Kulturkrigsbulletin, uke 49/2019

Høsten 2019 har det vært en rekke debatter om holdninger, verdier, tankemønstre, og identiteter. I dette virvaret er det lett å miste oversikten. Derfor oppsummerer vi hver uke de siste kulturkampene i denne nye spalten.

For en uke det har vært:

  

Smittekilde?

Noen debatter er så skarpe at det er vanskelig å gjengi dem på en måte som alle kan akseptere, men vi får gjøre et forsøk: Aftenpostens Ingeborg Senneset publiserte for noen uker siden en kommentar om antisemittisme i muslimske miljøer. Debatten, som har rast på sosiale medier siden, tok for alvor av da Dag Herbjørnsrud i en lang artikkel i Utrop kritiserte både Sennesets tekst, norske mediers omtale av problematikken og forskerne som har studert feltet.

Senneset, som i rundene etterpå endte opp med å stå i sentrum for den mest intense delen av kontroversen, refererte til et innlegg av Kjetil Rolness (som hadde videreutviklet Ervin Kohns metafor om antisemittisme som et farlig virus) der muslimer beskrives som en “smittekilde”. Dette bildet hadde Senneset tatt inn i en av landets aller største aviser, og det til tross for at forskningsrapportene som finnes på området ikke ga grunnlag for å hevde at muslimer faktisk er mer antisemittiske enn andre, var Herbjørnsruds ankepunkt.

Debatten delte seg så i to. Forskerne bak den ene av de omtalte rapportene (fra HL-senteret) stilte seg kritiske til Herbjørnsruds anklager om forskningens tilkortkommethet og forskernes egen formidling av resultatene. Ordskiftet var skarpt nok, men omhandlet likevel tolkninger av funn, vektlegging av ulike dimensjoner ved antisemittisme og andre i og for seg diskuterbare spørsmål.

Verre er det med den delen av etterspillet som handlet om Herbjørnsruds anklage mot Senneset. Her oppsto det – i løpet av  sist helg – et konglomerat av forbitrede tråder som det blir uoverkommelig å nøste opp i nå. De aller fleste ingrediensene i et hardkokt Facebook-slag var imidlertid tilstede: Ufin debatteknikk, stempling, vranglesninger, skjermdumper, blokkeringer, debattanter som føler seg presset til å ta pause fra det sosiale mediet, og så videre. Noe av det mest oppsiktsvekkende, må man kunne si, var hvor ufine folk som ellers ligger nær hverandre i holdninger og meninger kan være mot hverandre når forholdene ligger til rette for det. En av dem som kan attestere på dette, er nok forfatter Anne Holt, som ga sin støtte til Senneset.

Nå har denne kampen løyet litt, ser det ut til, og vi kan spørre hva det egentlig var som traff andedammen med et ganske voldsomt plask. Ved siden av lite flatterende karakteristikker i flere retninger, skyldtes intensiteten selvsagt alvoret i den underliggende problematikken: Hvor utbredt er antisemittismen i ulike grupper, og hvordan skal vi forholde oss til ulike varianter av den – hos majoritetsnordmenn og i den muslimske minoriteten?

Et poeng her er at svarene ikke bare angår et sentralt samfunnsproblem i seg selv, men også kan brukes som ammunisjon i en større kamp mellom verdensanskuelser som pågår i mange vestlige land samtidig: Må minoritetsbefolkningen endre seg drastisk? Finnes det en berøringsangst stilt over for dypt problematiske holdninger blant innvandrere? Eller blåses problemene i virkeligheten opp, mens det egentlig er en sterk forbindelse mellom fordommer mot både jøder og mot muslimer? Og er det ikke den det gjelder å påtale? Dette har seilt opp som et av de heftigste brennpunktene i det siste – og nå altså også i Norge.

 

Krig mot jula I og II

At det ikke var sant at bygdas muslimene sto bak, var slett ingen hindring: Da Telemarksavisa skrev at en skole i Seljord, for ikke å støte noen, i år hadde bestemt seg for å nekte elevene å snakke om “julemat” og “juleball”, ladet ikke bare Document.no, HRS og Resett kanonene. Det gjorde også informasjonsavdelingen i Høyre, flere profilerte Frp-politikere og Krf-leder Kjell Ingolf Ropstad.

