Labour’s Love’s Lost

«Kjære Jeremy Corbyn», åpner brevet. «Som sosialister og progressive oppfordrer vi deg på det sterkeste til å jobbe med oss for Europas framtid.»

Brevet ble trykt i avisa The Guardian på det som skulle vise seg å bli en av de mest krevende dagene for det britiske parlamentet på flere tiår. Den dagen, 10. desember 2018, valgte den konservative statsministeren, Theresa May, å utsette avstemningen om hennes hardt oppnådde avtale for Storbritannias utgang av EU. Dette gjorde hun i håp om å hindre at rebellene i regjeringen kveler forsøket hennes på å gjennomføre Brexit.

Det er lett å glemme hvor legitime og universelle slike bekymringer er i et Europa som sliter med å redefinere verdiene sine.

Utsettelsen ble møtt med et parlamentarisk opprør: Fire av de mindre partiene (Det skotske nasjonalpartiet SNP, Liberaldemokratene, walisiske Plaid Cymru og De grønne) oppfordret partiet Labour til å fremme et mistillitsforslag og støtte dem i kravet om en ny folkeavstemning. Jeremy Corbyn nektet. Akkurat nå vil han heller ha et nytt parlamentsvalg enn en ny folkeavstemning om EU.

Hvis du har lest de siste Brexit-kommentarene mine, vet du kanskje at Jeremy Corbyn er min utvalgte målskive i dette tragikomiske dramaet. Ikke fordi jeg er motstander av Labour, men snarere det motsatte: Det er avgjørende for eurofile å ha Labour på samme lag som oss.

Avsenderne av det åpne brevet som ble sendt til The Guardian – blant andre presidenten av Sosialistinternasjonalen, George Papandreou, og 74 andre prominente sosialister og venstreradikale fra Europa – deler denne oppfatningen: «Vi er alle høyst skeptiske til de dominerende institusjonene innen Den europeiske union og hvordan de har utviklet seg de siste tretti årene», skriver de. «[…] Til tross for stadig mer økonomisk velstand har de store forskjellene i Europa åpnet for utnyttelse og usikkerhet.»

Labours leder Jeremy Corbyn skygger ikke unna debatten.

Til tross for at «Gule vester»-bevegelsen har (ikke uventet) blitt forsøkt kuppet av Europas høyreekstreme bråkmakere, venstreradikale oppviglere og Russland-støttede provokatører, er det nettopp disse forskjellene som har fått pariserne til å ta til gatene: økte levekostnader, uproporsjonalt høye skatter som rammer den lavere middel- og arbeiderklassen, usikkerhet i arbeidsmarkedet og normaliseringen av en prekær hverdag.

Det er lett å glemme hvor legitime og universelle slike bekymringer er i et Europa som sliter med å redefinere verdiene sine og fornye identiteten sin i det 21. århundret – en tid når anti-innvandringskrefter på høyre fløy forener seg med anti-korporative på venstre fløy i å anklage EU enten for å være for barmhjertige eller for fordomsfulle, alt ettersom hvor man står.

Labours leder Jeremy Corbyn skygger ikke unna debatten. Ståstedet hans er temmelig tydelig også: Han anser EU for å være et forvokst, korporativt, nyliberalt (hva nå enn det betyr) maskineri, «et europeisk byråkrati som lever sitt eget liv». I årevis har han konsekvent stemt imot Storbritannias (ytterligere) integrering i EU, fra å være tilhenger av at landet skulle melde seg ut av den tids EØS i 1975, til å stemme imot Lisboa-traktaten i 2008.

Hvor ble det av solidariteten?

I oktober 2011 gikk han så sin egen vei i partiet og støttet forslaget om en folkeavstemning om Storbritannias EU-medlemskap. Tidligere det året stemte han også imot etableringen av Den europeiske stabilitetsmekanismen, som skulle tilby økonomisk hjelp til land i eurosonen.

Hvor ble det av solidariteten?

«Hvis det ikke var for at han er lederen av Labour, ville han han ha vært en Brexit-forkjemper», sier Tariq Ali, den Labour-støttende veteranjournalisten som har fulgt nøye med på Corbyn gjennom årenes løp. I stedet stemte han altså «Remain», å bli værende i EU. Men den halvhjertede støtten hans til kampanjen i 2016 er ferskt i minne hos alle som bodde i Storbritannia på den tiden.

Len McCluskey, generalsekretæren i Unite, Storbritannias største fagforening, tror det ligger mer bak Corbyns nølende Brexit-motstand enn en dyptliggende skepsis til EUs korporatisme. I et intervju med Politico antydet McCluskey at dersom Corbyn skulle fullt og helt motstille seg ideen om Brexit, ville han risikere å vende ryggen til kjernevelgerne han er avhengig av hvis han noensinne skal bli statsminister. Den britiske arbeiderklassen stemte jo i all hovedsak for å forlate EU.

