Kulturkrigen på Harvard

NEW YORK: Claudine Gay, den første svarte kvinnelige rektoren ved Harvard University, måtte trekke seg fra sin stilling etter flere uker med press. Men de involverte i denne saken som presset henne ut av stillingen, har også blitt satt i et dårlig lys.

Den angivelige årsaken til at hun måtte trekke seg, var slurvete akademisk arbeid – for det meste at hun ikke har referert til andre akademikere som hun har sitert nesten ord for ord i tidligere publiserte arbeider.

Det er liten tvil om at dersom spørsmålet hadde dreid seg om folkemord på mennesker med annen hudfarge, ville det ikke ha kommet an på konteksten.

Men disse avsløringene kom etter beskyldninger om antisemittisme og dobbeltmoral. Da hun ble spurt av den republikanske kongresskvinnen Elise Stefanik om studenter som demonstrerte og «oppfordret til folkemord på jøder er et brudd på Harvards etiske regler», svarte Gay at det «kommer an på konteksten».

Det er liten tvil om at dersom spørsmålet hadde dreid seg om folkemord på mennesker med annen hudfarge, ville det ikke ha kommet an på konteksten. Men Gay gikk rett i en stygg felle. Stefanik hadde med vilje visket ut forskjellen mellom oppfordring til folkemord og støtte til en palestinsk intifada (væpnet opprør). Sistnevnte kan dreie seg om bruk av voldelige midler, men er ikke folkemord.

Høyreaktivistene som bidro til å presse Gay ut av sin stilling, har også blitt satt i et dårlig lys. Disse aktivistene ledes an av Christopher Rufo ved Manhattan Institute og ser karrieren hennes som et symbol på urettmessig forskjellsbehandling basert på rase. Gay har på sin side beskyldt dem for rasisme.

Det er ingen bevis for at Gay, Magill eller mange av de pro-palestinske demonstrantene på amerikanske campuser er antisemittiske.

Selv om de kanskje ikke er rasister, etterligner høyreaktivistene såkalte progressive som ønsker å «kansellere» folk som ikke retter seg etter deres egne ideologiske standarder.

Velstående jødiske økonomiske bidragsytere til Harvard, som hedgefondforvalteren Bill Ackman, har også satt seg selv i et dårlig lys etter å ha startet en nådeløs kampanje mot Gay. Også Ackman har kommet med beskyldninger om rasisme og hevder at Harvard tolererer hat mot jøder.

Det at amerikanere er besatt av spørsmål knyttet til rase, er åpenbart en årsak til denne uheldige situasjonen der beskyldninger og motbeskyldninger hagler om hverandre. Likevel avslører Gays avsettelse – samt avsettelsen av Liz Magill, rektor ved University of Pennsylvania, som også gikk i Stefaniks felle – noe interessant om den endrede oppfatningen av jøder.

Før 1800-tallet, ble jøder forfulgt av kristne, fordi jøder angivelig var Kristi drapsmenn.

Det er ingen bevis for at Gay, Magill eller mange av de pro-palestinske demonstrantene på amerikanske campuser er antisemittiske. (De som heier på Hamas er en annen sak.) Men de mer fanatiske forsvarerne av palestinernes sak er like besatt av rasespørsmål som det høyreaktivister er av å bekjempe tiltak for å fremme «mangfold, rettferdighet og inkludering».

De ser volden i Gaza og den israelske undertrykkelsen av palestinere som et eksempel på hvit makt.

I henhold til dette synet er israelere hvite mennesker som brutalt tyranniserer mennesker med annen hudfarge. Det er derfor pro-palestinske demonstranter roper slagord som “IDF, KKK, you’re all the same!” – som om israelske soldater er som de hettekledte sørstatsrasistene som en gang i tiden lynsjet svarte mennesker.

Det faktum at de fleste israelere stammer fra arabiske land og ikke kan skjelnes fysisk fra den arabiske befolkningen, virker irrelevant.

