Kulturkrigsbulletin, uke 2/2020

Det foregår en strid om hegemoniet i offentligheten. Denne høsten og vinteren har det vært en rekke debatter om holdninger, verdier, tankemønstre, og identiteter. I dette virvaret er det lett å miste oversikten. Derfor oppsummerer vi hver uke (sånn cirka, denne gangen) de siste slagene i kulturkampen.

2020-tallet har startet der det forrige tiåret sluttet: Med en deilig rekke store og små idétrefninger. Vi ønsker herved velkommen til kulturkrigsbulletinens nyttårs-spesial.

 

Ytringsfrihet 1 & 2

Regjeringen har varslet en ny ytringsfrihetskommisjon, som skal nedsettes om ikke lenge. I det siste har mandatet fått kritikk. Før jul var nestor i mediekunnskap og medlem av den forrige ytringsfrihetskommisjonen Helge Rønning opptatt av at mandatet er nokså vagt. Forrige uke pekte filosofiprofessor Odin Lysaker (som jeg kjenner, bare så det er nevnt) på bruken av begrepet «de mest lettkrenkede». Ifølge mandatet bør ikke disse få legge rammene for samfunnsdebatten, noe Lysaker finner problematisk av to grunner. For det første er vi alle krenkbare, og kan selv potensielt havne i den nevnte kategorien. For det andre er de krenkedes protester mot bestemte ytringer selv å betrakte som diskuterbare utspill i offentligheten. De er ikke siste ord eller en endelig dom, men innspill i en demokratisk diskusjon, som Lysaker skriver. Dermed har de også en demokratisk verdi som kommisjonen ikke bør se bort fra, er argumentet.

Civitas Lars Kolbeinstveit har i sin tur reagert på Lysaker, for det er jo ikke dette mandatet problematiserer, men at «de lettkrenkede skal definere rammene for samfunnsdebatten». Det er altså de svake og skjøres definisjonsmakt over offentligheten og krav om ekskludering og strengere grensebevoktning som truer ytringsfriheten, ikke de «lettkrenkedes» uttalelser om at de opplever et eller annet som fælt og ubehagelig i seg selv. Kommisjonen må prøve å holde tunga rett i munnen her, men det er nok en fare for at det blir krevende. Det som er den enes verdifulle bidrag i en demokratisk samtale, er jo gjerne den andres «cancel culture». Vi ønsker lykke til med å finne et omforent prinsipp for å rydde opp…

Samtidig, i Høyesterett, har det denne uka vært to saker til behandling som vil kunne skape en juridisk grensedragning mellom hensynet til ytringsfriheten (som er beskyttet i grunnloven) og straffelovens §185 om hatefulle ytringer. Begge sakene gjelder ytringer framsatt på sosiale medier. I den ene saken rettet ytringen seg mot en enkeltperson, den tidligere samfunnsdebattanten Sumaya Jirde Ali, som av en kvinne i 70-årene ble kalt blant annet «fandens svarte avkom» og «korrupt kakerlakk» på Facebook. Den andre saken dreier seg om uttalelser rettet mot islam og muslimer mer generelt. Her finnes det en grei gjennomgang.

 

Likestilling 1 & 2

Hvordan puste normalt når man løfter vekter? Dette har visst vært et av spørsmålene å hisse seg opp over sist uke. Bakgrunnen er en kronikk sjefredaktør i magasinet Altså Ida Eliassen-Coker hadde i Dagsavisen. Teksten var et forsvar for svenske #metoo-aktivistene Cissi Walin, som før jul ble dømt for å ha offentliggjort identiteten til han hun mener voldtok henne. Eliassen-Cokers påstand er at kvinner i realiteten er rettsløse (i Norge) siden så mange rapporterer at de har blitt voldtatt og så få voldtektssaker ender med dom. Så lenge menn er fysisk sterkere enn kvinner, er det altså kun opp til mannen om han har lyst til å voldta, eller ikke, argumenterer skribenten.

«Hun er i hans nåde, strengt tatt. For hun har ikke nok fysisk makt og hun har heller ikke rettsstaten i ryggen», som Eliassen-Coker skriver. Det med pustingen stammer fra eksempelet hun bruker for å levendegjøre trusselen. I treningsrommet på et stort hotell kommer to menn inn. De er kanskje ok folk, men en av dem lager «rare lyder» når han trener. Til slutt orker ikke Eliassen-Coker mer, og hun forlater stedet.

Nå var nok påstanden – for en velvillig leser, i alle fall – at en del kvinner vil kunne kjenne seg igjen i beskrivelsen, selv om situasjonen selvsagt ikke egentlig var farlig. Det har ikke hindret et ras av rasende innlegg mot skribenten, som beskyldes for å mistenkeliggjøre alle menn, lide av fobi mot menn, og så videre.

 

 

Dette har endt i en debatt som viser at det ikke bare er på treningsrommet folk lager rare lyder. Det skjer også i kommentarfeltene på sosiale medier. To av de sentrale bidragene i ordskiftet er å finne hos Heidi Helene Sveen, forfatteren bak boka Det var ikke voldtekt, som også er omtalt i kronikken, og Kjetil Rolness, som mener kronikken sprer feilinformasjon og et elendig mannesyn.