«Bare se på jernbanen vår, det er fullstendig kaos», sier en hardbarka Corbyn-tilhenger til meg i Carlisle, Cumbria, en by i Nord-England like ved grensen til Skottland. Et par kilometer nord for der vi sitter, skilles den britiske befolkningen i to av den imponerende romerske grensen Hadrian’s Wall: 62 prosent av skottene på den andre siden av veggen stemte for å bli i EU. Samme prosenttall av Carlisles velgere, på denne siden, stemte for å forlate EU.

Derfor er Jeremy Corbyn min utvalgte målskive i Brexit-dramaet.

«Det er et salig rot. Togene er i ustand, prisene har steget, de drives av private selskap. Alt dette kunne ha blitt fikset om vi nasjonaliserte jernbanen. Men EU lar oss ikke gjøre det.»

Når jeg spør hvorfor, sier han at det er EU-lover som umuliggjør nasjonaliseringen av jernbanen på grunn av konkurranseregler. Jeg stilte meg undrende til påstanden, så jeg undersøkte nærmere og fikk bekreftet at jernbanen i Tyskland, Italia, Spania og Nederland er nasjonalisert (om enn med forskjellige modeller); Emmanuel Macron nasjonaliserte også nylig en rekke franske skipsverft.

Professor Andrea Bondi, direktør for Centre for European Law ved King’s College London, har utført en grundig analyse av hvordan EUs konkurranselov (altså loven som skal forhindre monopol) kan eller ikke kan svekke medlemslandenes mulighet til å nasjonalisere industri, om det så er jernbanen, bankene, vannforsyning osv. Og konklusjonen er at den ikke kan det; og det er heller ikke hensikten med loven.

Det er denne typen feilinformasjon som har gjort EU til et hatobjekt for mange. Og hatet tilhører ikke bare høyresiden, med sine latterlige påstander om at Brexit kan spare Storbritannia 350 millioner pund i uka, et overskudd som kan redde det offentlige helsevesenet NHS. Den samme konkurranseloven som ble kritisert av min antikorporative samtalepartner, er blitt brukt til å stille Irland til rette for ulovlige skatteletter til amerikanske storkonsern som Apple, Google, Microsoft og Facebook.

Noen av sakene er fortsatt aktive i ankeretten. I mellomtiden har Apple blitt pålagt å tilbakebetale 13 milliarder euro i ubetalte skatter til den irske stat. Hvis det å overføre 13 milliarder euro fra store selskaper til velferdspolitikk ikke er et antikorporativt tiltak, så vet ikke jeg.

I Nord-England begynner folk å bli nervøse for hva som vil skje når landet forlater EU i mars.

Problemet med «Lexit» (Labours Brexit-forsvar) og med alle de EU-skeptiske arbeiderbevegelsene i Europa i dag, er at de lokkes inn i et langt mer truende farvann der Europas høyreekstreme nasjonalister vokser seg sterke. Heller enn å jobbe for at EU blir mer demokratisk og etterrettelig ved å eksempelvis styrke posisjonen til Europaparlamentet, vil de bryte ut av EU og «forårsake kaos og elendighet – et kaos som toryene vil få skylden for.

Labour vil så høste stemmer hos de som rammes hardest av konsekvensene». Dette er ikke ordene til en av Labours fiender, men Guardian-skribenten Rafael Behr. «Dette er ikke noe politikerne i Corbyns nærmeste krets vil snakke høyt om fordi det høres brutalt og kynisk ut: Ingen vil skape blest rundt en strategi der Labour stiller seg bak de konservative ‘no deal’-fanatikerne i håp om å utløse en krise Labour kan profitere på.»

Derfor er Jeremy Corbyn min utvalgte målskive i Brexit-dramaet.

Ikke den reaksjonære toryen Jacob Rees-Mogg, ridderen i Brexit-imperiet som tror at ikke-europeiske stater venter i kø på bli kompiser med England så snart landets imperialistiske stjerne skinner høyt på himmelen igjen. For den samarbeidsmodellen var jo en historisk suksess. Ei heller den irriterende vellykkede Nigel Farage, mannen som bygde Brexit-visjonen sin på framstillinger av vampyrliknende rumenere og polakker som suger blodet til den britiske arbeiderklassen, for så å trekke seg – i sjokk! – fra partiet da de inviterte erkerasisten Tommy Robinson til å lede en «Brexit Betrayal March» for kort tid siden.