De fryktet tilsynelatende for at norske tradisjoner og verdier skulle gå tapt, et jule-ord av gangen, men må jo nesten ha visst at de ville stille seg i front for en mobb som kom til å bruke resten av uka på å true rektoren ved skolen og spre muslimhat i sosiale medier, må de ikke?

Bak lå uansett frykten for overdrevne tilpasninger på norsk kulturs bekostning. Så viste det seg ved nærmere undersøkelse at hele forsøket på USA-import av kulturkgrigsklisjeen om en pågående “War on Christmas” hadde et syltynt grunnlag. Ifølge Filter Nyheter gikk man nemlig for flere år siden vekk fra å bruke jule-ord i noen få sammenhenger for å inkludere en minoritet fra Jehovas vitner i Seljord, uten at kommunen i dag vil peke på én enkelt gruppe som årsak til at man fortsatt ønsker å ta visse jule-hensyn i undervisningssammenheng.

Det hele hadde med andre ord lite med islam å gjøre, noe ingen av politikerne som uttalte seg gadd å sjekke før de fyrte seg opp på Facebook. Her var det åpenbart et altfor fristende mål å score for et par-tre regjeringspartier som tydeligvis har oppdaget at det syder av energi og engasjement i slike debatter. Litt synd da, at det vel må sies å ha blitt selvmål.

Fadesen hindret imidlertid ikke en ny runde med julekulturkrig og fornyet frykt for uthuling av norsk kultur kort tid senere. Sivilisasjonen står nå på spill også ved landets juletrefester, inkludert den grommeste av dem alle, har det vist seg. Da invitasjonen til stortingets egen juletrefest ble sendt ut, gikk det nemlig fram at det skulle serves kanelsnurrer – og kyllingpølser.

Dette reagerte Frps Christian Tybring-Gjedde sporenstreks og kontant på, mens hans partifelle Morten Wold uttalte “Vi har alltid spist svinepølser i dette landet og det skal vi fortsette med”. Sett fra et nokså angstbitersk perspektiv, plassert et godt stykke ut til høyre i det ideologiske landskapet, ligger det et voldsomt historisk drama bak slike tilsynelatende bagateller. Heldigvis tok presidentskapet raskt til “fornuft” og sikret at det også denne gangen finnes svin på menyen når de folkevalgtes unger skal strekke jula enda lenger ut i januar enn det som vel strengt tatt er nødvendig.

Ehh, forresten: Er det lov å si det?

 

Åmås vs. Knudsen.

Samme dag som SIAN-demonstrasjonen i Kristiansand endte med tumulter og koranbrenning, hadde Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås en tekst i Aftenposten der han problematiserte identitetspolitikken. Den var nok fortsatt uunnværlig i enkelte rettighetskamper, men deler av den hadde samtidig stivnet til et vrengbilde av seg selv, skrev han.

Det Åmås reagerte på var en utbredt tendens til å definere meningsmotstandere ut av samtalen basert på hvem de er, forsøk på å nekte andre en scene og å stemple folk man misliker som rasister eller noe annet forferdelig. Selv hadde han opplevd å bli kalt “alt-right rasist” etter en tidligere kommentar om klokheten i å møte organisasjoner som SIAN med motdemonstrasjoner som garanterer ekstremistene massiv oppmerksomhet.

Denne gangen, det var i midten av november, problematiserte han en stivnet stillingskrig som åpenbart gjør viljen til å forstå en god del mindre enn evnen til å forvrenge andres ståsted. Deretter gjentok han argumentene mot å møte SIAN til torgslag: “Hat trenger definitivt motstand – men da av en type som ikke får fellesskapene til å forvitre ved å bruke de samme splittende virkemidler som de samfunnsødeleggende kreftene selv.”

