Lobbyister i politiuniform er en rettspolitisk skandale

En butikk får besøk av to gjester de tror er politibetjenter. I forbindelse med besøket blir betjeningen bedt om å fjerne to t-skjorter fra utstillingsvinduet. Begrunnelsen er at t-skjortene signaliserer et liberalt budskap til narkotika. Butikkledelsen reagerer resolutt, og ringer narkotikapolitiets hovedkontor og forsikrer om de ikke lenger vil selge t-skjorter med liberale budskap.

Problemet er bare at vi ikke har noe eget narkotikapoliti i Norge. Og dersom vi hadde hatt det, ville de selvsagt ikke hatt anledning til å bryte inn i ytringsfriheten på den måten som beskrives over. Historien er bare en av mange eksempler på sammenblanding mellom politiet og den private interesseforeningen Norsk Narkotikapolitiforening (NNPF), som kommer frem i en ny rapport.

Det mest alvorlige som kommer frem av rapporten er at politiet i realiteten har outsourcet deler av samfunnsoppdraget sitt til private interesser.

NNPF er en organisasjon som i sin tid ble dannet for å bidra med fagkompetanse inn i politiarbeidet. Med tiden har de utviklet seg til å bedrive forebyggende politiarbeid med en omfattende utadrettet virksomhet og som hardtslående politiske lobbyister med stor tiltro til straffesporet i narkotikasaker.

Når en leser rapporten er det tydelig at det er mye en kan kritisere politiet for. I sammenblandingen med NNPF har politiet brutt statens økonomiregelverk, habilitetsvurderinger er utelatt og forvaltningslovens grunnleggende regler for saksbehandling har tydeligvis ikke kommet til anvendelse i bevilgningsaker mellom politiet og NNPF. At medlemmer av NNPF selv har signert bevilgningsbrev til foreningen, er for eksempel betenkelig.

At de samme bevilgningene som ble signert av NNPF-medlemmene plutselig viste seg å være langt større enn vanlig, og uten noen god begrunnelse, er enda mer betenkelig. Dette er i seg selv alvorlige forhold som kunne fått hodene til å rulle i andre etater, og som har vært mer enn tilstrekkelig til å avsette statsråder tidligere.

Likevel er dette langt fra de mest alvorlige kritikkpunktene. Det mest alvorlige som kommer frem av rapporten er at politiet i realiteten har outsourcet deler av samfunnsoppdraget sitt til private interesser.

Videre er det alvorlig for folks rettsikkerhet når politikk får lov til å gjemme seg under et dekke av faglighet, og får konsekvenser for statens myndighetsutøvelse.

Det er dypt problematisk. Politiet besitter de mest inngripende virkemidlene staten kan benytte overfor sine egne borgere. Disse er hjemlet i lov og kommer med klare føringer, begrensninger og kontrollmekanismer. Det har aldri vært Stortingets intensjon at disse oppgavene i realiteten skal utføres av private interesseforeninger. Slike foreninger står også på siden av det statlige forvaltningshierarkiet med alt det innebærer av intern kontroll, innsyn fra offentligheten, politisk styring og demokratisk forankring.

Videre er det alvorlig for folks rettsikkerhet når politikk får lov til å gjemme seg under et dekke av faglighet, og får konsekvenser for statens myndighetsutøvelse.

Granskningen har kunnet dokumentere at medlemmer av Norsk Narkotikapolitiforening har drevet en utadrettet virksomhet som er egnet til å forvirre publikum om hvorvidt de representerer politiet eller ikke. Forvekslingsfaren skyldes ikke minst at “politi” inngår i foreningens navn. Men det stilles også spørsmål ved uniformsbruk og at foreningen bruker politiets epostadresser.

Helt konkret har den private interesseorganisasjonen jobbet aktivt med å spre sitt konservative syn på rusmidler til elever på videregående skoler. Foreningen har solgt kurset «Tegn og symptomer» til ansatte i andre offentlige etater, og foreningens medlemmer har også hatt sentrale roller i etterutdanningskurset med samme navn på Politihøgskolen.

