FOTO: Lenny Kuhne/Unsplash

Lektor Jørgensens metode

Alle land ser etter en måte å gjennomføre det grønne skiftet på, uten å ta fra folk livsgrunnlaget. Men er dette egentlig en ny utfordring? Økonomisk vekst og teknologiske framskritt har alltid gått hånd i hånd.

Over hele verden ser land og bedrifter etter løsninger for å gjennomføre det grønne skiftet uten å skru levestandarden 40 år tilbake eller utløse massearbeidsledighet og sosial uro. Ny teknologi skal være grunnlaget for det nye, bærekraftige samfunnet og både utvikling og innfasing vil stille krav til vår fleksibilitet og omstillingsevne og til måten vi organiserer arbeidslivet på.

Dette var åpenbart bare tull, det måtte jo alle forstå.

Det er opplagt at det grønne skiftet betyr enorme muligheter og endringer. Like opplagt er det at det byr på store utfordringer for alle som mener noe om rettferdig fordeling og om hvordan samfunn og arbeidsliv bør organiseres. Men er det like opplagt at dette er nytt? Sammenhengen mellom teknologisk utvikling, samfunnsendringer og økonomisk vekst er mildt sagt velkjent og godt beskrevet. Jeg lærte dem allerede i sosialøkonomitimene til lektor Jørgensen på Hellerud Videregående skole på slutten av åttitallet.

«Forutsett en åpen økonomi med perfekt konkurranse». Slik begynte eksemplene i læreboka mi i sosialøkonomi. Åpen økonomi var mulig å forstå for oss tenåringer. Det betød at landet ditt kunne handle med andre land og veksle til seg deres penger. Men perfekt konkurranse? Det sleit lektor Jørgensen med å forklare oss. Her er forutsetningene vil ble bedt om å godta i læreboka til Fritz C. Holthe, slik jeg husker dem:

Full informasjon

Rasjonelle aktører

Ingen transaksjonskostnader

Et uendelig antall tilbydere som selger nøyaktig samme produkt til et uendelig antall kunder

Resultatet skulle bli en økonomi i balanse med få sjokk og kriser. Vekst og velstand.

Da som nå lå Hellerud Videregående skole ved siden av Tveita-senteret. Vi kikka ut av klasseromsvinduet og så for oss kjøpesenteret vårt med et uendelig antall butikker som solgte helt like varer mens et hav av kunder halset rundt og sjekket priser. Dette var åpenbart bare tull, det måtte jo alle forstå. Vi som satt i klasserommet og leste til eksamen midt i bankkrisa på begynnelsen av nittitallet, aksepterte ikke dette idealet om likevekt og balanse heller. Verden var jo ikke sånn. Vi protesterte.

Tida går og selv skolelever blir voksne og gjør seg nye erfaringer.

– Det er en abstrakt modell, forklarte lektor Jørgensen.

– Men den ligner slett ikke på verden vi kjenner, sa vi. Forutsetningene er løgnaktige og uoppnåelige.

– Ja, det er sant, svarte Jørgensen. Men det er ikke meningen at modellen skal ligne, det er meningen at den skal være nyttig

– Men hvor nyttig er det å late som at verden er noe annet enn den er?

– Veldig nyttig.

– Men en sånn verden ville ikke vært noe ålreit å leve i, sa vi

– Fint at dere slipper, da.

– Men, skal vi ikke en gang prøve å forstå verden sånn den egentlig er?

– Det er bedre å vite at man forenkler, og ha rett, enn å tro man vet alt og ta feil, sa Jørgensen.

Han forklarte oss at vi kan håpe på bedre og bedre modeller som forklarer mer og mer av verden. Men en modell som tar opp i seg alt, er slett ikke en modell, sa han. Det ville måtte bli en kopi av verden i full størrelse. Det blir upraktisk å jobbe med. Slik jeg husker det måtte lektor Jørgensen bruke resten av timen til å forsøke å banke inn nytteverdien av modeller og teorier i mer eller mindre villige tenåringshoder. Lærere er tapre folk.

Tida går og selv skolelever blir voksne og gjør seg nye erfaringer. Vi forsto at lærere og lærebokforfattere ikke nødvendigvis trodde alle forutsetningene i bøkene var sanne, eller at verden så slik ut. Vi forsto etter hvert også at det vi lærte i den norske skolen var én versjon av økonomifaget. For de som lette fantes det flere versjoner av sannheten der ute. Det tar tid å lære seg å tenke abstrakt.

Mange næringsdrivende fører en tapper kamp for å gjøre det vanskelig for forbrukerne å sammenligne priser.

Men om vi var uenige om nytteverdien av modellene, eller om hvilke modeller som var best, var det ingen uenighet om at forutsetningene var abstrakte, uoppnåelige og kun holdt hus i ideenes verden. Selvsagt ville de aldri kunne flytte inn på Tveita-senteret.

Så kom Internett.

Det alle var enige om – at forutsetningene om det perfekte marked var uoppnåelige og teoretiske – stemmer ikke lenger. Vi behøver ikke løpe i flokk fra butikk til butikk på et gigantisk kjøpesenter for å sjekke priser, vi har hele verden i lomma. I dag sitter kundene med smarttelefonen og sjekker laveste pris, samtidig som de får hjelp til å finne riktig størrelse i skobutikken. Urettferdig? Ja, kanskje. Like fullt er det en realitet butikkeieren må forholde seg til. Skal hun gi kunden samme pris som hun finner på nettet? Eller skal hun miste salget?

Mange næringsdrivende fører en tapper kamp for å gjøre det vanskelig for forbrukerne å sammenligne priser. Helt like vaskemaskiner og fjernsynsapparater selges under forskjellige navn og typenummer i ulike butikker. PC’er selges med forhåndsinstallerte reklame-apper og skylagringstjenester som koster penger. Spillkonsoller selges i pakker med spill og utstyr som varierer fra sted til sted og den som finner to teleselskaper som tilbyr nøyaktig samme type abonnement, skal jammen få en premie i e-posten.

Men det er en tapt kamp. Nettet kryr av priskalkulatorer og sammenligninger, gode kjøp deles lynraskt i sosiale medier og «Her handler du billigst-journalistikken» blomstrer som aldri før.

Å produsere enda en bil koster mange penger, selv om fabrikken allerede står der og samlebåndet ruller.

Lektor Jørgensen hadde rett, men fikk likevel feil. Det som skjedde var ikke at modellene ble stadig likere den virkelige verden, slik hans vitenskapelige ideal forutsatte. Det ble motsatt. Verden ble med ett mye likere modellen. Og ingen av oss hadde den gang fantasi til å tenke at det skulle kunne skje.

Som forbruker er det bare å gni seg i hendene. Det er lite grunn til å synes synd på de som ikke lenger kan legge på prisen fordi kundene deres mangler informasjon eller ikke har mulighet til å handle et annet sted.

Men noen utfordringer fører det med seg også. Massevis av tjenester har hittil vært «gratis», fordi de som yter dem regner med å få inntekter av et eventuelt salg. Hvordan skal du i framtida klare å ta betalt for å hjelpe kunden å finne riktig sko? Eller å sette sparepengene i riktig fond? Eller å finne de beste flybillettene? Eller ved å utnytte at du er geografisk nær dine kunder? Hvis kunden, etter at du har brukt tid på henne, handler et annet sted? Og hva om det viser seg at slike tjenester i framtida ikke kommer til å bli utført av mennesker i det hele tatt? Hva skal folk jobbe med da?

Og: hva skal ting koste? I et fritt marked som fungerer vil prisen nærme seg marginalkostnaden for produksjon av en vare eller tjeneste. Altså det det koster å produsere én til, etter at faste kostnader er betalt. Tradisjonelt vil dette være et tall med substans. Å produsere enda en bil koster mange penger, selv om fabrikken allerede står der og samlebåndet ruller. Du trenger arbeidskraft, strøm, metall, gummi og mye mer.

Når appen først er utviklet og distribuert, koster det nesten ingenting å produsere én betaling til.

Men når jeg selger – ikke en bil – men biltransport gjennom en bildelingstjeneste, er det annerledes. Bilen eier jeg allerede. Den er kanskje for lengst nedbetalt og verdifallet er tatt. På en ti år gammel bil er kostnaden ved en ukes ekstra bruk veldig liten. Jeg kan selge deg transport (du er din egen sjåfør) i en uke for en svært lav sum, og fortsatt tjene penger. Sannsynligvis selger jeg den for billig.

Eller ta betalingformidling. En uhyre viktig tjeneste svært mange aldri tenker over at de kjøper: I gamle dager kostet en betaling med sjekk (Lesere under 40 år kan sjekke wikipedia for å lese om denne en gang så revolusjonerende oppfinnelsen) mange penger å produsere. Sjekkheftet skulle trykkes, distribueres og bevoktes. I butikken brukte betaler og mottaker tid på å fylle ut og kontrollere både sjekk og legitimasjon.

Hvis beløpet var stort, måtte butikken ringe til banken – mens kunden og alle bak i køen ventet – for å sjekke om det var dekning på konto. Deretter skulle sjekken i kassa, så i safen, så sendes til banken, kontrolleres igjen, beløpet ble så manuelt overført fra kundens til butikkens konto. Pengene kom etter noen dager. Hvis kunden var en luring, hendte det at hun skrev ut flere sjekker enn hun hadde dekning for, da påløp kostnader til mer kontroll og til inndriving av penger. Alt dette er bevegelige kostnader som oppsto hver eneste gang en sjekk ble brukt til å betale med. De skulle betales, av noen.

Lar vi markedet rusle avgårde uforstyrret, vi det utvikle seg enorme monopoler.

I dag betaler du med kort eller kanskje en app i telefonen eller klokka di. Mottaker får en garanti om at pengene er framme i samme sekund som de er sendt, og all usikkerhet er borte. Og det mest magiske av alt: Når appen først er utviklet og distribuert, koster det nesten ingenting å produsere én betaling til. Grensekostnaden er nærmest null, og radikalt mye lavere enn for en sjekkbetaling, eller kontantbetaling, for den sakens skyld. Derfor sliter leverandørene med å ta betalt for tjenesten direkte fra de som bruker den. (Forvent utstrakt kobling av «verdiøkende tjenester» og samarbeid med andre aktører i tida som kommer.)

Fenomenet med grensekostnader som faller mot null, treffer alle varer og tjenester som i sin natur består av informasjon. Enten det er film, musikk, artikler, bøker, telefoni eller annet. Når et teleselskap først har meg som kunde, med en telefon jeg har betalt selv, koster det dem nesten ingenting å sørge for at jeg kan sende en SMS. Hva skal det koste meg å sende den tekstmeldinga? Det skal koste det det er verdt for meg, vil en økonom kunne svare. Men blir prisen for høy, går jeg heller til en konkurrent som gir tjenesten bort gratis (i en periode). Ikke rart de lager fullstendig ugjennomtrengelige prisstrukturer med månedsavgifter og rabatter som fundament.

Dette er årsaken til at vi for tiden kan spare penger på å bytte leverandør av boligalarm eller bredbånd en gang i året. Når avtalen først er signert og eventuelt utstyr er montert og betalt, koster det selskapene svært lite å tilby oss tjenesten «brannalarm» eller «tilgang til internett». Kunder som blir værende og betaler regningen måned etter måned, er de reneste pengemaskiner for leverandørene. Å hente en kunde fra en konkurrent er enormt lønnsomt.

Lønningene i et samfunn representerer verdien av, og prisen på, folks arbeid.

Selv vareproduksjon opplever nå grensekostnader som faller radikalt. Har du først en 3D-printer som er satt opp til å lage det kundene til enhver tid selv måtte laste opp av tegninger over internett, koster produksjonen av én enhet til, ikke mer en bitte litt elektrisitet pluss det du trenger av råstoff. Å få produktet sendt med UPS eller en annen distributør, er blitt uhyre effektivt og billig.

Lar vi markedet rusle avgårde uforstyrret, vi det utvikle seg enorme monopoler. Hvem skal selge bøker eller kjøkkenapparater billigere og raskere en et Amazon som har lagre over hele verden og kan levere på døra med droner umiddelbart. Naturlige monopoler vokser fram i økonomien fordi de er ekstremt effektive – i seg selv en god ting – men deres historikk for betaling av arbeidskraft etter at monopolstatus er oppnådd, er ikke særlig imponerende eller attraktiv. Heller ikke deres vilje til å fortsette å holde prisene til forbruker nede, etter at konkurransen er borte.

Det er fullt mulig å se for seg en framtid der innovasjon og fantastiske nye tjenester gjør at vi trenger mange færre hoder og hender til å produsere det vi trenger for å ha gode liv. Grunnleggende vil det vært fantastisk om det skjer. Våre forfedre kunne bare drømme om et liv der muligheten til masseproduksjon og høyt forbruk ikke var avhengig av at folk flest slet ut kroppen.

I dag er det slik at lave lønninger hemmer innovasjonen, mens høye lønninger i seg selv bidrar til innovasjon og produktivitetsvekst. Hvorfor investere i dyre maskiner eller software-utvikling når menneskelig arbeidskraft gjør jobben billigere? Men hvis vår rett til en andel av kjøpekraften i framtida ikke lenger kan knyttes til vårt bidrag til produksjonen, får vi noen formidable utfordringer knyttet til deltakelse og til fordeling.

Men for fagforeningene vil oppgaven være den samme som før: Organisér og tarrifér.

Når grensekostnaden for produksjon av tjenester nærmer seg null, må spillereglene skrives på nytt. Hva er verdien av arbeid når en robot kan produsere store deler av det vi trenger for å leve? Hva skal i framtida avgjøre om det er jeg eller naboen som skal tjene mest og bruke mest? Og hvilke inntekter skal brukes til å lønne oss hvis vi verken jobber i fabrikken eller eier den?

Måten vi fordeler inntektene av produksjonen som foregår i Norge – lønnsdannelsen – er et avansert sivilisasjonsprosjekt. Det består forhandlinger mellom ansvarlige parter disiplinert til samarbeid – av en felles forståelse av at høyt konfliktnivå koster mer enn det smaker, av hverandres evne til å påføre den andre kostnader og ikke minst av internasjonal konkurranse. At norske fagforeninger og arbeidsgiverforeninger har høy oppslutning og troverdighet, er en absolutt forutsetning hvis vi vil bevare dette systemet når det nå blir utfordret av egenskapene i den nye økonomien. Å forstå dette og evne å tilpasse verktøyene, blir kritisk for å lykkes med å bevare trekk ved vår modell som svært mange setter pris på.

Å ha høye lønninger og lave forskjeller, høy yrkesdeltakelse og lav ledighet, og dessuten høy produktivitet – samtidig – er ekstremt ambisiøst og ikke noe som kommer av seg selv. Lønningene i et samfunn representerer verdien av, og prisen på, folks arbeid. Den forhandler vi fram i fellesskap på nytt år etter år. Hvis ny teknologi gjør at vi må bli enige en ny måte å fastsette denne verdien på, får det så være.

Men for fagforeningene vil oppgaven være den samme som før: Organisér og tarrifér. Ikke fordi løsningene og strukturene vil bli de samme som før, men fordi maktforholdene for de aller fleste som deltar i arbeidslivet vil være de samme som de har vært siden tidenes morgen, og fordi endringer av de grunnleggende strukturene i arbeidslivet må være et forhandlingsspørsmål mellom partene.

Hvis det grønne skiftet medfører økte forskjeller eller lavere levestandard, vil folk nemlig ikke finne seg i det.

Arbeidstakere som gruppe har noen objektive, felles interesser. Hvis arbeidstakerne ikke samarbeider om å forhandle fram lønn, arbeidstid og andre rammevilkår, vil de bli satt opp mot hverandre og bli presset inn i en spiral som gir dårligere betingelser til alle. Dynamikken er den samme for Uber-sjåfører og Amazons Mechanical Turks i dag, som den var for norske tømmerhuggere for 100 år siden, der de sto sultne foran skogeieren og underbød hverandres lønnskrav i kampen om jobbene. Arbeidets karakter har endret seg, men forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker er til forveksling likt.

Betyr dette at det kun er arbeidstakere og fagforeninger som bør passe på? Selvsagt ikke. Også arbeidsgivere og de som eier bedrifter, patenter og rettigheter, må navigere varsomt inn i denne fremtiden. Vi er nemlig fortsatt i samme båt. Den legendariske fagforeningsbossen Walter Reuther, som var leder for 1.5 millioner fagorganiserte i amerikansk bilindustri, skal ha fortalt følgende historie om et besøk på en splitter ny Ford-fabrikk i Cleveland på femtitallet:

Fabrikkdirektøren viste ham en produksjonshall stappfull av moderne maskiner. Det var få mennesker. Kun her og der sto det ansatte og overvåket kontrollpaneler. Skadefro spurte direktøren fagforeningsmannen:

– Hvordan har du tenkt til å få disse maskinene til å melde seg inn i fagforeningen din?

Reuther så på ham og svarte:

– Det er ikke det som er den største utfordringen; det du bør bekymre deg for er dette: Hvordan skal du få maskinene dine til å kjøpe seg en Ford?

Endring er ikke nytt i norsk arbeidsliv, det har vært normalen i over 100 år.

Anekdoten er god fordi den så tydelig viser den gjensidige avhengigheten som preger forholdet mellom de som eier bedriftene, og de som jobber i dem. Hvis mange bedrifter til slutt består av bare en eier og en maskin, vil eieren få problemer med å selge varene eller tjenestene hun produserer. Det er lønningene som utgjør kundenes kjøpekraft. Det samfunnet som klarer å bidra til høy yrkesdeltakelse, lav ledighet, høye lønninger og små forskjeller, samtidig som det tar i bruk ny teknologi, vil være det beste for både eiere og arbeidstakere i framtida – som det er i dag.

Endring er ikke nytt i norsk arbeidsliv, det har vært normalen i over 100 år. Styrken i den norske samfunnsmodellen er at vi har tatt konsekvensen av nettopp dette. Hvis det grønne skiftet medfører økte forskjeller eller lavere levestandard, vil folk nemlig ikke finne seg i det. I et demokrati som vårt betyr det at de vil komme til å velge det bort. Det har vi verken tid eller råd til. Skal vi klare å innføre ny teknologi på en måte som både bidrar til en bærekraftig økonomi og som gjør hverdagen bedre for vanlige folk, må vi bygge videre på den norske måten å organisere arbeid, produksjon og fordeling av overskudd på.

(Teksten er oppdatert, 4. oktober 2021.)