Det grønne skiftet må være likestilt

Sommeren 2021 har vært preget av ekstreme hetebølger, skogbranner og katastrofale flommer. FNs nye og alarmerende klimarapport slår fast at det må tas radikale grep for å bekjempe klimaendringene. Spiller likestilling noen rolle for omstillingen til et lavutslippssamfunn? Kan omstillingene føre til mindre likestilling? Eller kan det det grønne skiftet gi oss nye muligheter til å tenke nytt om fastgrodde samfunnsstrukturer, som det kjønnsdelte arbeidsmarkedet?

Kan den grønne omstillingen føre til mindre likestilling?

«Det grønne skiftet» innebærer en omstilling til et mer bærekraftig og klimavennlig samfunn, med grønn økonomi, flere grønne jobber og lavere klimagassutslipp. Både FNs bærekraftsmål, EU-kommisjonen og den norske regjering legger vekt på at «det grønne skiftet» forutsetter sosial utjevning og likestilling. Klimapolitikken skal ikke treffe skeivt, men bidra til at den høye sysselsettingen opprettholdes. Sosial og økonomisk bærekraft inngår som del av det klimavennlige samfunnet vi sikter mot.

Mangel på kunnskap

Før sommeren lanserte OECD en rapport om kjønn, klima og miljø. Rapporten påpeker at det er store kunnskapshull på dette området. Dette er bekymringsfullt for, som rapporten slår fast, vi kan ikke oppnå et klimavennlig samfunn med mindre vi inkluderer et kjønns- og likestillingsperspektiv. I den grad vi har forskning på dette er det om forhold i det utviklingsland. Vi har svært lite forskning som kobler kjønn, likestilling og klima i en norsk eller nordisk kontekst.

 Kjønns- og likestillingsperspektivet er ikke med i den nasjonale politikken for grønn omstilling.

Ifølge OECD er det flere forhold som hindrer kvinners deltakelse i det grønne skiftet. Ett av dem er den lave andelen kvinner i utdanninger innen realfag og teknologi. Ett annet er den manglende integreringen av kjønns- og likestillingsperspektiver i nasjonal klimapolitikk og i klima- og miljøforskningen.

Likestilling som ressurs i det grønne skiftet

OECD trekker altså fram viktigheten av likestilling, men til tross for regjeringens vektlegging av det samme, er ikke kjønns- og likestillingsperspektiver med i den nasjonale politikken for grønn omstilling, eller i de politiske partienes programmer.

Vi vet at likestilling og kvinners yrkesdeltakelse har vært viktigere enn oljen for oppbyggingen av den norske velferdsstaten. Sosialøkonom og tidligere statsminister Jens Stoltenberg sa i sin tid at hvis norske kvinner hadde jobbet like lite som kvinner gjennomsnittlig gjorde i OECD-landene ville verditapet tilsvart hele oljeformuen vår. Kvinnenes inntog i arbeidslivet og høyere utdanning har hatt enormt mye å si for velferden vår. Derfor er det mye som står på spill når samfunnet står foran en så stor endring som det grønne skiftet.

Hva om det grønne skiftet fører til økt ulikestilling?

Men i forbindelse med dette skiftet, det være seg utvikling av nye arbeidsplasser i det offentlige og i næringslivet, i energi og i skattepolitikken, eller i forskning og utdanning, så er det så å si ingen som snakker hvilke konsekvenser omstillingene kan få for likestillingen. Hva om det grønne skiftet fører til økt ulikestilling?

Kanskje skal vi heller følge Stoltenbergs resonnement og slå kontra: Likestilling er en forutsetning for å lykkes med det grønne skiftet for hele befolkningen. Det store bildet viser at vi har kjønnsdelte studievalg og et kjønnsdelt arbeidsmarked. Kvinner er i flertall i helse- og omsorgssektoren og jobber i offentlig sektor, menn er i flertall innen realfag og teknologi og jobber i privat sektor. Det grønne skiftet er i all hovedsak nærings- og teknologidrevet. Der er framtidas jobber.

Kvinner risikerer dermed å ikke komme inn i denne delen av arbeidsmarkedet og å gå glipp av å delta i den viktige utviklingen som skjer. Samtidig vet vi at helse- og velferdssektoren har et stort behov for arbeidskraft. På hvilken måte vil det grønne skriftet påvirke framtidas arbeidsliv på dette området? Spørsmålet er sammensatt. Hvis flere søker seg til teknologi og realfag, vil vi få et enda større underskudd i helse- og omsorgsyrkene, med mindre disse yrkene klarer å tiltrekke seg flere menn. Dette vil da også kunne bli en konsekvens av det grønne skiftet.

Hvem bestemmer over naturressursene?

