Kunst, populisme og konspirasjonsteorier

Nikos Kazantzakis trenger ingen øvrig introduksjon. Den kretiske forfatteren, født 1888 og død 1957, er kanskje en av de fremste kulturelle eksportene fra det moderne Hellas. Han er et fyrtårn av visdom for mange over hele verden, og for grekere er han en stor kilde til stolthet.

Han ble stemplet som ateist, kommunist og – i ekte sokratisk ånd – en som «fordervet ungdommen».

Men dette har ikke alltid vært tilfelle: En gang ble hans av kontroversielle temaer sett på med avsky av geistlige, som spredde falske rykter om at han var bannlyst fra Kirken. Greske myndigheter drev en systematisk sabotering av sjansene hans for å vinne Nobelprisen i litteratur ved å hindre eller tale aggressivt mot at han ble nominert.

Kazantzakis var en dypt troende mann med liberale og framtidsrettete synspunkter. Likevel ble han stemplet som ateist, kommunist og – i ekte sokratisk ånd – en som «fordervet ungdommen».

En av Kazantzakis’ største støttespillere var Den norske forfatterforening.

Derfor var det knyttet store forventninger både blant publikum og kritikere da det skulle lages en film om forfatteren. Filmen skulle til alt overmål lages av den anerkjente og svært populære regissøren Yannis Smaragdis. Og den ble en kommersiell suksess – men så begynte merkelige ting å skje.

Hvem hadde trodd at filmen skulle helle bensin på bålet av opphetede debatter og diskusjoner rundt intet mindre enn ytringsfrihet?

Dette er historien om en svært merkelig kulturell episode i det kriserammede Hellas.

En fri sjel

I boka The Lost Nobel fra 2016 gir forfatteren Kostas Arkoudeas en detaljert og innviklet skildring av hvordan greske myndigheter gjentatte ganger påvirket medlemmer av Svenska Akademin til ikke å gi Kazantzakis Nobelprisen i litteratur. Til tross for at han ble nominert ni ganger, fikk han aldri prisen.

Han var en mystiker som ble utstøtt av venstresiden, og en forkjemper for mannen i gata som ble avskrevet av høyresiden.

En av Kazantzakis’ største og mest utholdende støttespillere var Den norske forfatterforening. Boka til Arkoudeas skapte oppstyr da den først kom ut. Kazantzakis selv ville nok ha anerkjent den – han hadde en forkjærlighet for engasjerte enkeltindivider som opponerte mot og avslørte hyklerske representanter for myndighetene.

Kazantzakis var en fri sjel – en idealist blant opportunister, en maktkritiker blant fanatikere, et behersket fyr blant ekstremister. Han var en mystiker som ble utstøtt av venstresiden, og en forkjemper for mannen i gata som ble avskrevet av høyresiden.

Arkoudeas hinter også sterkt til at Alfred Nobel, som innførte litteraturprisen for at den skulle gis til «det mest fremragende verket med idealistisk retning», nok ville ha stilt seg bak nominasjonen ettersom «Kazantzakis’ verk hjelper folk til å utvikle seg og bli litt bedre mennesker».

«Kunstens godartede essens»

Yannis Smaragdis, regissør og manusforfatter av den ferske og kommersielt suksessfulle biografiske filmen om Nikos Kazantzakis, synes å være helt enig.

«Mange hevder at jeg lager biografier som minner mer om helgenbeskrivelser,» sier Smaragdis om den nye filmen i et intervju.

«Dette har jeg aldri benektet. Har du noensinne sett helgeners skygger i kristenortodoks ikonografi? Nei. Det er fordi maleren ønsker å belyse ansiktene deres. Det er det jeg gjør. Jeg mener at kunst må være godartet i sin essens, den må ikke gå seg vill.»

Det må sies at kunstens «godartede essens» ville vært en dårlig beskrivelse av mange av verdens mest formidable kunstnere. Hva kan sies om bøkene til Céline og Hamsun, maleriene til Francis Bacon, filmene til Ingmar Bergman, hvis kunstens oppgave er å gi oss et innblikk i menneskets edlere sider, og overse dybdene i menneskelig fordervelse?

«Den er like dårlig som en ‘rett på VHS’-film fra 80-tallet!»

