomiske insentiver på et industrielt og kulturelt kretsløp av bøker, som åpenbart kommer både forlag og forfattere til gode. Og det er før vi har begynt å snakke om de andre virkemidlene, som folkebibliotekene, skolebøkene, vederlagsordningene, statlige stipender og bokloven som regulerer priser, rabatter og omsetning av bøker i Norge.
Hele dette litteraturpolitiske feltet hviler på et relativt skjørt kompromiss. Senest i fjor foreslo for eksempel Høyre moms på bøker i sitt alternative budsjett. Det er på ingen måte gitt at den tverrpolitiske støtten til bokbransjen fortsetter.
Henrik Ibsen fikk reisestipend i 1864 for å reise til Roma, der ble skuespillene Brand og Peer Gynt til.
Hvorfor skal staten bruke milliardbeløp på å støtte norsk litteratur, som er begrunnet i å opprettholde norsk språkkultur, hvis forfatterne og forlagene som mottar støtten, bevisst eller ubevisst undergraver det målet med å la språket forflates ved hjelp av store språkmodeller?
Men før du kommer løpende til og spør om ikke litteraturen kan klare seg uten statlig støtte: Henrik Ibsen fikk reisestipend i 1864 for å reise til Roma, der ble skuespillene Brand og Peer Gynt til. Senere fikk han, i likhet med Bjørnson, Collet, Garborg og andre, diktergasje over statsbudsjettet. Stor norsk litteratur har alltid vært avhengig av pekuniære subsidier for å bli til.

Kommentarer