I 2018 publiserte UN Women en rapport som viser hvordan kjønn og likestilling er relevant for alle bærekraftsmålene. Ikke overraskende legger de mest vekt på fattigdom og utviklingsland hvor det i all hovedsak er kvinner som sørger for matforsyningene. Situasjonen i de utviklede landene er annerledes. Selv om også vi merker klimaendringene, slik sommerens rekorder i nedbør, varme og tørke er eksempler på, har vi i liten grad diskutert hvordan ulike grupper av befolkningen – også her hjemme – rammes forskjellig.

Er det vern av nærmiljø for turer i skog og mark, eller er det terreng som sikrer småviltjakta?

Vi vet, senest fra debatten om vindmøller, at forvaltning av naturen har stor sprengkraft i seg. Har kvinner og menn ulike preferanser i bruk og vern av naturen? I sin doktorgrad studerte Aase Kristine Lundberg ved Nord Universitet blant annet norsk utmarksforvaltning. Her spurte hun hva norsk natur brukes til og hvilke naturressurser som gis verdi. Er det vern av nærmiljø for turer i skog og mark, eller er det terreng som sikrer småviltjakta?

Statsforvalteren og kommunene forvalter utmarka. Lundberg påpeker at selv om de er underlagt Likestillingslovens bestemmelser om 40 prosent kvinneandel i styrene, så er det også andre mekanismer i spill. Om representantene kommer fra kommune eller fylke, og om kvinners og menns bruk av naturen i det hele tatt er et tema. Ennå finnes det lite forskning på naturforvaltning i Norge som har et kjønns- og likestillingsperspektiv.

Tall fra SSB viser at kvinner i større grad enn menn er villige til å endre sine vaner av hensyn til klima.

I sommer har det vært en diskusjon rundt manglende likestilling i fiskerinæringa. Hvis flere kvinner får jobb i næringa vil det sannsynligvis også være flere kvinner som har meninger om hvordan fisket forvaltes. Forskning har vist at med innføringen av fiskekvoter på 1990-tallet forsvant flere kvinner fra fiskerinæringa. Manglende likestilling i fiskerinæringa får konsekvenser for kystsamfunnene fordi mangel på jobb kan føre til at kvinner flytter.

Hvordan vi forvalter naturressursene våre handler om medbestemmelse og demokrati. For å få til en bærekraftig naturforvaltning trenger vi et større mangfold av erfaringer, verdigrunnlag og visjoner.

Er kvinner mer opptatt av klima enn menn?

Utslipp som følge av gruvedrift i Nussir-fjellet har mobilisert aksjonister til Repparfjorden gjennom hele sommeren. Er det tilfeldig at unge kvinner er overrepresentert blant de unge miljøaktivistene? Tall fra SSB (2011) viser at kvinner i større grad enn menn er villige til å endre sine vaner av hensyn til klima.

Forskning viser at i land der det i liten grad er tilrettelagt for syklister, er det flest menn som sykler.

Forskning viser i tillegg at et kjønnsperspektiv på miljø og klima bidrar til mer klimavennlige løsninger. Transportforsker Tanu Priya Uteng sier i et intervju med Kildens nyhetsmagasin at dagens byer er planlagt utfra menns bevegelsesmønster, mens kvinners reisevaner vil gi grønnere byer. For å ta et annet eksempel: Norge ligger i verdenstoppen når det gjelder antall syklister. Forskning viser at i land der det i liten grad er tilrettelagt for syklister, er det flest menn som sykler. Så er tilfellet også i Norge. Flere, og tryggere, sykkelstier vil gjøre at flere kvinner velger å sykle. Samtidig ser vi at flere kvinner enn menn velger el-sykkel som transportmiddel.

Likestilling som bærekraftsmål  

FN har gitt likestilling mellom kjønnene et eget bærekraftsmål. Målet om likestilling er tverrgående og en forutsetning for å nå de andre bærekraftsmålene, som for eksempel å bekjempe klimaendringene, minske ulikhet, sikre bedre helse og livskvalitet for alle, og fremme anstendig arbeidsliv og grønn økonomisk vekst. Med andre ord innebærer bærekraftsmålene at også konsekvensene for kjønnslikestilling skal bli vurdert i utforming av tiltak.

Selv om klimarapporter tydeliggjør behovet for handling og raske beslutninger, bør virkemidlene være kunnskapsbaserte. Norge, som en internasjonalt ansett likestillingspioner, bør gå foran å sikre nødvendig kunnskap og tette kunnskapshullene om hvilke kjønns- og likestillingsutfordringer det grønne skiftet har. Dette åpner for flere interessante spørsmål om hvordan hensyn til kjønn og likestilling blir ivaretatt i den grønne omstillingsprosessen som også likestillingslandet Norge skal gjennom. Slike spørsmål vil Kilden ta opp til diskusjon når vi i november arrangerer konferansen Likestilling i det grønne skiftet.