Direktør Finks kapitalistiske knep

LONDON: Det siste årsbrevet til Larry Fink har tatt forretningsverdenen med storm. Han er styreleder og administrerende direktør i BlackRock — verdens største kapitalforvalter. Brevet henvender seg til administrerende direktører i foretak som BlackRock forvalter kapitalen til (på vegne av investorer).

Fink benyttet anledningen til å ta til orde for en mer økologisk, bærekraftig, sosialt samvittighetsfull og framtidsrettet form for kapitalisme som skal skape verdier for interessenter («stakeholders») framfor aksjonærer («shareholders»).

Det er dermed et svik mot interessentkapitalismens sanne formål: å skape verdier som kommer alle til gode.

Finks formaninger kan virke som et kjærkomment brudd med rådende ortodoksi. Men hvis hans visjon er ment å være «woke», er den på langt nær «woke» nok. Vi har hørt dette før, ikke minst i Finks egne brev fra 2018 og 2019 og i den opphaussede Business Roundtable-erklæringen fra 2019, som Fink var en av initiativtakerne til.

Men alt for lite har endret seg — i stor grad fordi visjonen som blir skissert opp av Fink og andre bedriftsledere ikke går langt nok. Det kreves mer radikale reformer for å transformere kapitalismen på en måte som gjør at den fungerer for folk flest og er til det beste for planeten.

Finks form for «interessentkapitalisme» baserer seg på et begrepsmessig knep. Forutsetningen for å ta hensyn til interessenter («stakeholders»), er i siste instans at man skaper verdier for aksjonærer («shareholders»). Det at man skal skape verdier på vegne av interessenter, er kun et middel for å nå et mål — å tjene aksjonærene på lang sikt. Det er dermed et svik mot interessentkapitalismens sanne formål: å skape verdier som kommer alle til gode.

La oss f.eks. se på klimaendringene. Fink lovpriser framgangen målt i penger, og viser til at bærekraftige investeringer har kommet opp i 4000 milliarder dollar. Men målet bør ikke bare være å investere tusenvis av milliarder mer i bærekraftig utvikling; de milliardene bør heller koordineres på demokratisk vis, av interessenter, for å støtte opp om ambisiøse samfunnsoppdrag som global avkarbonisering. En karbon-nøytral økonomi er det som vil maksimere nytten for alle interessenter.

Enten det dreier seg om teknologi, legemidler eller energi, har de store innovasjonene som har skapt verdi for bedriftenes aksjonærer som oftest vært et resultat av offentlige investeringer.

For at samfunnsoppdrag skal motivere til handling, skape framdrift og fylle økonomien med formål, må gapet mellom interessenter («stakeholders») og aksjonærer («shareholders») tettes. I praksis betyr det at man gir interessentene mer makt. Arbeidstakere, borgere, fagforeninger, lokalforeninger, statlige institusjoner og ikke-statlige organisasjoner må ha sterke finansielle og politiske interesser («stakes») i hvordan den kapitalistiske økonomien fungerer.

Et slikt paradigmeskifte starter med å erkjenne den grunnleggende kollektive prosessen som verdier skapes gjennom i utgangspunktet. Verdier er skapt sammen av produsenter og forbrukere, arbeidstakere og arbeidsledere, oppfinnere og administratorer, regulerende myndigheter og investorer. De springer ikke bare ut av hodet til heroiske entreprenører, risikovillige kapitalister og bedriftsledere. De er et resultat av organisasjonsmessige og institusjonelle forhold som gjør det mulig for alle disse aktørene å virke sammen.

Enten det dreier seg om teknologi, legemidler eller energi, har de store innovasjonene som har skapt verdi for bedriftenes aksjonærer som oftest vært et resultat av offentlige investeringer. De fleste av innovasjonene som driver dagens farmasøytiske revolusjon ble finansiert gjennom høyrisikoinvesteringer (på et tidlig stadium av innovasjonsprosessen) av organisasjoner som det amerikanske nasjonale helseinstituttet (NIH), som investerer mer enn 40 milliarder doller i året rundt om i USA.

Dersom vi skal klare å kjempe imot denne urettmessige innflytelsen, må det på plass nye ambisiøse reguleringer som gjør bedriftene mer ansvarlige og transparente.

Og uten offentlige investeringer, ville heller ikke IT-revolusjonen ha funnet sted da den gjorde. Som jeg hevder i The Entrepreneurial State: Alt som gjør våre telefoner «smarte» — fra internett og GPS til berøringsskjermer og teknologien som ligger til grunn for Siri — er et resultat av strategiske offentlige investeringer.

Ingen tviler på at innovasjon i privat sektor også spiller en viktig rolle, spesielt i nedstrømsfasen der produktene blir kommersialisert. Spørsmålet er hvorfor privat sektor har høstet all ære og profitt. Hvorfor gjenspeiler ikke priser på legemidler det opprinnelige bidraget fra offentlig sektor (selv når myndighetene reserverer retten til «march-in» som krever at legemiddelfirmaer må lisensiere produktene deres)? Hvorfor er immaterielle rettigheter så sterke at de hemmer deling av kunnskap?

Koronapandemien har gitt oss to eksempler på gjennomgripende farer som kan skade dette økosystemet.

Deler av svaret er at overenskomsten mellom privat og offentlig sektor — som stipulerer alt fra rettslig eierskap til personvern — i alt for stor grad er vektet i næringslivets favør. De samme selskapene som har tjent på offentlig finansiert innovasjon, kanaliserer nå millioner av dollar inn i lobbyvirksomhet for å fremme tilbakeskuende reguleringer og regressiv skattepolitikk — og alt dette for å styrke sin egen bunnlinje.

Dersom vi skal klare å kjempe imot denne urettmessige innflytelsen, må det på plass nye ambisiøse reguleringer som gjør bedriftene mer ansvarlige og transparente. Et sted å starte er reform av regler knyttet til bedriftenes innrapportering av finansiell informasjon (10-K). Dagens regler har gjort det mulig for de store teknologiselskapene å skjule det de driver med.

Men staten er ikke den eneste interessenten i verdi-samskapingsprosessen. Arbeidstakerne er også en viktig bidragsyter, og du trenger ikke å være marxist for å forstå at arbeid (og natur) skaper minst like mye verdi som eierne av produksjonsmidlene. I siste instans vil en sann interessentkapitalisme kreve en ny samfunnskontrakt — støttet opp av en ny global økonomisk konsensus – som setter verdiskaping i allmennhetens interesse foran privat profitt, og som fremmer verdiskapingens «økosystem».

Det vil si at vaksinene er et kollektivt gode, men de har ikke blitt betraktet som det.

I så måte tilskriver ikke musikkprodusenten Brian Eno den musikalske skaperkraften til «genius», men til «scenius»: de kollektive arenaene som forbinder, opprettholder og inspirerer de individuelle skaperne.

Det samme gjelder for hele økonomien. I et sunt økosystem har man konkurranse bedrifter imellom, samtidig som det avhenger av samvirke. Et livskraftig økosystem krever at offentlige, private og tredje sektorer virker sammen i et gjensidig partnerskap for å fremme innovasjon og framveksten av nye virksomheter.

Koronapandemien har gitt oss to eksempler på gjennomgripende farer som kan skade dette økosystemet. Det første er utvikling og produksjon av vaksiner. De seks ledende vaksinene fikk rundt 12 milliarder dollar i offentlig støtte, ifølge beregninger. Det vil si at vaksinene er et kollektivt gode, men de har ikke blitt betraktet som det. Med et system preget av interessentkapitalisme, vil man finne en mer fornuftig middelvei mellom offentlig og privat risiko og gevinst i produksjonen av vaksiner, og systemet vil i større grad sikre global tilgang.

Finks form for interessentkapitalisme har fått mye oppmerksomhet.

Det andre eksemplet er fordelingen av økonomisk hjelp under pandemien. Strengere betingelser burde ha vært knyttet til den økonomisk hjelpen som mange myndigheter ga sine lands bedrifter; og framover må myndighetene kreve at bedrifter som mottar slik støtte reduserer sine klimagassutslipp.

Finks form for interessentkapitalisme har fått mye oppmerksomhet. Men den fokuserer alt for snevert på bedriftsintern styring. Med mangelen på betraktninger av det omliggende landskapet — av bedriftseksterne institusjonelle forhold mellom ulike områder og sektorer av samfunnet — opprettholder Fink det tradisjonelt skarpe skillet mellom interessenter («stakeholders») og aksjonærer («shareholders»).

Tenk på resultatene: BlackRock er den femte største aksjonæren i Fox News på et tidspunkt da fjernsynskanalens programledere og andre profilerte personligheter åpenlyst forsøker å underminere demokratiet og rettsstaten i USA. De har etter alt å dømme glemt at den amerikanske kapitalismen er basert på begge deler. Hvilke aksjonærer har en interesse av dette?

Oversatt av Marius Gustavson 

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org