Liberalismens evige krise

PRINCETON: Helt siden det doble sjokket i 2016, da briter valgte å forlate EU og amerikanere valgte Donald Trump som president, har vi fått høre at liberalismen er i krise. Men hvilken liberalisme? Snakker vi om et sett av idealer? Eller handler det om institusjoner som den ofte kritiserte «liberale verdensordenen»?

Eller dreier det seg bare om politikk som har blitt ført i nyere tid i en rekke vestlige land – som kanskje eller kanskje ikke har noe å gjøre med en politisk filosofi som med rimelighet kan betegnes som liberalisme?

Vi kan stille lignende spørsmål om ordet «krise». Handler krisefortellingene, i det som nærmest har blitt en slags «liberalisme i krise»-industri, om et være eller ikke være, som i den opprinnelige greske betydningen av ordet krise? Eller handler det om noe mer hverdagslig, som feilslått politikk?

Hun insisterer på at liberalere må motstå enhver fristelse til å gi opp sine egne universelle idealer.

Noen nylig utgitte bøker kartlegger og kommer med mulige svar. Patrick J. Deneen, en politisk tenker ved University of Notre Dame, hilser krisen hjertelig velkommen og håper at den vil føre til liberalismens ideologiske og praktiske undergang. Han mener liberalismen bør erstattes med noe helt annet. Og han ønsker at boken hans skal fungere som en håndbok for en ny «elite» – et «ordensparti» – for å skape et «regimeskifte» og overvinne «fremskrittets parti».

For den begavede polemikeren Samuel Moyn, en historiker og jusprofessor ved Yale, har liberalismen gått seg vill i idéverdenen og som en praktisk tilnærming til politikk. Og dette forfallet begynte mye tidligere enn konvensjonelle diagnoser antyder. For Moyn handler det ikke bare om at 1990-tallets seiersrus senere ble gjenstand for en populistisk backlash.

Han mener snarere at liberalere begynte å svikte sine egne idealer allerede i de tidlige årene av den kalde krigen. Å skape en mer selvsikker liberalisme tilpasset dagens virkelighet, vil kreve at man på ny vektlegger betydningen av selvutvikling og fri livsutfoldelse.

Den tyske filosofen Elif Özmen er mer optimistisk. Hun hevder at liberalismen hele tiden har vært i besittelse av et sammenhengende sett med ideer, gjennom det nittende og tjuende århundre. Selv om liberalismen utvilsomt har vært preget av visse feil og mangler, kan disse rettes opp i ved å trekke veksler på dens egne idétradisjon.

Hun insisterer på at liberalere må motstå enhver fristelse til å gi opp sine egne universelle idealer; i stedet bør de på ny fremheve gyldigheten av den «liberale trioen»: individualisme, frihet og likhet. Dette siste poenget virker særlig relevant for yngre venstreorienterte kritikere som, uten videre, antar at liberalismen bare er en søvngjengeraktig sentrumsideologi som for alltid vil ha et dårlig rykte grunnet sine tidligere assosiasjoner med kapitalisme og kolonialisme.

 

Liberalismens drapsmenn

Deneen ble kjent med boken Why Liberalism Failed fra 2018. Selverklærte sentrumspolitikere snakket varmt om den. Og den ble anbefalt av ingen ringere enn Barack Obama. Dette er en bok som tilsynelatende ble sitert av langt flere enn de som faktisk leste den. Mange var fortsatt rystet etter at Trump vant valget i 2016, og boken fungerte som en perfekt «rekvisitt» for de som ville demonstrere sin «liberale anger» i full offentlighet. Det samme gjaldt mer personlige beretninger som J. D. Vances Hillbilly Elegy.

Hans mest dristige, men svært usannsynlige påstand, var at nesten ethvert problem i dag kan tilskrives liberalismens triumf – ikke at den har feilet.