Samtidig, i en lukket herrekliubb et sted i Oslo sentrum, har man – til mye støy – kommet fram til at kvinner ennå ikke bør få adgang. Vi er altså ikke helt der, i 2020, at noe så radikalt har blitt naturlig. Det kan jo være verdt å merke seg neste gang noen hevdet at det ikke lenger er verdt å påtale kvinnesynet i miljøer med makt og innflytelse.

 

På østkanten et sted

Det har vært en del kjipe voldsepisoder i Oslo i det siste, gjerne kjennetegnet av at flere gjerningsmenn har gått løs på et eller to ofre, eller drap som nå sist helg i Prinsdalen. Det har dermed kommet en del utspill om at hovedstrømsmediene ikke tar vold utført av innvandrergjenger på alvor, men skjuler og glatter over.

Samtidig har en bestemt sak fra juni 2017, som endte med at 16-årige Muhammed fra Holmlia døde etter seks uker i koma, angivelig som en følge av at han ble slått ned, fått en del oppmerksomhet. Gjerningsmannen var storebror til en jente offeret hadde nær kontakt med og det ser ut til at volden og dødsfallet har noe å gjøre med ære. Det har, ifølge flere medier, blitt forsøkt tiet ihjel. Rettssaken mot storebroren, en nå 21 år gammel kosovoalbaner, begynner denne uka.

Tre artikler gir god bakgrunn om saken: Klassekampen hadde rett over nyttår en lang reportasje om den, som ved siden av å fortelle om Muhammeds liv og volden som førte til at han døde også sier noe om mistenksomhet mot politiet i ungdomsmiljøet på Holmlia. A-magasinet fulgte opp med en tilsvarende lang artikkel nå i helga som var, med en sak som handler om hvordan saken fortsatt er et åpent sår i lokalmiljøet. Laial Janet Ayoub har tatt utgangspunkt i saken for å skrive en tekst om vold og æreskultur mer generelt, og om tausheten rundt fenomenet.

 

Miljøkamp og moralisme

Mens Johan Sverdrup-feltet åpnes og Equinor (med resten av oljebransjen på slep) lover utslippsfri produksjon på norsk sokkel om noen tiår, har klimakulturkampen spisset seg til på to fronter samtidig etter nyttår. Olje- og energiminister Sylvi Listhaug og klimaaktivist Greta Thunberg har for det første vært i tottene på hverandre. Samtidig har det kommet en liten flodbølge av tekster som advarer mot symbolpolitikk og godhetsposering i klimadebatten. For bare å nevne to ferske eksempler: Mens VG-kommentator Hanne Skartveit skriver «Hvis vi skal løse klimaproblemene, må vi gjøre det som virker. Ikke det som kjennes godt» publiserte Espen Goffeng sist uke en tekst hos NRK Ytring der han advarer mot at klimakampen blir «et tidvis klamt eliteprosjekt som brukes til å flagge egen moral».

 

Ellers

Ellers noterer vi at «hen» (det vil si, den engelske versjonen av det kjønnsnøytrale pronomenet, nemlig «they») har blitt kåret til tiårets ord av American Dialect Society. I Nettavisens artikkel om saken er seniorrådgiver i Språkrådet her hjemme begeistret.

I tillegg kan følgende fem kronikker fra de siste ukene anbefales til den kulturkrigsinteresserte:

• Asle Toje tok nylig et oppgjør med den liberale internasjonalismen i sikkerhetspolitikken.
• Camara Lundestad Joof skriver om fordommer mot muslimske fedre.
• Kristin Clemets erkjenner nå at sosiale medier kan være både bra og dårlig.
• Olaf Thommessens gjorde et forsøk på ikke helt vellykkede satire om «hvite menn over 50» i helga som var.
• Torkel Brekke skrev for en tid tilbake om antisemittisme blant afroamerikanere etter flere terroranslag mot jøder i USA mot slutten av fjoråret.

Til slutt har vel de fleste fått med seg Ricky Gervais Golden Globe-rant og den påfølgende debatten om humor og politikk. Vi skal ikke gå dypt inn i denne, men striden den førte til handler om hvorvidt det skal være mulig å bedrive komikk uten å bli tvangsmessig tatt til inntekt for en eller annen part i kulturkrigen. Eller sagt med andre ord: Kan ikke latteren virke forløsende også når det er «de gode» man bli invitert til å flire av? Inger Merete Hobbelstad i Dagbladet har skrevet godt om dette i Norge.

 

Frampeik

Framover er det også litt å glede seg over, ser det ut til. Her er to høydepunkter, som denne spalten så absolutt kan komme til å omtale igjen seinere:

Litteraturhuset i Oslo lager sin egen ytringsfrihetskommisjon i påvente av at den regjeringsutnevnte kommer i gang med sitt arbeid. Moroa begynner allerede neste uke, med åpningsforedrag fra The Guardian-spaltisten og forfatteren Nesrine Malik. Hennes bok We Need New Stories er et referansepunkt i kulturkampen, som det kan være greit å kjenne til.

Denne uka avslutter vi dessuten med litt skamløs selvpromotering. Den etterlengtede artikkelserien vår om kulturkrigen er nå i gang for alvor. Vi har publisert en åpningskommentar og det første bidraget, en tekst fra samfunnsdebattant Laial Janet Ayoub om rasisme og det omdiskuterte begrepet «omvendt rasisme». Flere tekster er på vei ut med det første, så følg med.