La meg ta deg med til byen min

I sangen «Vestkantsvartinga» synger Magdi Omar Ytreeide Abdelmaguid og Chiraq Rahmikant Patel om livet som innvandrer på vestkanten – om å ikke passe inn. Gutta i Karpe Diem inviterer til debatt rundt forskjellene i hovedstaden – mellom Frogner og Carl Berner, Vinderen og Romsås, Holmenkollen og Holmlia. I levekår. I inntekt. I utdanningsnivå. Og ikke minst – i kultur.

Ta for eksempel bydelene Grorud og Ullern: I bydel Grorud er gjennomsnittsinntekten 341.000 kroner, 25 prosent har høyere utdanning og det er 36 prosent frafall i videregående skole. I bydel Ullern er gjennomsnittsinntekten til sammenligning nesten dobbelt så høy – 637.000 kroner.

I bydel Grorud mottar 9,5 prosent av innbyggerne uføretrygd. I bydel Ullern er andelen 4,2 prosent.

Over dobbelt så mange har høyere utdanning som i bydel Grorud (58 prosent), og det er halvparten så høyt frafall i videregående skole (18 prosent).

I bydel Grorud mottar 9,5 prosent av innbyggerne uføretrygd. I bydel Ullern er andelen 4,2 prosent. Mens 8,2 prosent av barna i bydel Grorud har barnevernstiltak, gjelder dette bare 1,9 prosent av barna i bydel Ullern.

«På den kanten var det to-tre stykk. Ja det var Sumit og meg pluss Sadik som flytta, så ett for- og etternavn de sleit med i timen // Eneste araberen, eneste muslimen // Bendik, Henrik, Preben, Oda, Vibeke, Tea, Tobias, Fredrik, Nora // Frøken, pust inn og slapp av // Det er Magdi Omar Muhammed Abdelmaguid Mustafa // Eller Ytreeide, om du vil // Og jeg ville ikke bytta navnet mitt mot enn mill // Kanskje to»

Kjærkommen samlet analyse

Det er ingen nyhet at Oslo er en delt by. Men det har til nå manglet en samlet analyse av ulikhetene. Det har forfatterne i den ferske antologien «Oslo – Ulikhetenes by» ønsket å gjøre noe med. «Oslo er en unik by i norsk sammenheng. Ikke bare er Oslo hovedstad, politisk maktsentrum og det nærmeste Norge kommer en internasjonal storby: Oslo er også ulikhetenes by. Ingen andre steder i Norge er det tydeligere at sosiale skiller følger geografiske skillelinjer». Slik innledes boka, som har som mål å samle noen av landets fremste Oslo-forskere og komme med ny forskning om de ulike formene for sosial ulikhet som finnes i Norges hovedstad.

Byen er delt, og flere ting tyder på at skillene er skarpere nå enn tidligere.

Redaktør Jørn Ljunggren er forsker ved Institutt for Samfunnsforskning og har gjennom flere prosjekter tatt for seg geografiske ulikheter i Oslo. Boka gir en samlet analyse av Oslos sosiale ulikheter på mange områder: livssjanser, boligmarked og boligsegregasjon, nabolagseffekter, opphopning av formue, skole, helse og rus – for å nevne noen.

De ulike bidragene er fordelt på 17 kapitler, ført i pennen (og faktisk også i fotoform) av alt fra «tradisjonelle» samfunnsforskere – som sosialantropologer, sosiologer, statsvitere, økonomer og samfunnsgeografer – til mer utradisjonelle bidrag fra en arkitekt og en fotojournalist. Samlet gir de et viktig bidrag til å forstå Norges hovedstad bedre: Byen er delt, og flere ting tyder på at skillene er skarpere nå enn tidligere.

 

Hvordan kom vi hit?

«(…) Eyh, lek smart, med du veit vi får tid, men // Prøv å være svarting på feil side av byen // Der hvor de chillern oppi villaer og det er streit og det er fint // Og gutta putter opp en rosa leikefly med // Begynte å pakke bagen min, flytter til, mmm, Romsås // Gutta så på meg og tenkte hmmm, jævla homse ass // Dum som noensinne håpa på å passe inn // Møtt en ondsinna verden sia første klassetrinn // Jeg dro til Holmlia, de kalte meg kokosnøtt // Prata slang med Pumbisj og han syns at det var sukkersøtt.

