Kvinnesinne

Gapet mellom andelen sinte kvinner og sinte menn har økt de siste ti årene, meldte BBC i forrige uke. De har sammenlignet svarene fra 120 000 respondenter verden over det siste tiåret. Mens kvinner og menn var like sinte i 2012, skiller det nå seks prosentpoeng mellom kjønnene. Gapet har særlig økt i løpet av koronapandemien, og det forklares med at kvinner måtte bære en større byrde under pandemien, for eksempel fikk de større ansvar i hjemmet under nedstengningen. BBCs sammenligning viser at kvinner var like sinte i 2021 som i 2020, mens menn faktisk ble mindre sinte – og er nå tilbake på samme nivå som i 2012.

Sinne er en kjønnet følelse, ifølge Soroya Chemaly, som har skrevet boka Rage Becomes Her. Vi lærer barn å forakte sinne hos jenter og kvinner, hevder hun. Aggressivitet og sinne hører den maskuline sfæren til, og passer ikke med samfunnets forventning til kvinner som lydige og underdanige. Dermed lærer jenter å undertrykke sinne. Slik blir jenter og kvinner fremmedgjort fra den følelsen som best beskytter oss fra urettferdighet, ifølge Chemaly.

Sinte kvinner blir gjerne oppfattet som ute av kontroll, hysteriske.

Sinne blir gjerne betraktet som en negativ følelse – og i den nevnte undersøkelsen er sinne gruppert sammen med følelser som tristhet, stress og bekymring. Men sinne er i seg selv verken bra eller dårlig. Chemaly mener at vi heller bør se på sinne som en følelse som advarer oss om at vi opplever urett.

Sånn sett kan det å lære mennesker å undertrykke sinne, være det samme som å lære dem å leve i undertrykkelse. Det kan ha vært lønnsomt (for menn) å ikke akseptere kvinners uttrykk for sinne. Når menn har fått et slags eierskap til denne følelsen, har det gjort det mulig for dem å opprettholde maktposisjoner i samfunnet.

Satt på spissen: Sinte kvinner blir gjerne oppfattet som ute av kontroll, hysteriske. «Det er ukvinnelig å være sint offentlig», var professor i statsvitenskap Anders Todal Jenssens analyse i forbindelse med Liv Signe Navarsetes famøse sinneutbrudd – eller bør vi heller kalle det engasjement? «Kvinner skal være myke, vennlige, fredfulle, harmoniorienterte – også i politikken. Mens menn skal være krigere», uttalte Todal Jenssen.

For menn kan det være en fordel å være sint, mens for en kvinne kan det være en ulempe.

Sinte menn, derimot, er kritiske og argumenterende. En kvinne som er irritert eller kritisk, «raser» og «tordner» i avisoverskrifter. Flere kvinner enn menn svarer altså at de har kjent sinne foregående dag. Men sinne blir altså fortsatt sett på som lite feminint. I boka Rage Becomes Her forteller Chemaly om en undersøkelse fra USA og Canada som viste at bare 6,2 prosent syntes det var «passende» for en kvinne å uttrykke sinne.

Både menn og kvinner har lettere for å akseptere at en mann er sint, enn at en kvinne er det. En sint mann oppfattes som mer troverdig og har større sjanse for å bli forfremmet enn en kvinne som uttrykker sinne og engasjement. For menn kan det være en fordel å være sint, mens for en kvinne kan det være en ulempe.

Men sinne kan også drive verden framover, eller i det minste føre til forandring. I noen land er gapet mellom sinte kvinner og sinte menn langt høyere enn gjennomsnittet. I BBC-saken forklares det med at kvinner i land som India, Pakistan og Kambodsja i større grad enn tidligere har utdanning, jobb og er økonomisk uavhengige. Samtidig møter de et patriarkalsk samfunn som ikke verdsetter kvinners selvstendighet. Det gjør disse kvinnene – naturlig nok – sinte.

Sånn sett kan det å lære mennesker å undertrykke sinne, være det samme som å lære dem å leve i undertrykkelse.

Denne høsten har protestene i Iran vist hvordan sinne kan vokse til et kollektivt raseri mot undertrykkelse. Etter at moralpolitiet i landet drepte 22-årige Mahsa Amini, tok kvinner raskt til gatene i protest, under slagordet «kvinne, liv, frihet». Hundrevis er siden drept under demonstrasjonene, og for bare noen dager siden ble den første dødsdømte demonstranten henrettet. Om demonstrasjonene til slutt fører til en regimeendring, vet vi så klart ikke, men verden har i hvert fall sett nok et eksempel på at et undertrykket folks sinne ikke skal undervurderes.

«Sinte kvinner skal forandre verden», sier vi – for hvor hadde for eksempel kvinnebevegelsen vært uten sinte kvinner? Ragespiration – sinnspirasjon er kanskje et passende ord på norsk – er i ferd med å bli et begrep. Det innebærer å bruke sinne i kampen for sosial forandring og mot diskriminering.

Å kategorisere følelser som maskuline og feminine, er skadelig for alle. Menn skal ikke behøve å undertrykke typisk «feminine følelser». Og kvinner må slutte å læres til å uttrykke sitt sunne sinne.

 

Teksten ble også publisert i Dagsavisen 12. desember 2022.