Dette er det sentrale spørsmålet filmkritikeren Christos Mitsis stilte i anmeldelsen av Smaragdis’ film for magasinet Athinorama. «Yannis Smaragdis,» skriver han, «har rikelig med stoff for å kunne portrettere en emosjonelt turbulent og ideologisk lidenskapelig kunstner [som Nikos Kazantzakis] med en livshistorie og et forfatterskap som var alt annet enn lettfordøyelig […].» Og han fortsetter, tydelig skuffet: «Men det vi får, er et endimensjonalt helgenportrett.»

Ikke alle anmelderne var like snille.

Tvert imot, de fleste anmelderne slaktet filmen. Filmkritikeren Old Boy (som skriver for nettmagasinet elcutlure.gr) var særlig nådeløs: «I et forsøk på å fange fotavtrykket til en mann som var langt over gjennomsnittet, drar han ikke bare [Kazantzakis] brutalt ned til et gjennomsnittlig nivå, men han portretteres også på den mest kunstløse, forenklende, uthulte, bombastiske, sentimentale, kosete, helgendyrkende, forvrengte måten, som er langt under gjennomsnittet. Forfatteren Nikos Kazantzakis er det stikk motsatte av ‘Kazantzakis – The Movie’».

Old Boy har konkrete estetiske innvendinger til Smaragdis film: «Den er like dårlig som en ‘rett på VHS’-film fra 80-tallet,» skriver han. «Det er scener som er så dårlige at man blir flau; man får lyst til å reise deg midt i kinosalen og rope ‘STOPP! Eier du ingen skam, siden du kan lage en slik film?’»

Noe av det mest forkastelige, etter hans mening, er hvordan regissøren opphøyer Hellas som et land som soler seg i et rent, ubesudlet lys som tatt rett fra en annenrangs informasjonsvideo for turister. «Den mest nærliggende estetiske sammenlikningen er en barneskoleproduksjon i forbindelse med en eller annen nasjonal feiring.»

Delte meninger

Den svir, det er ingen tvil om det. Men kanskje ikke like mye som Lila Stambuloglus anmeldelse på protagon.gr:

«Filmen er grusom og uærlig, og det ville ikke overraske meg om den kommer til å bli stående som definisjonen på kitsch. En god vin kan som kjent bli til sur eddik. Det er bare synd for alle de som ikke kjenner til Kazantzakis, som nå vil stifte bekjentskap med ham gjennom Smaragdis’ film.»

35 prosent av seerne har gitt filmen full pott med fem av fem stjerner.

Det viser seg at hele 250 000 grekere faktisk stiftet (eller fornyet) sitt bekjentskap med den store kretiske forfatteren via Smaragdis film. Det er ikke akkurat en ubetydelig mengde. Syns også de at filmen var så ille?

Noen av dem gjorde det, andre ikke. 35 prosent av seerne har gitt filmen full pott med fem av fem stjerner på Athinorama, men like mange har gitt den 0 eller 1.

Barbert armhule

Å dømme en film på basis av kvalitetene – med andre ord å faktisk se den – er selvsagt den beste målestokken i slike tilfeller. Men det å ikke ha sett den og samtidig ha fulgt ordkrigen som kom i kjølvannet, er utvilsomt det mest underholdende ved denne filmproduksjonen.

Salget av 250 000 billetter har tilsynelatende oppmuntret Yannis Smaragdis, som etter en måned med dårlige anmeldelser bestemte seg for å slå tilbake mot all den negative dekningen.

«250 000 seere vet nøyaktig hva det er som foregår,» hevdet han i et TV-intervju, og antydet følgelig at publikum visste noe kritikerne ikke gjorde. Hva var så det?

«Alle vet,» utdyper han, «at bak denne svertekampanjen gjemmer det seg en klikk i gresk filmmiljø. Informasjonen vi har – og dette har vi fått bekreftet – er at til og med før kritikerne så filmen, sa denne klikken: ‘Nå går vi og slakter Smaragdis’.»

Litt senere legger han til: «[Kritikerne som angrep meg] representerer en barbert armhule-estetikk, det vil si at de ikke representerer ikke kulturen vi kommer fra – dette lyset – men heller mørket.»

Vil saksøke kritikerne

Da jeg hørte intervjuet, trodde jeg først han sa «en ubarbert armhule-estetikk», en veldig tydelig referanse (i det minste i Hellas) til venstrerevolusjonære via hippiebevegelsen. Men nei. Kunne dette faktisk være et stikk mot homofile kritikere?