I den første delen av boka gir professor i nyere historie, Jan Eivind Myhre, et spennende innblikk i det historiske bakteppet: Det man ofte regnes som den delte byens startpunkt, er kong Christian IVs flytting av byen fra dagens «Gamlebyen» til området rundt Akershus festning. Strenge restriksjoner på byggemateriale innenfor den nye bymuren gjorde at alle som ikke hadde råd til å bygge i mur, måtte bosette seg i forsteder utenfor bymuren – her kunne man nemlig bygge billigere hus i tre.

Arbeiderne måtte bo i nærheten av arbeidsplassene.

At de sosiogeografiske skillelinjene gikk over fra sentrum/forstad til å dreie seg langs øst og vestkantene av byen, skjedde imidlertid langt senere, på midten av 1800-tallet. I hovedsak oppstod det nye skillet som følge av to årsaker: enorm befolkningsvekst og industrialisering. Fordi industrialiseringen først og fremst bygget på vannkraft og importerte råvarer, ble den lokalisert til byens elver – Akerselva især, og Loelva lenger øst.

Arbeiderne måtte bo i nærheten av arbeidsplassene. Innflytterne kom i hovedsak fra nordøst, og slik oppstod nye arbeiderbydeler langs innfartsårene Trondheimsveien, Strømsveien og Enebakkveien – og på hver side av Akerselva. Skillet mellom østkant og vestkant ble dermed liggende litt vest for elva – omtrent langs dagens Uelandsgate. I boka gjengis svært interessante kart over boligstørrelse og tjenestehold i Kristiania by fra slutten av 1800-tallet, som tydelig viser disse skillene.

Over tid har denne segregeringen ikke blitt mindre, men økt svakt.

Myhre følger historien videre fram til i dag og konkluderer med at Oslo fremdeles er en sterkt sosialt delt by. Utviklingen har ifølge professoren fulgt to logikker: Den ene er krake-søker-make-logikken, der bydelenes sosiale profiler forsterkes av seg selv. Den andre er som følge av politiske valg gjennom planlegging; drabantbyene ble liggende i øst (stort sett grunnet tilgjengelig areal).

Han mener også at denne tendensen er blitt sterkere de siste årtiene, og på områder som helse og skole er økende – på tross av at enkelte bydeler, spesielt i sentrum nord, har opplevd gentrifisering og dermed er sosialt allsidige: «(…) Men Østkanten og Vestkanten har, som før, sine klare karakteristika».

 

En klassedelt by

«Bli med til stedet der hvor ord som «tæsje» og «avor» er dagligdags // Dårlig på skolen, får firer´n med flaks // Hvis purken kommer verscus, stopper deg for hver en grunn // Bare fordi du ikke heter Thomas eller Audun // Pluss alt det syke gutta finner på //

Et eksempel på disse klare karakteristikaene finner vi en fersk studie av redaktør Jørn Ljunggren og sosiolog Patrick Lie Andersen, som presenteres i boka. De viser at Oslo har et høyt nivå av segregering mellom ungdom med overklasse- og arbeiderklassebakgrunn. Med andre ord bor barn av professorer, jurister og næringslivstopper i all hovedsak i andre nabolag enn barn av elektrikere, sjåfører og renholdsarbeidere. Over tid har denne segregeringen ikke blitt mindre, men økt svakt.

Vi ser også et annet interessant utviklingstrekk: Det er blitt flere i klasseskjemaets ytterkanter. Fra 2003-2012 har andelen med arbeideklasseforeldre økt med 1,2 prosentpoeng, og andelen med foreldre i overklasse økt med 2,9 prosentpoeng.

«Gylne ghettoer»

Østkantsvartinga – t-skjorter fikk dem billig ass…(50 spenn) // Funker dårlig med damer nå for tia // De snur og går når de hører jeg er fra Holmlia // Der borte er du unik, det er I hvert fall kult dét, da // Her er jeg én svarting av femten-tusen-ogén, ass // Og ikke tro vi kommer inn på noen utesteder // Vi er ikke utilfredse, vi elsker stedet der // Tyvegods florerer med enn pannebånd og rosa klær // Å si det vakke meg er en vaneting // For en eller annen grunn har alle sammen fått et dårlig ry.

Både internasjonalt og i Norge har de rikeste blitt rikere de siste årene, både når det gjelder inntekt og akkumulasjon av formue. Sosiolog Øyvind Wiborg oppsummerer statistikken i et kapittel om hvordan formuene er fordelt i Oslo: Målt ved den såkalte Gini-koeffisienten (som måler ulikhet på en skala fra 0-1), har Norge lav ulikhet i inntekt sammenlignet med andre vestlige land.