I tillegg har medlemmer av Norsk Narkotikapolitiforening tilranet seg politiets autoritet for å hindre meningsmotstandere i å spre rusliberale budskap, som f.eks. ved å sørge for at Unge Venstre har blitt nektet å dele ut materiell med en liberal tilnærming til ruspolitikken. Dette er ofte utført på en måte som gjør at publikum har trodd det er et faktisk narkotikapoliti, og ikke en privat interesseforening de har med å gjøre.

Rolleforståelsesutvalget går så langt som å spørre «om NNPFs rolle i opplæringen av politiansatte, særlig gjennom dopingprosjektet, kan ha bidratt til å underbygge en lovoverskridende tvangsmiddelpraksis i saker om narkotika/dopingbruk.»

Granskningen har kunnet dokumentere at medlemmer av Norsk Narkotikapolitiforening har drevet en utadrettet virksomhet som er egnet til å forvirre publikum om hvorvidt de representerer politiet eller ikke.

Spørsmålet må forstås på bakgrunn av avsløringene om at politiet trolig har foretatt tusenvis av ulovlig bruk av tvangsmidler, som ransakelser av hjem og mobiltelefon, kroppsundersøkelser med videre i mindre narkotikasaker. I forkant av denne opprullingen hadde riksadvokaten kommet med et rundskriv som oppklarte og begrenset politiets adgang til å ta i bruk tvangsmidler i møte med rusavhengige.

Som rapporten også forsiktig antyder, har politiledelsen ikke bare passivt tillatt en privat interesseorganisasjon å slå seg opp som en «etat» i etaten. Norsk narkotikapolitiforening har også blitt applaudert frem fra øverste hold som premissleverandør for voldsmonopolets narkotikahåndtering.

I sum er det vanskelig å tenke seg annet enn at narkotikapolitiforeningens omfattende arbeid på rusfeltet, med støtte i politiet selv, har hatt påvirkning på politikulturen rundt håndhevelsen av narkotikalovbrudd. Det er på grensen til naivt å tro at dette ikke har påvirket politiets ransakingspraksis.

Det er med andre ord ikke usannsynlig at den norske staten ved politiet de facto har overlatt deler av narkotikabekjempelsen til en privat interesseforening for en streng narkotikapolitikk.

Dette er, som mange alt har påpekt, en rettspolitisk skandale. Det er også en tragedie for tusenvis av mennesker som har blitt frarøvet sin rettsikkerhet med tvilsomt grunnlag i lov, men desto tydeligere grunnlag i den politiske propagandavirksomheten til NNPF.

Dagens regjeringspartier er allerede hovedansvarlige for å ha torpedert rusreformen, som kunne sikret en mer human behandling av fremtidige rusbrukere. De bør strekke seg langt for å gi ofrene for unødig og ulovlig maktbruk, en verdig oppreising.

Det er på grensen til naivt å tro at dette ikke har påvirket politiets ransakingspraksis.

For å komme seg videre i saken må den private interesseforeningen NNPF fremover behandles som enhver annen privat organisasjon. Det innebærer en stopp i alle former for positiv særbehandling, herunder deltakelse på offisielle arenaer og samarbeid med politiet. Det må også ryddes opp i praksisen å drive foreningsarbeid i arbeidstiden, opptre i uniform på vegne av foreningen eller på andre måter bidra til forveksling mellom foreningen og politiet. Det samme bør gjelde andre offentlige etater.

Videre bør tilskuddsforvaltningen endres grunnleggende slik at økonomiregelverket og forvaltningsloven følges. Politiet eller en annen egnet etat bør også utvikle egne og mer balanserte kurstilbud på rusfeltet som kan tilbys offentlig ansatte som trenger kompetanse på området.

Avslutningsvis er det verdt å minne om at dette er et ansvar som hviler på politiet og politisk ledelse. NNPF er en privat interesseforening som har brukt det rommet som har vært åpent for dem. Det er et rom som aldri burde vært åpnet.

Det hviler et tungt ansvar på AP/SP-regjeringen som skal rydde opp i sammenblandingen som har vært på narkotikafeltet. Justisminister Emilie Enger Mehl burde veldig snart ha veldig gode svar for hvordan dette arbeidet følges opp videre. Og Stortinget må holde henne ansvarlig gjennom hele opprydningen.