Forfatter og musiker Sverre Knudsen reagerte så på Åmås’ to innlegg (og en Facebook-opptreden) i en lang VG-kronikk som ble publisert denne uka. Kritikken gikk blant annet ut på at Åmås, i Knudsens øyne, lente seg på høyrepopulistiske myter om at rasister og anti-rasister er like ille. Det hjalp lite at Åmås understreket betydningen av kampen mot hat når han samtidig tok avstand fra de aksjonsformene og den retorikken som brukes av dem som faktisk kjemper mot hatet, og istedenfor apet etter Donald Trump, som snakket om “fine people on both sidens” etter Charlottesville, kunne vi lese.

Dette retoriske knepet har blitt nazistenes og rasistenes nyttigste verktøy, ifølge Knudsen. Det er for ham forstemmende at det sklir inn i retorikken til Åmås og andre som mener seg å representere et nøytralt og moderat sentrum. Effekten blir, tror han, at antirasister presses ut mot ytre venstre, mens “sentrumskamerater” som Åmås, luller seg inn i en fantasiverden der de hevder seg å representerer fornuften, moderasjonen og rasjonaliteten. Det de i virkeligheten gjør er imidlertid å undergrave alt som kan rokke ved “en tradisjonell, hvit, maskulin identitetspolitikk”. Slik bidrar de i praksis til at den rasistiske retorikken normaliseres.

Knudsen avsluttet denne salutten med en tirade om 1930-tallet og faren for å begå den samme feilen som Neville Chamberlain i møte med Hitler. Åmås’s svar kom helt på tampen av uka, og kan sjekkes ut her. Han skriver blant annet at Knudsen har markert seg “som en av vår skitne tids Rene”, mens hans selv “blir selve symbolet på de Ny-farlige”. Det er et bilde Åmås ikke kjenner seg igjen i, men vi likevel snart vil få høre mer om, vil jeg tro.

For skal vi ikke tippe at vi må innom denne saken også neste uke? Jo, vi tipper det.

 

Hvor langt fra Wadi Rum til Los Angelses?

NRK-programmet “Jorden rundt på seks steg” har fått kritikk på kanalens egen debattplattform NRK Ytring. Her reagerer student Larissa Munch på episoden der Mikkel Niva og Herman Flesvig skal finne forbindelseslinjen mellom en tilfeldig person i Jordans Wadi Rum-ørken og filmstjernen Kristanna Loken i Los Angelses. Serien skaper inntrykk av at Wadi Rum-sjeiken som Niva og Flesvig tar utgangspunkt i – en mann som skribenten tilfeldigvis selv kjenner til, viser det seg – er mer fremmed for vestlig kultur enn det han i virkeligheten er.

Sannheten, skriver Munch, er at Abu Osama, som jordaneren heter, har en nevø (han var tilstede da opptakene ble gjort) som spilte hovedrollen i en Oscar-nominert film. Dermed er avstanden fra Jordan til Hollywood mye kortere enn tv-programmet gir inntrykk av.

Ifølge Munch skjules dette fordi en slik sammenheng ikke passer inn med våre forestillinger om usiviliserte ørkenbeduiner. Dermed bygger programmet opp under fordommer og klassiske stereotypier, er argumentet. Det føyer seg inn i en forgangen tradisjon som anser enkelte mennesker som underlegne, hevder skribenten, som spør: “Befinner NRK seg på 1800-tallet?”

Svaret fra programsjef Jens Bull i Nexiko, som har produsert programmet for NRK, kan leses her.

 

Sitronlimonaden gratis tilgjengelig

Den omfangsrike debatten om barneboka Sitronlemonaden, som tidligere i høst ble meldt inn til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) på grunn av omtalen av syriske kvinner, fikk en ny vending da forfatteren denne uka fortalte til Nettavisen at hun har blitt 70 prosent sykemeldt etter å ha blitt hengt ut som rasist i både etablerte og sosiale medier. Samtidig gikk hun med på å legge ut boka gratis slik at alle selv kan gjøre seg opp en mening om innholdet.

Nettavisens Erik Stephansen kaller dessuten debatten en “tragisk historie om ‘antirasisme’ på ville veier” i en kommentar som også ble publisert denne uka. Det vil overraske om vi har hørt det siste om denne saken, også…