Men noen kritikere forutså ganske tidlig at Israel gradvis kunne komme til å utvikle noen av de samme egenskapene som nasjonene som hadde forfulgt jøder i fortiden.

Dette synet representerer en fundamental endring fra fortidens antisemittisme. Før 1800-tallet, ble jøder forfulgt av kristne, fordi jøder angivelig var Kristi drapsmenn. Men etter hvert som moderne nasjonalstater ble grunnlagt, og etter hvert som jøder ble mindre religiøse og mer sosialt frigjort, ble det oppfunnet falske biologiske forskjeller for å rettferdiggjøre gammelt hat.

Fordomsfulle europeere og amerikanere så ikke på jøder som hvite medmennesker, men heller som en fremmed rase.

Det antisemitter av alle politiske overbevisninger hadde til felles, var den konspiratoriske mistanken om at jøder sto bak en global sammensvergelse og utøvde enorm makt bak kulissene. Mens høyreorienterte antisemitter så jøder som bolsjevikiske konspiratører som ønsket å undergrave nasjonens renhet, så kommunister dem som kapitalistiske plutokrater som undertrykket arbeiderklassen.

Hovedgrunnen til at sionismen appellerte til mange jøder, var at en egen stat endelig ville fri dem fra å bli forfulgt som permanente outsidere eller som «rotløse kosmopolitter», som Stalin kalte dem. I Israel kunne de endelig slå rot og føle seg hjemme.

Men Donald Trump og andre som i dag tar til orde for «America First», er glødende beundrere av den jødiske staten.

Men noen kritikere forutså ganske tidlig at Israel gradvis kunne komme til å utvikle noen av de samme egenskapene som nasjonene som hadde forfulgt jøder i fortiden: forestillinger om etnisk eksklusivitet, sjåvinisme og brautende militær framferd. Selv om Hannah Arendt var sionist på 1940-tallet, ble hun en kritiker da hun så at staten for jøder ble en jødisk stat – ikke et fristed for forfulgte flyktninger, men et land definert av etno-religiøs nasjonalisme og en følelse av moralsk immunitet basert på en historisk offerrolle.

Denne transformasjonen tok tid. Mange av de tidlige bosetterne var venstreorienterte idealister. Men dagens israelske regjering inkluderer regjeringsmedlemmer som er ubeskjemmede rasister. Itamar Ben-Gvir, som er minister for nasjonal sikkerhet, har blitt dømt flere ganger for oppfordring til rasisme og hat.

Dette er grunn nok til at Israel i dag blir beundret av politikere fra ytre høyre i Europa og USA. På 1930-tallet var tilhengere av «America First» – som Charles Lindbergh, den heltemodige piloten – ofte antisemitter som viste mer enn litt sympati for Nazi-Tyskland.

Kanskje dette var konteksten som Gay henviste til da hun forsøkte å svare på Stefaniks lurespørsmål.

Men Donald Trump og andre som i dag tar til orde for «America First», er glødende beundrere av den jødiske staten. Det forklarer i sin tur hvorfor så mange aktivister på amerikanske campuser sammenligner IDF (Israel Defense Forces) med KKK (Ku Klux Klan).

Tidligere pleide antisemitter å assosiere jøder med USA, fordi europeiske nasjonalister så både jøder og USA som symboler på rotløs kosmopolitisme. Nå assosierer pro-palestinske demonstranter Israel med USA fordi de ser begge land som symboler på hvit undertrykkelse av mennesker med annen hudfarge.

Kanskje dette var konteksten som Gay henviste til da hun forsøkte å svare på Stefaniks lurespørsmål. Man skulle ønske at Gay hadde uttrykt seg litt mindre klønete. Man skulle også ønske at USA, inkludert landets institusjoner for høyere utdanning, kunne roe ned sin besettelse med rase. Men det er nok alt for mye å forvente for øyeblikket.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org