Kunne det faktisk hende at han antydet at det er en homofil «klikk» i gresk film som har en interesse i å undergrave filmene hans?

«Kunst skal holde deg i live, den skal løfte deg opp.»

«Det er ikke min feil at de ikke har den uskyldige sjelen som trengs for å nærme seg et såpass uskyldig verk!» fortsatte Smaragdis da jeg lettere satt ut så videre på intervjuet, som var lagt ut på YouTube.

«Kritikerne var opprørte over at traileren viser Kazantzakis som sier at han er glad for å være menneske, og glad for å være gresk! Det er det som plager dem […]. Hvis du leser det de skriver, sier de alle det samme. Det kommer av at det er en annen type film som er på moten nå – en type film med utenlandsk opprinnelse; filmer om overskridelse, elendighet, pessimisme; som forsoner mennesker med livets negative sider. Men kunst har egentlig et helt annet mål: Kunst skal holde deg i live, den skal løfte deg opp. Det de gjør, er det stikk motsatte av hva de burde gjøre.»

«Dette er ondsinnet og målrettet drittkasting.»

«Hva de burde gjøre?» tør journalisten spørre. Hva med retten til å kritisere, hva med ytringsfriheten? Hva med friheten til å skape dårlig kunst?

Smaragdis er kjapp på avtrekkeren:

«Kritikk har jeg ikke noe imot. Det er svertekampanjer jeg ikke kan tolerere. Dette er ondsinnet og målrettet drittkasting».

Smaragdis skal saksøke disse kritikerne, konkluderer han engasjert, han skal føre «disse personene og disse hjemmesidene» til retten for ærekrenkelse.

Finansiering og stolthet

I de fleste rettssystemer, inkludert den greske, er ærekrenkelse enhver form for utsagn rettet med hensikt til å skade et annet individs rykte, og som kan bevises som falskt.

Jeg er usikker på hvordan en ren estetisk, om enn brutal, domfellelse av et kunstverk vil kunne stadfestes som falsk.

 

 

Men Smaragdis kan kanskje hjelpe meg å forstå: «Alle disse filmene er delvis finansierte av Gresk senter for film,» forklarte han i et annet intervju, her referer han altså igjen til den andre typen film, de om overskridelse, elendighet og pessimisme. (Hans egen film var forresten også finansiert av Gresk senter for film – akkurat som mesteparten av filmene som lages i Hellas.)

«Skal jeg fortelle deg hvorfor jeg går rettens vei? Fordi folk som har de minste koblinger til offentlige midler ikke burde hatt lov til å vende seg imot de kulturelle produktene til landet som finansierer dem.»

Twitter-storm

Lila Stambuloglu var den første som reagerte: «Utrolig arrogant å sette likhetstegn mellom dårlige anmeldelser og fornærmelser og ærekrenkelser!»

Og med en humoristisk sarkasme la hun til: «Det er innlysende: Hvis ser denne fremragende filmen av den fantastiske Yannis Smaragdis, kan umulig kalle den noe annet enn fremragende. Det går rett og slett ikke an å mislike den, hate den, skrive at den er skuffende eller unnlate å se på Smaragdis som en stjerneregissør. Men hvis du mot formodning gjør noen av delene, er du kun en brikke i et system hvis utelukkende hensikt er å sverte ham, knuse ham, tilintetgjøre ham. Og ja, da fortjener du straff, din lakei av en anmelder!»

Så kom Twitter-stormen:

«Smaragdis tar kritikere til retten fordi de ikke ga han gode anmeldelser. Så kan han ta retten til retten hvis de ikke gir han det han vil ha,» tvitret @sfyrodrepano.

«Yannis Smaragdis går rettens vei mot kritikere som snakket dårlig om filmen hans. Kanskje han ennå har til gode å se den selv» (@silaserafim).

«Jeg tar Smaragdis til retten for å gjøre meg om til en film!» (@KazantzakisNIko).

«Jeg håper ingenting. Jeg frykter ingenting. Jeg er en Smaragdis-film» (@antones_fubar).

«Smaragdis burde allerede være langt inne i prosessen med å gjøre Kazantzakis ‘Christ Recrucified’ om til film, med seg selv i hovedrollen» (@KonstantinidisD).