Ikke engang Theresa May, den forhenværende EU-tilhengeren som ubegripelig nok anså seg selv som den riktige personen til å styre landet gjennom en prosess hun ikke stemte for – til tross for hennes formidable ubesluttsomhet.

Og ikke David Cameron, mannen som egenhendig styrte landet inn i en historisk tilstand av splittelse og usikkerhet, bare for å sikre sin framtidige lederposisjon i det konservative partiet. Så feil kan man ta.

Ingen av dem.

Å stikke av nå vil medføre at arbeiderklassen blir avhengig av monsterprodusenter som Kina og Saudi-Arabia.

Fordi ingen av dem er lederen av Labour. Og fordi de som risikerer å tape mest på Brexit er den britiske arbeiderklassen; det nye prekariatet som med rette føler seg avskåret fra all trygghet knyttet til arbeid, helseforsikring og boligmuligheter. I Nord-England begynner folk å bli nervøse for hva som vil skje når landet forlater EU i mars.

Men Jeremy Corbyn er ikke fra Nord-England: Hans valgkrets er Islington North. Fra Islington virker Nord-England like langt unna som de glovarme koloniene må ha virket fra London i forkant av andre verdenskrig. For ikke å snakke om Nord-Irland som har måttet lide for å oppnå fred og forsoning, og som nå absurd nok forstyrres helt unødig.

Hvis solidaritet er et mål, må vi kjempe for det i og med EU, til tross for unionens svakheter. Å isolere stater i Europa vil kun styrke reaksjonære, nasjonalistiske krefter. «Å ta tilbake kontrollen» er et legitimt krav, men ikke på den måten Brexit-forkjemperne foreslår: Å stikke av fra fellesskapet for å starte sin egen lille gruppe med sine egne regler – som om vi ikke allerede lever i et globalt sammenknyttet nettverk.

Å stikke av nå vil medføre at arbeiderklassen blir avhengig av monsterprodusenter som Kina og Saudi-Arabia som blåser i menneskerettigheter og ikke nøler med å bruke slaveliknende arbeidskraft for å produsere billige varer og energi.

Da den saudiarabiske energiministeren Khalid Al-Falih tidligere denne måneden klagde over at den franske regjeringen «skattlegger energiprodusenter urimelig høyt for å subsidiere annen politikk», langet han i bunn og grunn ut mot alle europeiske land som fortsatt finansierer en velferdsstat gjennom skatter, og som (ikke minst) ser behovet for å kutte ned på fossilt brennstoff. Saudi-Arabia vil «tilby store mengder billig energi, men mottakslandene innfører den ene skatten etter den andre […] Det er urettferdig.» For hvem, kan man spørre.

Hvordan i all verden skal man forandre Europa hvis man forlater det?

EU har orden i regnskapet sitt. Europakommisjonen (med demokratisk valgte representanter fra medlemslandene) fremmer lovproposisjoner basert på prioritetene til medlemslandene. Lovene blir så diskutert av ministre fra medlemslandene, som jobber for å få så mye som mulig ut av forhandlingene for sine respektive stater. Men det er det direktevalgte Europaparlamentet som avgjør hvorvidt noe skal innføres.

Høres dette udemokratisk eller uetterrettelig ut? Hvis ja: Vil det å forlate EU sette landet ditt i en bedre posisjon til å forhandle med enda mindre etterrettelige og mindre demokratiske stater i verden? Eller bør du heller påvirke systemet innenfra, for å gjøre systemet mer ansvarlig i møte med individuelle og regionale behov?

De europeiske sosialistene som tiltaler Labour-lederen i et åpent brev i The Guardian har en urokkelig tro på det sistnevnte: «Vi er ikke klare til å forsake dette historisk ambisiøse prosjektet til kreftene som jobber for å undergrave det. Å gjøre det vil være et svik mot de som sto bak ideen om et samlet Europa og verdiene vi holder så høyt. Desto viktigere: Det å forlate unionen vil svekke oss når vi trenger styrke som mest, og isolere oss når vi trenger samhold som mest. Det finnes ingen svar på disse spørsmålene som ikke er transnasjonale.»

72 prosent av Labours medlemmer synes å være enig. I en fersk undersøkelse, gjennomført av Queen Mary University of London, er det kun 18 prosent av registrerte Labour-medlemmer som ikke støtter en ny folkeavstemning. Hele 89 prosent mener Brexit var en gal avgjørelse. Jeremy Corbyn lukker ørene. Igjen.

Eller, som en ung Labour-tilhenger i Carlisle spurte seg: «Hvordan i all verden skal man forandre Europa hvis man forlater det?»

Det får hun spørre Jeremy Corbyn om.

(Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen)