Kringsatt av kamerater

Arbeidstageres rettigheter har aldri kommet gratis. Det går en rød linje gjennom norsk historie. Fra da fagforeninger måtte samles på isflak fordi de ble nektet adgang til arbeidsgivers grunn, til i dag – der tidligere høyrestatsråd Kristin Clemet advarer mot streik som kampmiddel og mener LO har for mye innflytelse.

Hun stempler organisasjonen som reformfiendtlig og gammeldags. Og hun er ikke alene.

Arbeidstakere i Norge har alltid møtt motstand når de har reist krav. Enten det har vært gjennom lockout, streikebryteri eller moralsk panikk fra motstanderne.

Og hver gang LO får kritikk for å være for sterk, for politisk eller for krevende, er det verdt å minne om hvorfor bevegelsen finnes: LO er ikke ved maktens bord fordi den ble invitert av høflighet. Den sitter der fordi millioner av arbeidstakere har organisert seg, stilt krav – og stått sammen. LO driver ikke med politikk for moro skyld, men fordi vanlige arbeidstagere ikke har noe alternativ.

Arbeidstagere i Norge har nemlig aldri fått noe gratis.

De som mener dette er unødvendig konfliktskapende, bør se nærmere på hva som skjer i deler av arbeidslivet uten sterk fagorganisering. I virkeligheten går arbeidslivet raskt tilbake til start der fagbevegelsen står svakt.

Vi så det i byggenbransjen etter østutvidelsen av EU. Vi ser det i serveringsbransjen og i fiskeforedlingsindustrien. Og vi ser det på alle de stedene arbeidstakere fortsatt må kjempe, streike og demonstrere for en tariffavtale. Med andre ord: retten til å bli anerkjent som kollektiv forhandlingspart – og til å stå sammen om lønns- og arbeidsvilkår.

For enkelte kan dette virke fjernt. For deg som jobber på en arbeidsplass med fruktkurver på pauserommet, etterutdanning og støtte gjennom tøffe perioder. Men forskjellen ligger ikke i personligheten til sjefene. De er ikke bedre folk. Forskjellen ligger i styrkeforholdet på arbeidsplassene – i arbeidstakernes kollektive styrke. Velvillige sjefer har aldri vært løsningen for arbeidsfolk flest.

Den norske modellen fungerer blant annet fordi begge parter forvalter modellen med ansvar.

Arbeidstagere i Norge har nemlig aldri fått noe gratis. Hver reform har blitt møtt med skepsis. Åtte-timersdagen var for radikal. Full lønn under sykdom var urealistisk. Streik har aldri “passet”.

Argumentene går igjen – i ny drakt, med nye ord – men alltid med samme formål: Å få arbeidsfolk til å be om litt mindre. For det passer liksom aldri. Det er aldri egentlig arbeidsfolks tur. LO eksisterer for å sørge for at det kan bli arbeidsfolks tur likevel. Og til å sette makt bak kravene for å få det til å skje.

Clemet skriver at vi må kunne «diskutere strukturreformer og endringer i arbeidslivspolitikken uten at det trues med kamp, demonstrasjoner og streik». Med det søker hun å delegitimere arbeiderbevegelsens viktigste virkemiddel. Hun stiller seg også i et kommentatorsjikt som gjerne roser den norske modellen, men glemmer hvordan vi har kommet dit vi er i dag. Rettigheter er bare til pynt hvis de ikke kan håndheves.

Den norske modellen fungerer blant annet fordi begge parter forvalter modellen med ansvar. Men ansvar forutsetter også styrke. Et svakt LO kan ikke være ansvarlig. Et tannløst streikevåpen gjør ikke forhandlingene fredelige – det gjør dem meningsløse. Det er ikke LO som truer modellen når de stiller krav, enten i tariffoppgjør eller i politikken. Det er de som forsøker å svekke organisasjonsgraden, begrense streikeretten og skyve maktbalansen som truer modellen.

Arbeidstagere i Norge har sjelden hatt venner øverst ved bordet – men de har hatt hverandre.

Dikteren Rudolf Nilsen skrev at det er intet som er mer som skrift i sand enn løfter om kjærlighet. Det samme kan man si om arbeiderbevegelsen uten streikevåpenet. I en slik situasjon er alle lovord om norsk modell, frontfag og kollektive lønnsoppgjør lite annet enn skrift i sand.

LO har fortsatt makt. I arbeidslivet og politikken. Folk på høyresiden prøver stadig å male det som noe uberettiget eller illegitimt, de har alltid foretrukket at arbeidsfolk bøyer hodet og kjenner sin plass. Det er det ingen grunn til å gjøre når LO møtes til sin 36 ordinære kongress for å vedta politikk og planer for perioden 2025 til 2029.

LO bør både søke og ta makt. Ikke for maktens egen del, men fordi medlemmene ikke har noe alternativ. Arbeidstagere i Norge har sjelden hatt venner øverst ved bordet – men de har hatt hverandre.

Det er det som er kjernen i LOs makt.