Og så, på nyåret, kom endelig Den greske filmkritikerforeningen med følgende ironiske uttalelse:

«Den greske filmkritikerforeningen støtter ingen av de individuelle meningene om Yannis Smaragdis’ film Kazantzakis. Derimot forsvarer foreningen det frie, offentlige uttrykket for den typen meninger. Dette burde være innlysende,» het det, og videre:

«Vi mener snarere at det er nokså underlig at Smaragdis synes å retrospektivt henge seg opp i og åpent true filmkritikere en hel måned etter publiseringen av deres negative anmeldelser.

Uten ønske om å spekulere omkring motivasjonene hans oppfordrer foreningen ham til å aktualisere truslene ved å appellere til nettopp rettsvesenet: Kanskje det er den eneste måten denne situasjonen kan forflyttes fra det absurde teater til ansvarets arena.»

Urovekkende tegn i tiden?

Yannis Smaragdis har ikke kommet med noe offisielt svar på dette brevet. Han har heller ikke beveget seg i retning av å faktisk saksøke noen av de nådeløse anmeldelsene.

Men han har postet en artikkel i sin favør på filmens offisielle side – det gjorde han få dager etter filmforeningen yppet til kamp. Artikkelen ble trykt i avisa Estia 5. januar med tittelen «Statssponsede aktører gjør opprør», og insinuerer at det faktisk finnes smålige motivasjoner bak angrepene rettet mot ham:

«Smaragdis, som filmen om Ioannis Varvakis [en russisk velgjører og en helt i den greske uavhengighetskrigen] ble kritisert fordi den kom ut i 2011, et dårlig år for gresk-russisk samarbeid, har mottatt finansiering for filmen Kazantzakis fra internasjonalt anerkjente, mektige familiekonserner fra Kreta,» skriver journalisten.

«Så de som kaster stein på ham […] vet godt hvorfor de gjør det. Men nå vet også vi hvorfor!»

Jeg vet ikke om Smaragdis bare er naiv.

Det skal sies at antydninger om at det ligger en eller annen konspirasjon bak forsøk på å kritisere uklanderlige lederfigurer, er i vinden om dagen. Riktignok er det å insinuere at det finnes en slags ondsinnet, homofil, anti-gresk og sponset gutteklubb som vil ta knekken på «Kazantzakis – The Movie» et stykke unna å rope «fake news!».

Likevel – å tale for at offentlig kunststøtte ikke bør gis til «upatriotiske» filmer – eller at ingen burde kritisere kulturelle produkter som får støtte og ros fra moderlandet – er unektelig en flørt med velkjente praksiser i Ankara eller Moskva.

Kanskje Smaragdis anser seg for å være litt som Kazantzakis – en outsider.

Jeg vet ikke helt om Smaragdis bare er naiv når han stiller seg i samme rekke som konspirasjonsteoretikere, eller om dette er nok et urovekkende tegn i tiden.

Outsideren mot strømmen

Kanskje Smaragdis anser seg for å være litt som Kazantzakis – en outsider: idealisten flertallet jobbet for å sverte.

I et intervju for Athinorama mimrer Smaragdis om noe fascinerende fra barndommen:

«Huset mitt, og husene til El Greco og Kazantzakis, danner en nesten perfekt, likesidet trekant [i fødebyen Heraklion]. Jeg var 11 år gammel da begravelsesprosesjonen gikk gjennom hovedgata foran butikken til faren min. Før jeg var 16 hadde jeg lest alle bøkene hans, og jeg tok til tårene da jeg innså at det ikke var noe mer igjen å lese.»

Han skryter også av at han ikke ser på andres filmer.

Og kanskje mesteparten av de som har sett filmen hans, mener at Smaragdis har gitt helten sin en ekte hyllest. Det er ikke godt å si. Regissøren skryter av at han skrev manuset alene (for første gang i karrieren), og i løpet av bare 21 dager.

Han skryter også av at han ikke ser på andres filmer: «Jeg er fullstendig hengitt til arbeidet mitt. Så snart jeg er ferdig med en film, begynner jeg på den neste, og tenker ikke på noe imellom.»

Som tidligere oppfordret er nok det å se filmen den beste testen. En ting er sikkert: Som nordmenn har dere jo en forkjærlighet for filmens hovedperson.

Oversatt fra engelsk av Sigrid Strømmen.