Kulturkrigsfella

USA befinner seg nå midt i en frenetisk bokbannlysingsbølge. Ifølge PEN America, ble det lagt ned forbud mot 1648 bøker i offentlige skoler rundt om i landet fra juli 2021 til juni 2022. Antallet er forventet å øke i år ettersom konservative politikere og organisasjoner trapper opp arbeidet med å sensurere bøker som har med seksuell og rasemessig identitet å gjøre.

Republikansk-kontrollerte delstater som Florida og Utah har slått ned på skolebiblioteker de siste månedene. Det har blitt lagt ned forbud mot bøker som omhandler rasemessige så vel som kjønnsrelaterte og seksuelle temaer, slik som Ibram X. Kendis How to Be an Antiracist og Maia Kobabes Gender Queer: A Memoir.

Med en økonomisk politikk som ikke henger på greip, har republikanerne satset alt på den amerikanske kulturkrigen.

I deler av Florida har skoler blitt gitt beskjed om å begrense tilgangen til bøker som handler om rasespørsmål og mangfold. Og de har blitt advart om at lærere som deler såkalt «obskønt og pornografisk materiale» med elever kan risikere fem år i fengsel.

I Sør-Carolina har guvernør Henry McMaster pekt på Kobabes bok — som vant den amerikanske bibliotekforeningens Alex Award for ungdomslitteratur i 2020 — som et eksempel på «obskønt og pornografisk materiale».

Dagens bokbannlysing er i stor grad drevet fram av høyrepopulistiske politikere og foreldregrupper som hevder at de beskytter «sunne og gode» familieorienterte kristne lokalsamfunn mot det dekadente, urbane USA. Dermed blir en barnebok med LHBT-karakterer kategorisert som pornografi.

Med en økonomisk politikk som ikke henger på greip, har republikanerne satset alt på den amerikanske kulturkrigen.

Floridas guvernør Ron DeSantis, som sannsynligvis vil stille som presidentkandidat, kan sies å være den ledende talspersonen for statlig sensur og vår tids bokbannlysing. Sist måned introduserte DeSantis og hans støttespillere i delstatens Representantenes hus et nytt lovforslag som vil forby universiteter og høyskoler fra å støtte campus-aktiviteter som fremmer «mangfold, rettferdighet og inkludering eller kritisk raseteori-retorikk». Målet med loven er også å fjerne følgende fra pensum: kritisk raseteori, kjønnsstudier og interseksjonalitet — og alt som i «større eller mindre grad» er avledet fra «disse trossystemene».

Men selv om færre progressive personer og grupper på venstresiden tar til orde for å bannlyse bøker, kan også de være intolerante overfor litteratur som støter dem. Klassikere som To Kill a Mockingbird og The Adventures of Huckleberry Finn har blitt fjernet fra pensumlistene til enkelte skoler fordi de inneholder nedsettende rasemessige bemerkninger og muligens kan «marginalisere» visse lesere.

Riktignok er høyresidens krafttiltak, der man ønsker å slå ned på den akademiske friheten, farligere enn venstresidens litterære allergier. Men det er verdt å merke seg hvor mye intoleransen på venstre- og høyresiden har til felles.

Kristen-puritanere er ikke motstandere av bøker som omhandler homofile bare fordi bibelen forbyr homoseksualitet, men også fordi det bryter med det de anser som den naturlige orden.

Høyrepopulister som DeSantis har en tendens til å etterligne progressiv retorikk om «inklusivitet» og «sensitivitet» i klasserommet. Ifølge disse høyrepopulistene må hvite studenter bli beskyttet mot å lære om slaveriet eller hvilken rolle hvit makt («white supremacy») har spilt i amerikansk historie, fordi det muligens kan gjøre dem opprørt eller gi dem dårlig samvittighet.

Progressive personer som ønsker at man ikke skal lære om Huckleberry Finn på skolen eller som krever at ord som «feit» og «tjukk» skal fjernes fra Roald Dahls barnebøker, følger samme logikk. Heller ikke de ønsker at barn skal føle seg støtt eller «uvelkomne». Tankene de har om utdanning kan minne om terapi: Målet er å få barn til å føle seg vel framfor å lære dem hvordan de skal ta til seg informasjon og tenke selvstendig.

Høyrevridd etteraping av venstrevridd sjargong kan bli sett på som en form for kulturell «hevn». Drivkraften bak amerikansk konservativ puritanisme har alltid vært fundamentalisme, ikke inkludering. Men religiøs dogmatisme er nært knyttet til frykten for å bli krenket eller støtt.

Kontroversen som kom i kjølvannet av publiseringen av Salman Rushdies Sataniske vers i 1988 er i så måte et godt eksempel. I tillegg til ayatollah Ruhollah Khomeinis fatwa, som oppfordret til drap på forfatteren, ble Rushdie fordømt av kristenkonservative som mente han gjorde narr av religion. Enkelte på venstresiden, selv om de ikke tilhørte noen religion, kritiserte likevel Rushdie for å ha krenket millioner av muslimer.

Kristen-puritanere er ikke motstandere av bøker som omhandler homofile bare fordi bibelen forbyr homoseksualitet, men også (og muligens primært) fordi det bryter med det de anser som den naturlige orden. Dette skiller seg ikke så veldig fra holdningene til tusenvis av mennesker som nylig signerte et åpent brev der de protesterte mot måten New York Times dekker spørsmål knyttet til transkjønnethet på.

De som skrev under på brevet var opprørt over at det i enkelte artikler ble antatt at spørsmålet om kjønn muligens ikke kan besvares av vitenskapen. En artikkel, skrevet av spaltisten Pamela Paul som forsvarer J.K. Rowling, var spesielt støtende. Rowling hater ikke folk som har skiftet kjønn, men hun tror ikke at man simpelthen kan velge om man er mann eller kvinne.

Demokratene og andre progressive partier i Vesten gjør klokt i å vektlegge velgernes økonomiske og politiske interesser framfor å spille på såre følelser.

Progressive personer som ønsker å bannlyse Rowlings Harry Potter-bøker (som også blir fordømt av fanatikere på høyresiden fordi bøkene etter sigende tar til orde for trolldom) gjør stort sett ikke ikke dette av religiøse grunner. Igjen: De snakker om utrivelige arbeidsplasser, marginalisering, ufølsomhet etc. Men de er ofte like dogmatiske som religiøst troende. De er overbevist om at noen som er født med mannlige kjønnsorganer er en kvinne hvis han/hun sier det. Å tvile på denne overbevisningen, slik Rowling gjør, bryter med deres syn på hva som er naturlig.

Men dette betyr ikke at trusselen fra venstresiden mot elevers tilgang til bøker er like alvorlige som trusselen fra ytre høyre. I motsetning til høyreekstreme partier, inkludert dagens republikanske parti, tar sentrum-venstre-partier sjeldent til orde for forbud håndhevet av myndighetene. Uansett gir noe av den progressive retorikken uforvarende høyrepopulister overtaket.

Med en økonomisk politikk som ikke henger på greip, har republikanerne satset alt på den amerikanske kulturkrigen. Men fordi synspunktene til religiøse og sosialt konservative politikere er mer tiltalende for velgerne enn dogmatiske holdninger om rasemessig og kjønnsmessig identitet, er dette en krig venstresiden trolig vil tape. Demokratene og andre progressive partier i Vesten gjør klokt i å vektlegge velgernes økonomiske og politiske interesser framfor å spille på såre følelser.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2023.