Sistnevnte ble anvendt som en slags reisehåndbok for «Trump-safarier», ettersom liberalere våget seg ut i de eksotiske utkantene der angivelig forankrede «somewheres» følte seg dypt fremmedgjort fra alle disse nedlatende kosmopolitiske «anywheres». (Opphavet til denne enkle kontrasten mellom de som er knyttet til et sted og de som kan sette den bærbare datamaskinen sin hvor som helst, er den britiske journalisten David Goodhart. Begrepsparet ble gladelig tatt i bruk av liberalere som forsøkte å forstå «populismens tidsalder» som vi nå etter sigende befant oss i.)

I motsetning til dette, var Deneens bok mer en guide til det anti-liberale tankesettet. Hans mest dristige, men svært usannsynlige påstand, var at nesten ethvert problem i dag kan tilskrives liberalismens triumf – ikke at den har feilet.

Med sin skadelige individualistiske ideologi – som er uforenlig med stabile samfunn, ekte moral og bevaring av miljøet – ser Deneen liberalismen som en rød tråd som forener ellers politiske motsetninger. Demokrater og republikanere er bare de progressive og libertarianske (eller markedsmaniske) fløyene av liberalismen som startet med John Locke. I møte med denne tilsynelatende totale dominansen, kunne Deneen bare vri sine hender i ren fortvilelse og anbefale at man trakk seg tilbake til små lokalsamfunn viet til anti-liberale levemåter.

Et halvt tiår senere har Deneens anbefalinger endret seg. Han blir nå varm om hjertet av den påståtte globale populistiske oppstanden og suksessen til anti-liberale regimer som nådeløst bruker statens maktapparat for å håndheve sin egen moral – ut fra disse regimenes forståelse av hva som er rett og galt.

Den ungarske statsministeren Viktor Orbáns regime – med sine politiske tiltak for å få opp fødselstallene og med sin offisielle støtte til kristendommen – blir regelmessig holdt fram som et forbilde. Blant annet ønsker Deneen og hans åndsfeller, som er tilhengere av såkalt «integralisme», åpenbart å ta opp igjen spørsmålet om hvorfor staten og kirken i det hele tatt skal være separert.

 

Konservativ revolusjon

I Regime Change: Toward a Postliberal Future gjentar Deneen de samme anklagene. Liberalismen, i sine «progressive» og «klassiske» varianter, er angivelig allmektig og etterlater seg amerikanske byer som forfaller og er fanget i «kjedelig likegyldighet og psykisk fortvilelse», mens landsbygda blir rammet av stadig flere «fortvilelsesdødsfall».

Hvis det er noen oppdateringer av hans tidligere framstilling, er det at den nominelle venstre- og høyresidens sammensvergelse nå utvides til også å omfatte «woke capitalism», et prosjekt der en ondsinnet klasse bestående av bedriftsledere og teknokrater har gjort identitetspolitikk til et våpen «for å kontrollere underklassen».

I likhet med andre amerikanske moralske panikkspredere, unnlater heller ikke Deneen å beskrive dagens liv som «totalitært». Selv om det liberale regimet kan være «utslitt», fortsetter det å stille stadig mer totaliserende krav til sine borgere samtidig som det ødelegger det som måtte være igjen av sosial stabilitet i frigjøringens navn.

Når folk er rasende – «mad as hell and not going to take it anymore» (en referanse til filmen Network fra 1976; oversetters anm.) – er det på tide med en konservativ revolusjon, frembragt av en ny elite. Uten å bry seg om plagsomme sosiologiske kompleksiteter, erklærer Deneen at alle politiske systemer er, og alltid vil være, definert av de få og de mange.

Men på egenhånd kan folket kun gi uttrykk for uklar og forvirret bitterhet.

Sistnevnte finner tilfredshet i «stabilitet» og «kontinuitet». Han gir oss overhodet ingen empiriske bevis for dette, men hevder rett og slett at dette er «det de fleste vanlige mennesker instinktivt søker» sammen med en «følelse av takknemlighet for fortiden og forpliktelse overfor framtiden».

