Listhaug-effekten som uteble

Sylvi Listhaug har vært partileder for Fremskrittspartiet i ett år. Alle som trodde at dette skulle gi en umiddelbar effekt på meningsmålingene, har fått spådommene sine gjort til skamme.

Man kan på en måte si at en perfekt storm har rammet partiet, med negative fortegn.

Siden august i fjor har Frp gått frem beskjedne to prosentpoeng på snittet av målingene, ifølge nettstedet Poll of Polls. I samme periode har deres tidligere regjeringspartner Høyre gått frem hele sju prosentpoeng – det til tross for at Høyres regjeringsdeltakelse ligger halvannet år nærmere i tid enn Fremskrittspartiets. En skulle nesten tro at Høyre burde betalt høyere renter for regjeringsdeltakelsen enn Fremskrittspartiet på dette tidspunktet, men slik er det altså ikke.

 

Taper terreng på manglende innvandring

Den mest åpenbare forklaringen på hvorfor Fremskrittspartiet ikke har funnet formen, er at innvandring har blitt en langt mindre sentral skillelinje i norsk politikk de siste to årene. Velgerundersøkelsen som ble lagt frem i mars viste at bare sju prosent av velgerne mener at innvandring var blant de viktigste sakene under fjorårets stortingsvalg. Det er en tilbakegang på hele 16 prosentpoeng sammenlignet med stortingsvalget i 2017.

Dette skyldes naturligvis koronapandemien som bidro til at antallet asylsøkere falt drastisk, i tillegg til at det nå stort sett kun snakkes om ukrainske flyktninger – et sakskompleks som det mer eller mindre råder full konsensus rundt på Stortinget. Når det som ifølge den samme velgerundersøkelsen er den saken Fremskrittspartiet har størst sakseierskap til bare forsvinner, er det naturlig at dette går utover oppslutningen til partiet.

Innvandring har blitt en langt mindre sentral skillelinje i norsk politikk de siste to årene.

Det er imidlertid tydelig at Fremskrittspartiet gjør alt de kan for å få denne skillelinjen relevant igjen. Det kunne vi høre på Politisk Kvarter mandag morgen da partiets innvandringspolitiske talsperson Erlend Wiborg tok til orde for å betale for asylbehandling og bosetting av flyktninger i Rwanda.

Problemet er at partiet sliter med å hekte saken på et reelt problem – nettopp fordi det er ukrainske flyktninger som står lengst frem i bevisstheten til velgerne.

 

Mer attraktivt med styringspartier i krisetid

Krigen i Ukraina spiller nok også inn i øyeblikksbildet av Fremskrittspartiets oppslutning. Mens de typiske «protestpartiene» (Rødt, Senterpartiet og Fremskrittspartiet) hadde en gjennomsnittlig oppslutning på rett i underkant av 30 prosent da krigen brøt ut i slutten av februar, ligger den i dag på 25 prosent.

Tilsvarende har oppslutningen til styringspartiene Arbeiderpartiet og Høyre steget fra 47 til 51 prosent i den samme perioden.

Det er imidlertid tydelig at Fremskrittspartiet gjør alt de kan for å få denne skillelinjen relevant igjen.

Dette er en helt vanlig tendens som vi også så under koronapandemien. Krigen er nok langt på vei med på å nulle ut den regjeringsslitasjen Høyre fremdeles burde lidd av under vanlige omstendigheter, ettersom de tross alt styrte landet trygt gjennom pandemien i halvannet år og har troverdighet på kriseledelse som er langt fremme i hukommelsen til velgerne.

Den mildt sagt humpete starten til regjeringen har også bidratt til å gjøre overgangen til opposisjon svært sømløs for Høyre sin del når det kommer til oppslutning.

 

Listhaug står i en uggen spagat

En kan dessuten spørre seg om Fremskrittspartiet har fjernet seg noe fra det som langt på vei var en suksessfaktor for partiet fram til de gikk inn i regjering for snart ti år siden. De hadde nestleder Per Sandberg som kunne rykke ut og «tenke høyt» om typiske profilsaker for partiet, men som det kanskje ikke sømmet seg at partileder Siv Jensen frontet. Også nåværende leder Sylvi Listhaug fikk en slik funksjon fra hun ble statsråd i 2013.

Listhaug er ikke utstyrt med det samme laget som Jensen hadde. Nestlederne Terje Søviknes og Ketil Solvik-Olsen er henholdsvis for opptatt av å lobbyere for laks og altfor moderat til å kunne fylle den rollen Per Sandberg hadde. Dette tvinger Listhaug ut i en uggen spagat der hun må balansere hensynet til å favne bredt, som alle partiledere med mål om å ligge nærmere 20- enn 10-tallet i oppslutning må gjøre, samtidig som at hun skal fronte profilsaker som i hovedsak skal lokke andre typer velgere ned fra gjerdet.

Listhaug er ikke utstyrt med det samme laget som Jensen hadde.

Her tror jeg kjernen av problemene for Fremskrittspartiet ligger i dag: De har færre strenger å spille på, noe som åpner for en større lekkasje til de mer outrerte høyrepartiene som vanligvis havner under sekkebetegnelsen «Andre» på meningsmålingene – tillegg til det elitekritiske Rødt som på mange måter minner om Fremskrittspartiet i sine glansdager i måten de kommuniserer på.

 

Eller handler det rett og slett om politikk?

Stortingsvalget i fjor avdekket store bevegelser i hva som er de viktigste sakene for velgerne. Jeg har allerede nevnt innvandring, men også miljø og sosial utjevning gjorde store byks på listen over velgernes viktigste saker. 30 prosent av velgerne mente at miljø var valgets viktigste sak, mens 16 prosent mente at sosial utjevning var den viktigste saken. Det var en endring på henholdsvis 11 og 12 prosentpoeng fra valget i 2017.

Verken miljø- eller fordelingspolitikk er saker som Fremskrittspartiet er i nærheten av å ha sakseierskap til. Man kan på en måte si at en perfekt storm har rammet partiet, med negative fortegn – og vinden blåser akkurat nå mot venstre.

Verken miljø- eller fordelingspolitikk er saker som Fremskrittspartiet er i nærheten av å ha sakseierskap til.

Mange vil nok mene at det er nettopp politikken som Fremskrittspartiet var med på å føre i over fem år i regjering bidro til dette retningsskiftet i vinden. Dette speiler også det store dilemmaet som partier på ytterfløyene har når de skal velge å gå inn i regjering eller ikke: Ved å ta makt er det uunngåelig at man før eller siden opplever slitasje – spørsmålet blir om nytten av makten veier opp for at man må innstille seg på noen magre år i etterkant.

SV merket det samme etter åtte år i den rødgrønne regjeringen, og det var ganske sikkert et viktig argument mot å gå inn i regjeringen i fjor høst.

Den gode nyheten for Fremskrittspartiet er at SV til slutt fant formen igjen. Den dårlige er at det tok nesten fem år.