FOTO: Abigail Miller/Unsplash.com

Litt enkel matematikk om skolemat

Skolematdebatten er egentlig ikke så komplisert. Det lønner seg faktisk å la barna få mat på skolen.

Det hadde vært interessant om vi av og til kunne lagt ved bruksanvisning til debatter.  Skolematdebatten er en slik. Bruksanvisningen kunne vært:

  1. Vent til klokken 14.
  2. Tenk på at 50 000 barn i barneskolen ikke hadde med seg matpakke denne dagen.
  3. Husk å droppe lunsjen i forkant!

Fordelen med en slik tilnærming er at vi kunne kommet ut av den litt abstrakte måten å tenke rundt noe som egentlig er veldig konkret. Vi mennesker trenger mat. Barn trenger spesielt mat, og de trenger god, sunn og næringsrik mat, siden de vokser.

Og så kan vi gjenta for oss selv. Det er mange, mange tusen barn som ikke får mat. I Norge i 2019. Det skjer hver dag. Det finnes mange ulike grunner til dette. Men det fine med mat, i motsetning til mye annet: det er veldig enkelt å fikse.

 

Mattelærer i sekken

Familiekonstellasjoner kommer i mange former. I Norge har vi ca. 599 000 husholdninger med barn. Det er mange kjøkkenbenker! Vi har 2830 grunnskoler. Det er også mye. Men veldig mye mindre enn 599 000. (En skolematreform kan til og med kalles effektivisering, og er en mer robust måte å sikre stordriftsfordelene av noe såpass vitalt som mette og fornøyde unger.)

Statsminister Erna Solberg tenker annerledes. I den første partilederdebatten mente hun at man «ikke kan putte en mattelærer i sekken». (Men altså, en matpakke kan man putte i sekken. Det stemmer. Her i huset putter vi tre matpakker i tre sekker hver dag.) Jeg er enig med statsministeren i at det er vanskelig å få en mattelærer ned i sekken. Det samme gjelder de 50 000 ungene som ikke har mat. Dem kan vi heller ikke putte i en sekk å bære vekk. De sitter der.

Kanskje man i stedet for å droppe lunsjen selv, kan be kollegaen droppe lunsjen.

For å illustrere. Kanskje man i stedet for å droppe lunsjen selv, kan be kollegaen droppe lunsjen. Og så diskutere skolemat sånn i 14-draget med ham eller henne? Eller eventuelt en litt krevende sak som krever fintenking og konsentrasjon.

Som professor emeritus Willy Tore Mørch skrev i en kronikk som var en fabelaktig blanding av et brøl og et oppgitt sukk: «det er neppe nødvendig for en samfunnsforsker å undersøke om tilførsel av næring gjennom matinntak, gratis eller ikke, har betydning for barnets læringskapasitet.» Men det er utrolig hva man kan få til med språk og politikk. Som å så tvil om det logiske i å lage felles måltid fremfor 600 000 individuelle måltid – for et miljø der vi påvirker hverandre og lærer av hverandre. I tillegg til at det vil være en langt grønnere løsning, fordi vi vil slippe en god del matsvinn.

 

Mange uten mat

Det er ulike anslag for hvor mange unger som ikke har med seg mat på barneskolen. Tallene varierer fra 3 til 11% av norske barn. I tillegg kommer selvfølgelig spørsmålet om hva man har oppi matpakken – som kan variere fra kjeks og saft med masse sukker til rene selvrealiseringsprosjekter med gulerotskulpturer og små hjerte-beskjeder. Jeg tipper de fleste gjør så godt de kan.

Det tallene uansett viser er at det i hver eneste skoleklasse sitter minst et barn uten skikkelig mat den dagen. Det barnet lærer dårlig. Det er et alvorlig problem, først og fremst for den ungens fremtidsmuligheter. Men hvordan blir det med læringen for alle? Hvordan funker sultne unger med lavt blodsukker for læringsmiljøet? Er mattelæreren, som ikke trenger å sitte i sekken, fornøyd?

Men hva vet vel lærerne som er med barna hver dag?

Hvis forskere spør lærere om det er bra med skolemat, så svarer de. Det er lurt og bra med skolemat.

Eller som forskeren sier: «Én lærer som vi ba observere litt ekstra, mente det var helt tydelig at de elevene som var dårligst i klassen til å ha med mat, åpenbart var mye mer opplagte de dagene de spiste skolemåltid.» Men hva vet vel lærerne som er med barna hver dag? Eller de som forsker på skolen om dette? Eller rektor på en av de største skolene på vestkanten i Oslo som sier at også hun «opplever elever som kommer sultne på skolen». Eller til og med elevene, på samme skole på Majorstuen som sier sånne radikale ting som «Jeg synes det er lurt, for det kan hende at det er noen som ikke har råd til mat» eller «hvis man stresser og ikke rekker å lage niste, blir kanskje løsningen å kjøpe et tørt rundstykke og kanskje en sjokomelk på Rema 1000» og «Folk kjøper ofte en pose med boller».

Kanskje vi må putte dem også i sekken og bære dem bort? Eventuelt sammen med foreldrene, siden foreldreutvalget i grunnopplæringen også er for skolemat?

 

Det lønner seg

Helt til slutt så handler det selvfølgelig om prioritering. Det stemmer. Skolemat koster, på samme måten som det koster å lage matpakke hjemme. Det er billigere og bedre å lage det felles, men det er et spleiselag. Litt sånn som veier, jernbane, forsvar, helse og mye annet. Og skole.

De mest forsiktige anslagene til skolemat er at det kommer en kostnad på 3. milliarder i året for skolemat i både grunnskole og videregående. Da snakker vi brød og pålegg.

På Vega, som jeg besøkte i sommer, lager de varm skolemat til alle. De bruker kjøkkenet på det lokale sykehjemmet. Det koster 20 kroner per måltid og alle elsker ordningen. Byrådet i Oslo lover å levere 15 millioner skolemåltider årlig for 300 millioner kroner hvis Raymond Johansen & Co blir gjenvalgt.

Om folk spiser sunnere så lønner det seg i stor stil for samfunnet.

La oss måle det opp mot noe annet som også er veldig viktig, nemlig nasjonal transportplan. Her planlegger Erna Solbergs regjering å bruke 933 milliarder over 12 år. Det er før vi har tatt bompenger inn i regnestykket. Bompenger som koster minst en matpakke hver gang du kjører gjennom bommen! Nasjonal transportplan kommer riktignok med 179 milliarder i minus når det gjelder samfunnsøkonomisk lønnsomhet.

Om folk spiser sunnere så lønner det seg i stor stil for samfunnet. (Faktisk koster usunt kosthold oss 154 milliarder kroner i året ifølge helsedirektoratet.)

Skolemat blir plutselig ikke så dyrt likevel. Men vi ser ingen topp-politikere avbryte planlagte reiser siden det sitter sultne unger på pulten denne første skoleuken.