Lederlønnsfesten utfordrer tilliten i lønnsoppgjøret

Denne uken startet årets sentrale forhandlinger om lønn. Arbeidsgiverne og arbeidstakerne har satt seg ned på hver sin side av bordet for å komme til enighet om hvordan verdiskapingen skal fordeles.

LOs viktigste krav er at lønna må stige mer enn prisene. NHOs viktigste krav er å styrke konkurranseevnen i norsk næringsliv.

Ulikheten kan også begrenses gjennom at lønningene før skatt ikke blir altfor forskjellige.

Koordineringen av lønn på tvers av det norske arbeidslivet gjennom frontfagsmodellen har vært nøkkelen bak den norske suksessen – vi evner å både skape og dele. Frontfagsmodellen går ut på at den delen av næringslivet som eksporterer og er i direkte konkurranse med utlandet setter rammene for lønnsoppgjøret også for resten av Norge.

Å komme til enighet på tvers av skipsverft, rørleggerbedrifter, barnehager og sykehus, hviler på en grunnleggende tillit mellom partene. Den tilliten er alvorlig utfordret fra flere kanter. For eksempel fra en finans-, bank- og forsikringsbransje som alt for ofte gir blanke i den avtalte lønnsramma. Eller spenningene mellom privat og offentlig sektor.

Det er i seg selv krevende nok for konfliktpartnerskapet i arbeidslivet. Men at sjefene ikke evner å holde seg i tømmene i en tid der vanlige folk har fått dårligere råd, er umusikalsk.

De drøyeste lederlønns-hoppene finnes i olje- og gassnæringen.

Renholder Randi Arntsen på Industriparken på Mo i Rana sa det godt om toppene som skummer fløten: «De bør gå i seg selv og se hva de har i lønn».

NHO og Norsk Industris Stein Lier-Hansen maner til moderasjon og uttrykker bekymring for norske bedrifters konkurransedyktighet. Det er forståelig i en tid hvor mange bedrifter sliter med høye kostnader. Samtidig er hykleriet til å ta og føle på.

La oss se på noen tall som viser tingenes tilstand. Overordnet var prisveksten i 2022 på 5,8 prosent, mens lønnsveksten var på 4,1 prosent. I rene ord: Det var ikke lønnsvekst, det var lønnsnedgang.

I industrien fikk arbeiderne enda lavere lønnsvekst før prisveksten er regnet inn: bare 3,5 prosent. Direktørene i samme bransje fikk lønnsøkning på i snitt hele 9,6. Ledere i privat sektor, som helhet, så en lønnsøkning på 6,9 prosent.

De drøyeste lederlønns-hoppene finnes i olje- og gassnæringen, hvor Russlands angrep på Ukraina har gitt enorm prisøkning på energi. Fete bonusordninger for olje- og gasslederne har medført en særlig høy lønnsvekst. Lederne i selskaper som Equinor, Aker BP og Vår Energi fikk 21,3 prosent i lønnsøkning bare i 2022. Det betyr for de fleste million-tillegg på millionlønn.

Det er vanskelig å se rettferdigheten i et slikt bilde.

Stein Lier-Hansen i Norsk Industri viser til at det er styrene i selskapene som bestemmer lønningene til direktørene. Norsk Industri-sjefen mener at vi bare må akseptere at store konsern med internasjonale eiere legger opp til fetere lederlønninger enn det som har vært vanlig i Norge. «Sånn er gamet», oppsummerer Lier-Hansen.

Lite gjør mennesker så sinte som hykleri.

Men det er ikke slik at økende ulikhet i Norge skjer ved en tilfeldig eller uten at vi kan påvirke det. Omfordeling gjennom progressiv beskatning er et viktig og kjent virkemiddel for å begrense ulikheten. Men vi bør ikke bare lene oss på skattekortet.

Ulikheten kan også begrenses gjennom at lønningene før skatt ikke blir altfor forskjellige. Norsk Industris resignasjon i møte med lederlønninger som løper fra lønnen til arbeidstakerne er derfor dypt urovekkende.

Lite gjør mennesker så sinte som hykleri. Norske næringslivsledere som den ene dagen skryter av arbeidstakere som aksepterer moderate oppgjør, og den neste dagen gir seg selv høye lønnstillegg, spiller russisk rulett med frontfagsmodellen.

NHO vil gjøre klokt i å legge revolveren tilbake i kommoden.