På samme måte som en god leninist, tror imidlertid ikke Deneen at «den ukultiverte massen» er i stand til å gjennomføre en «fredelig, men kraftfull omveltning» som vil styrte det som betegnes som «en korrupt og korrumperende liberal herskende klasse». (Man kan bare undre seg over hvordan en ikke-kraftfull omveltning vil se ut.)

Folket kan avsky den ugudelige alliansen av «klassiske liberalere», «progressive liberalere» og «marxister» som – til tross for åpenbare forskjeller – alle deler en «idé om transformerende framskritt». Men på egenhånd kan folket kun gi uttrykk for uklar og forvirret bitterhet. De trenger en ny elite for å rive av seg den «botox-glatte meritokratiske masken» til den liberale «fiffen» og stake ut kursen mot en ekte konservatisme (i motsetning til den falske konservatismen som republikanernes donorklasse representerer).

Ifølge Deneen antyder den politiske tenkningens historie to måter de få og de mange kan samhandle på. På den ene siden viser Machiavelli at de kan balansere hverandre, og holde hverandre i sjakk, noe som muliggjør et fritt levesett ved å forhindre at den ene parten oppnår permanent dominans.

På den andre siden antyder Aristoteles at framfor maktbalanse, trenger et politisk fellesskap en «blandet konstitusjon» og «blanding» – ikke ulikt en stor «middelklasse» som oppstår som følge av at eliter og vanlige folk blander seg med hverandre (kanskje ved å gå tilbake til gode gamle dager da sjefen ville gifte seg med sekretæren sin).

Sjelden har en forfatter skrevet så nedlatende om «vanlige mennesker».

Ideelt sett vil det politiske felleskapet deretter fremme en visjon om en «fellesgode-konservatisme», en teori fremsatt av jusprofessor Adrian Vermeule ved Harvard. (Han er en mer sofistikert talsmann for den nye anti-liberalismen enn Deneen, men minst like ivrig i sin entusiasme for Orbáns kleptokratiske autokrati).

Etter å ha valgt «blanding», bruker Deneen mange sider på å forklare hvorfor massene trenger en virkelig elite som står samlet for å beskytte dem både mot progressive krefter og mot deres egne verste instinkter. Han setter dette scenariet opp mot den nåværende situasjonen, der de få og de mange bringer ut det verste i hverandre. Mens botox-glatte «anywheres» ser ned på den ukultiverte massen fra sine business class-seter, virker sistnevnte – «folket» i Deneens fortelling – merkelig passive.

Sjelden har en forfatter skrevet så nedlatende om «vanlige mennesker», hvis liv og «anstendighet» han angivelig verdsetter. I Deneens fortelling er hverdagsmenneskene, som foretrekker «kontinuitet» og lever i organiske samfunn, ikke engang i stand til å videreføre sin egen arv.

For å klare det, trenger de «en elite» som fungerer som «forsvarer av kulturelle tradisjoner, som for det meste har utviklet seg gjennom praksis nedenfra og opp».

Tross alt forblir republikanerne i klørne på donorer som er langt mer interessert i skattekutt enn i snarveier til regimeskifte.

Fordi folket er så hjelpeløst og håpløst, krever situasjonen ikke bare et «populistisk opprør», men et befestet «aristo-populistisk regime» som vil veilede og instruere alminnelige borgere. Ifølge Deneen, trenger folket «et bedre aristokrati frembrakt av en muskuløs populisme.» Og så skal dette aristokratiet, i sin tur, opphøye folket.

Hvem trenger å høre dette?

Kanskje vil Regime Change være et nyttig manifest for andre selverklærte høyrepopulister som har fornektet nyliberalismen til fordel for statlig pålagt konservativ moral. Men denne gruppen trenger egentlig ikke å bli belært gjennom gammeldagse foredrag om tidløs lærdom fra Aristoteles; den trenger heller sårt et politisk parti basert på en genuin sosial bevegelse.

Tross alt forblir republikanerne i klørne på donorer som er langt mer interessert i skattekutt enn i snarveier til regimeskifte. På samme måte var Tea Party, som etter hvert ga opphav til Trumpismen, et uttrykk for den «klassiske liberalismen» som Deneen så iherdig tar avstand fra. («Hold myndighetene unna min Medicare!»)

Mektige høyreorienterte tankesmier holder fast ved dogmet om at «staten er problemet». Og dersom «folket» selv forsøker å lese Deneens avhandling, vil de sannsynligvis føle seg frastøtt av det en kritiker med rette har omtalt som en nedlatende holdning som er nok til å ta pusten fra en.

 

Spol båndet tilbake

Moyn er enig med Deneen i at det liberale prosjektet handler om frigjøring, men mener at liberalere selv gikk bort fra dette idealet. I sin korte, men engasjerende bok Liberalism Against Itself: Cold War Intellectuals and the Making of Our Times, argumenterer han for at innflytelsesrike liberalere sviktet liberalismens sentrale løfter i møte med de skremmende forholdene under den kalde krigen.

Denne fremstillingen kan være forenklet, men den er ikke en karikatur.

Under disse omstendighetene senket de sine politiske og moralske forventninger og inntok holdninger og ideer som rett og slett kan kategoriseres som konservative.

Ifølge Moyn muterte liberalismens selvsikre tro, med sitt ideal om kreativ selvutvikling, til det den avdøde politiske tenkeren Judith Shklar (Harvard) kalte en «fryktens liberalisme». Målet med politikken var ikke å fremme det mest rettferdige, men å unngå det verste (ondskap, slik Shklar forteller det).

Staten skulle i prinsippet fryktes, fordi den kunne bane vei for en ny totalitarisme. I motsetning til ideen om at man kunne avdekke et underliggende mønster som kunne gi håp om menneskelig frigjøring, hadde historien ingen mening.

All historiefilosofi (eller «Historie» med stor H) skulle avvises, for å unngå at den ble brukt til å rettferdiggjøre at man ofret enkeltpersoner i nåtiden til fordel for en fjern utopi.

Denne fremstillingen kan være forenklet, men den er ikke en karikatur. Det var virkelig en tankestrøm som med rimelighet kan beskrives som kaldkrigsliberalisme, og den utviste noen av de egenskapene som Moyn så velformulert fordømmer.

Blant dem var mistillit til demokrati og politisk massemobilisering (som vakte mørke minner hos tenkere med direkte erfaring fra totalitarisme); et negativt frihetsbegrep (frihet fra staten), framfor et positivt frihetsbegrep (friheten til å utvikle ens potensial, noe som kan kreve at staten stiller opp); og en tendens til å betrakte livet som uvegerlig tragisk (noe som avviker fra den tidligere liberale troen på framskritt).

Filosofisk hadde kaldkrigsliberalismens tragiske tilbøyelighet utspring i verdipluralisme. Ikke alle gode ting i livet kan realiseres samtidig. Derfor må man ta vanskelige valg. To av Moyns protagonister, filosofene Isaiah Berlin og Karl Popper, delte denne oppfatningen.

Det er et problem når en bok utelater bevis som går imot hovedpåstandene.

Men andre i hans rollebesetning passer dårlig inn i fortellingen. Og noen kan knapt kalles liberale i det hele tatt. Hannah Arendt var for eksempel en sterk kritiker av liberalismen. Og historikeren Gertrude Himmelfarb (Bill Kristols mor) var en framtredende nykonservativ tenker.

Og hvis Moyn hadde inkludert en typisk liberal kaldkrigstenker som den franske filosofen Raymond Aron, ville det ha vært vanskelig for ham, om ikke umulig, å opprettholde argumentet om at alle kaldkrigsliberalere på en eller annen måte vendte ryggen til opplysningstidens idealer, at de var ensidig negative til Karl Marx, eller at de hadde nøyaktig det samme forholdet til sionismen.

Det er et problem når en bok utelater bevis som går imot hovedpåstandene, selv om Moyns redegjørelse for hvordan tradisjoner utvikler seg, gir en antydning om hvorfor han muligens har gjort det.

Det som betyr noe, antyder han, er ikke bare kanoniseringer, men også «rekanoniseringer» som rekonstituerer galleriet av «engler» og «demoner». Legg til nok demoner, og en tradisjon kan ende opp med et dårlig rykte.

Men var det virkelig dette som skjedde?

Forfatteren går ikke særlig detaljert til verks i sin drøftelse av disse ideene. Et fascinerende kapittel om den amerikanske litteraturkritikeren Lionel Trilling, viser både Moyn som en subtil idéhistoriker og hans evne til å sette pris på de psykologiske kompleksitetene ved kaldkrigsliberalernes standpunkter.

For det meste blir imidlertid leserne raskt ført videre til observasjoner om ideenes konsekvenser. For eksempel fremsetter Moyn den kvasi-empiriske påstanden at kaldkrigsliberalere ikke var villige til å forsvare velferdsstaten mot nyliberalister, noe som hadde «katastrofale», «skjebnesvangre» og «fryktelige» resultater.

Men var det virkelig dette som skjedde?

Etter å ha lest boken kan man sitte igjen med det inntrykket at vi ville ha levd i en helt annen verden hvis bare noen som Berlin hadde holdt en stor offentlig forelesning om trusselen fra nyliberalismen (et begrep som ikke ville gitt mye mening for mange mennesker på den tiden).

Dette måtte ha skjedd rundt 1969, fordi i 1971 ser det ut til at kampen for en ordentlig sosial liberalisme allerede var tapt. Det var, tross alt, det året den amerikanske liberale filosofen John Rawls publiserte sitt storverk A Theory of Justice som forsvarte den angivelig ubeskyttede velferdsstaten.

Selvfølgelig er ikke liberalismen en metafysisk sannhet.

Selv om Moyn med rette kritiserer de mange liberalerne i vår egen tid som, i fortvilelsen over Trumps valgseier, falt tilbake på noe som ligner en minimalistisk kaldkrigsversjon av sine overbevisninger, deler han deres antakelse om at alt handler om liberalisme og hva liberale eliter gjør eller ikke gjør. Men, som Rawls-eksempelet viser, kanskje – bare kanskje – handler det ikke alltid bare om liberalere og valgene de har tatt.

For å være ærlig, har Moyn mange fornuftige og forfriskende ting å si om hva liberalere har gjort feil siden slutten av den kalde krigen. Etter Sovjetunionens sammenbrudd var liberale intellektuelle for ivrige etter å inngå kompromisser med nyliberalister for å fremme en «voksne-i-rommet»-sentrisme; eller verre, ved å tolerere tortur (fordi tragiske valg er uunngåelige).

 

Back to basics

Kan den autentiske liberalismen som kaldkrigsliberalere etter sigende sviktet gjenfinnes eller gjenvinnes? Spørsmålet er delvis empirisk og delvis filosofisk. Moyn beskriver den eldre liberalismen som «perfeksjonistisk» og «progressivistisk»:

Den var basert på en tro på historien som et «mulighetenes forum». Praktisk sett virker dette synet vanskelig å selge i 2024. Men på et mer grunnleggende nivå er det ikke åpenbart at liberalere må tro at historien gir dem et løft for å argumentere for sine standpunkter.

Med «perfeksjonistisk» mener Moyn at det liberale prosjektet en gang tilbød en substansiell oppfatning om det gode liv, sentrert rundt kreativ selvutvikling og fri livsutfoldelse. Men selv om det virker som et tiltalende forslag, er det ikke nødvendigvis noe alle ønsker.

Liberalere som fremmer en slik substansiell visjon, bryter med det Özmen forsvarer som sentrale liberale verdier – nøytralitet og upartiskhet. I hennes engasjerende og konsise Was ist Liberalismus? («Hva er liberalisme?») fremsetter hun på nytt grunnleggende liberale prinsipper. Hun forsvarer disse verdiene som helt nødvendige for at enkeltindivider skal kunne leve et godt liv basert på egne mål og idealer.

Selvfølgelig er ikke liberalismen en metafysisk sannhet, men den er heller ikke bare en historisk og kulturell tilfeldighet.

Ingen substansiell oppfatning av det felles beste – enten religiøst eller verdslig – kan noensinne oppfylle liberalismens grunnleggende krav om at den politiske ordenen må rettferdiggjøres for alle som lever under den. Dette forbeholdet kan unngås dersom utgangspunktet ditt er Deneens: Du erklærer rett og slett hva som er det felles beste.

Men på grunn av liberalismens unektelige individualisme må den insistere på at alle individer har samme frihet – sikret ved lov – til å forme sine liv på sin egen måte (som kan eller ikke kan føre til noe som samsvarer med konvensjonell moral eller noe «kreativt», for den saks skyld).

Özmen er urokkelig i sin oppfatning om den objektive gyldigheten av denne forståelsen av politisk orden. Hun kritiserer teoretikere som har redusert liberalismen til en livsform som tilfeldigvis har dukket opp i noen land i løpet av de siste par århundrene.

Blant skyteskivene hennes her er den senere Rawls, etter at han hadde beveget seg bort fra en liberalisme med universelle ambisjoner, og filosofen Richard Rorty, som betraktet «borgerlig liberalisme» som en svært tiltalende, men i siste instans betinget tro.

Selvfølgelig er ikke liberalismen en metafysisk sannhet, men den er heller ikke bare en historisk og kulturell tilfeldighet, argumenterer Özmen. Det er bare det at ingen annen oppfatning av politisk orden kan rettferdiggjøres overfor enhver person som lever under den.

Som Moyn også vil hevde, er nyliberalismens logikk på ingen måte innprentet i liberalismen som sådan.

Liberalismen oppnår denne enigheten ved å ikke være nøytral når det gjelder nøytralitet – ved å forsvare en orden som lar enkeltpersoner gjøre sine egne ting. Dette prinsippet er nødvendig for å opprettholde enhver forpliktelse til frihet, som – må man legge til – inkluderer friheten til ikke å leve et liv i kreativ utfoldelse.

Özmen har lite å si om spesifikke politiske utfordringer, men det kan delvis være poenget. Altfor mange «krise»-diagnoser blander detaljer, som uforsvarlige økonomiske forhold, med mer grunnleggende moralske forpliktelser, når det siste har lite å gjøre med det første. Som Moyn også vil hevde, er nyliberalismens logikk på ingen måte innprentet i liberalismen som sådan.

«Hvis du er i tvil, velg liberalismen!»

Dette er Özmens avsluttende anbefaling, som kan høres ut som den typen minimalistisk, desillusjonert liberalisme som Moyn mener sikter for lavt. Likevel, med sin filosofiske klarhet og moralske kraft, er boken hennes en nyttig innføring for de som ellers og uten videre ville ha avfeid liberalismen som en selvtilfreds ideologi for økonomiske «vinnere» eller for fryktelige former for kapitalisme og kolonialisme.

Når noen forfattere foreslår ovenfra og ned-påprakking av konservativ moralsk ortodoksi, kan det være klokt å se nærmere på alternativene.

Patrick J. Deneen, Regime Change: Toward a Postliberal Future, Sentinel, 2023.

Samuel Moyn, Liberalism Against Itself: Cold War Intellectuals and the Making of Our Times, Yale University Press, 2023.

Elif Özmen, Was ist Liberalismus? (What Is Liberalism?), Suhrkamp Verlag, 2023.

Oversatt av Marius Gustavson

 Copyright: Project Syndicate, 2024.
www.project-syndicate.org