Når vi ser på fordelingen av formue (også målt ved Gini-koeffisienten), ligger vi imidlertid på nivå med land som Storbritannia og USA. I Norge foregår den største opphopningen av økonomisk kapital i hovedstadsområdet, og det er kanskje ikke så overraskende at det er svært store forskjeller i opphopning av formue i ulike bydeler.

Svært få nabolag på østkanten har store gjennomsnittsformuer, med unntak fra Nordstrand. Størrelsen på gjennomsnittsformuen i disse nabolagene ser ut til å øke over tid. Opphopningen av formue i vest er tydelig både i figurer over finanskapital, bankinnskudd, bruttokapital og nettokapital. Det eneste avviket ser vi i statistikken over realkapital, som i hovedsak utgjøres av boliger.

Det er naturlig: Mange i Norge eier egen bolig og har opplevd kraftig verdistigning. 80 prosent av de aller rikeste i byen bor på vestkanten. Av disse bor 80 prosent i Vestre Aker eller Frogner bydel. Cirka en femtedel bor i andre bydeler, men nesten ingen på østkanten. «Gylne ghettoer ser altså ikke ut til å bli mindre gylne, tvert om, de skinner mer enn noen gang».

 

Er det så farlig, da?

I boka presenteres også en annen svært interessant analyse av fordelingen av goder og byrder mellom bydelene i Oslo. Den viser at de klassiske vestkantbydelene, samt Nordstrand og Østensjø, har mer enn gjennomsnittet av ulike goder, som større boliger, god tannhelse og høye skolekarakterer. I øst og sørøst er det mer trygd, mer arbeidsløshet og flere avslag fra Husbanken, for å nevne noe.

Men hvor sterkt påvirkes vi egentlig av bostedet vårt? Som boka også oppsummerer, er forskningen klar på at det først og fremst er foreldre og familie som påvirker vår utvikling. Men det er også enighet om at oppvekstmiljøet har betydelig påvirkning på barn og unges utvikling.

Svært få nabolag på østkanten har store gjennomsnittsformuer.

Flere forskere har vist hvor viktig det er at barn med ulik bakgrunn vokser opp sammen, blant annet professor i økonomi ved Stanford, Raj Chetty. Han har blant annet studert et omfattende boligprosjekt kalt The Housing Opportunity Project, der lavinntektsfamilier fikk støtte til å flytte til bedre nabolag. Familiene som flytte til bedre og rikere nabolag før barna deres fylte 13 år, hadde betydelige positive effekter av flyttingen, målt etter barnas utdanning og inntekt som voksne.

Effekten er sterkere for gutter enn for jenter og det er ingen negativ effekt å spore blant barna som allerede bodde i de ressurssterke nabolagene og fikk økt mangfold i gata. Gautraux-prosjektet (Rosenbaum og DelUCA 2009) flyttet utvalgte fattige familier inn i velstående nabolag. Etter flere år kunne man se at disse hadde større sjanse for å fullføre høyere utdanning, og lavere sannsynlighet for å bli arbeidsledige og erfare sosiale problemer.

En studie av Oslo (Brattbakk og Wessel 2013) viser at variasjoner særlig i utdanningsnivå mellom ungdommer kan knyttes til forhold ved nabolaget de vokste opp i. Toft og Ljunggren (2016) viser at personer fra arbeiderklassen som bor i velstående nabolag i Oslo, forbedrer sine livssjanser.

Det er også interessant å se på hva den kjente samfunnsforskeren Robert D. Putnam skriver i sin siste bok «Our kids»: Her beskriver han hva som skjer når fattige barn i større grad er isolert, fra alle – familien, skolen og samfunnet. For eksempel har rike barn flere uformelle mentorer, som familievenner, trenere eller rådgivere. Det fører til det Putnam kaller et “savvy gap” – (et slags kunnskapsgap), der de fattigste rett og slett ikke får informasjon over hvilke muligheter som finnes rundt dem.

Konsekvensen er at innbyggere i samme by har følelsen av å bo i to ulike verdener.

Årsaken til utviklingen er tredelt, tror Putnam. Den mest åpenbare er den økende inntektsulikheten, som begrenser foreldres mulighet til å gi barna sine en god oppvekst. Den andre årsaken til det økende «mulighetsgapet», er ifølge Putnam sosial segregering. Som analysene i boka viser er det i dag mindre sannsynlig enn før at man bor, går på skole, spiller fotball og gifter seg med mennesker fra en annen sosial bakgrunn. Konsekvensen er at innbyggere i samme by har følelsen av å bo i to ulike verdener. De minst ressurssterke kjenner mest på det.

Brattbakk og Wessel oppsummerer analysen av nabolagseffekter i den nye boka slik: «Det vil være å dra det for langt å si at man blir fattig av å bo i et fattig område, men å bo i et område med mange naboer som har dårlige levekår, kan redusere livssjansene. Fattige eller utsatte nabolag er dermed ett av flere elementer som bidrar til reproduksjon av sosial ulikhet ved at det hemmer sosial mobilitet».

 

Hva gjør vi med det da?

Så til den vanskelige delen: løsningene. Det finnes selvsagt ikke noe enkelt svar på utfordringene. Selv om utfordringene og ulikhetene manifesterer seg på mikronivå, handler de om grunnleggende skjevfordeling av ressurser. Derfor finnes en del av løsningene på de tre områdene vi vet bidrar til å holde ulikheten lav: en sammenpresset lønnsstruktur, en omfattende velferdsstat og et omfordelende skattesystem.

Skal vi bekjempe de økende økonomiske forskjellene, må vi øke innsatsen på alle disse tre områdene. Vi må rydde opp i den gråsvarte delen av arbeidsmarkedet der folk har svært lave lønninger og få rettigheter. Flere bedrifter og ansatte må bli en del av det organiserte arbeidslivet for å sikre at vi klarer å beholde forholdsvis lave lønnsforskjeller.

Sist, men ikke minst, må vi skape et mer bærekraftig og rettferdig skattesystem.

Det er mange grunner til å elske hovedstadens forskjeller.

Vi må ivareta og styrke den sosiale mobiliteten gjennom videreutvikling av utdanningsinstitusjoner – og også sikre at velferden for øvrig løfter de som trenger det mest. Sist, men ikke minst, må vi skape et mer bærekraftig og rettferdig skattesystem – nasjonalt, men også gjennom internasjonalt samarbeid for å motvirke skatteparadiser.

Så lenge det finnes ulikheter i levekår, og vi samtidig har en trend der like folk søker sammen, vil vi ha en geografisk fordelt ulikhet. For å hindre at dette begrenser hvilke livssjanser barn og unge får, trenger vi lokale tiltak for å bøte på problemet. Likevel skaper slike initiativ stor debatt, som for eksempel Oslo-byrådets forslag om gratis halvdagsplass på AKS i utvalgte bydeler i Oslo øst.

Innvendingen er at det også finnes barn i fattige familier i vest som trenger støtte, og at en ordning (slik byrådet har innført den) også vil gi rike familier uten behov for det støtte. Begge disse innvendingene er korrekte. Men slik boka «Oslo – ulikhetenes by» så tydelig viser, er hovedbildet at de store forskjellene finnes mellom bydelene – og ikke i dem. Derfor er målretting av tiltak som dette antageligvis et effektivt hjelpemiddel for å sikre flere likere muligheter.

Ta deg med til Oslo

Vi vet at Oslo er en delt by. Med jevne mellomrom peker imidlertid noen på at det ikke er slik, og at det er lite grunn til bekymring. Det er mange grunner til å elske hovedstadens forskjeller og mangfold, noe også «Oslo – ulikhetenes by» trekker fram mange eksempler. At det ser ulikt ut på Frogner og Bøler, og at en reise på t-banen i Oslo er en reise i kleskultur, dialekt og arkitektur, gir et spennende og pulserende bymiljø. Men i det øyeblikket mangfold blir begrensende ulikhet, bør vi foreta oss noen grep.

Hvor eru bor hen a?

Det er vanskelig å skille mellom rettferdig og urettferdig ulikhet. Det kommer for eksempel an på om mulighetene en har, faktisk er like. En lakmustest på dette er å vurdere den sosiale mobiliteten i et land – altså hvor stor sannsynligheten det er for at du gjør det bedre (eller evt. dårligere) enn dine foreldre med hensyn til inntekt og utdanning. Om målet er at alle skal sikres like muligheter, bør derfor politikken sørge for at den sosiale mobiliteten er høy.

Det er den fremdeles i Norge. Men også her påvirkes hvem du kan bli, av hvem dine foreldre er – og som vist i Ljunggrens nye bok: Også av hva slags nabolag du bor i.

«Hvor eru bor hen a? // Eyh la meg ta deg med til ah..ta-ta deg med til byen min, b-byen min,b-b // Hvor eru bor hen a?// Eyh la meg ta deg med til ah..ta-ta deg med til Oslo!»