Lønnsgap til besvær

«Problemet er ikke at vi har et utdanningssystem som ikke er tilpasset gutter, men at vi har et kjønnsdelt arbeidsmarked», sier Harriet Bjerrum Nielsen, professor ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning på Universitetet i Oslo, i Aftenposten 24. februar.

Nielsen viser til Camilla Stoltenbergs mye medieomtalte artikkel i Morgenbladet 10. februar. Stoltenberg kaster her lys over det som omtales som et stadig økende utdanningsgap mellom menn og kvinner, hvor mennene, helt fra de er små gutter, tilsynelatende blir hengende etter jentene i skolesystemet.

Nielsen skriver at denne debatten har blomstret opp om lag én gang i året siden nittitallet, og det uten å ta nyere forskning om menn og kvinners overgang fra utdanning til jobb i betraktning.

Lederaspektet kan derfor ikke alene forklare lønnsdifferansen.

For å oppsummere helt kort viser denne forskningen blant annet at karakterforskjellene i skolen kjønnene imellom er små, og at selve frafallsdefinisjonen er noe av problemet – menn som velger yrkesutdanning registreres ofte som dropouts fordi de gjerne avlegger svennebrev i midten av tyveårene. Hvor i aldersløpet man måler, har derfor mye å si for resultatet.

Viktigst av alt understrekes det i Nielsens artikkel at det ikke finnes noen klar sammenheng mellom hvor høy utdanning man har og hvor godt man klarer seg i arbeidslivet etterpå. Det viser seg faktisk at menn med lav utdanning klarer seg bedre enn kvinner med tilsvarende lav – og noen ganger høyere utdanning. Både når det kommer til karriere og lønnsnivå.

 

Høyere utdanning, lavere lønn

«Nå er det på tide at arbeidsgiverne står opp for sine kvinnelige kommunikasjonsarbeidere», sier Therese Manus, daglig leder i Kommunikasjonsforeningen, i en artikkel på medier24.no 13. februar.

Hun viser til tall som er mer triste enn sjokkerende – mennene i kommunikasjonsbransjen tjener hele 15 prosent mer enn sine kvinnelige kolleger. Selv leste jeg disse tallene med et gjenkjennende grøss. Etter tre år som informasjonsrådgiver må jeg erkjenne at jeg og min inntekt er en del av denne statistikken.

Jeg vet dessverre selv altfor godt at det å ha kvinnelig sjef ikke er ensbetydende med likelønn.

Ikke overraskende dominerer menn i lederstillingene i bransjen. Det viser seg likevel at lønnsforskjellene like fullt dominerer blant kommunikasjonsrådgiverne. Lederaspektet kan derfor ikke alene forklare lønnsdifferansen. I nevnte artikkel kommer det dessuten frem at 41 prosent av Kommunikasjonsforeningens medlemmer har mer enn fem års høyere utdanning. Av disse er 73 prosent kvinner.

På tross av at tallene er hentet fra én spesifikk bransje, kan de bekrefte Nielsens påstander om at menn med lav utdanning klarer seg bedre lønnsmessig enn kvinner med tilsvarende høy utdanning. Men hvilke mekanismer er det som avgjør og fører til at disse lønnsforskjellene finner sted?

 

Kvinner på toppen

Dagens Næringsliv kunne per november 2016 melde at kvinner tjener 86 prosent av det menn tjener. Spekter-leder Anne-Kari Bratten hevder i samme artikkel at lønnsforskjeller ikke skyldes kjønn. Til gjengjeld troner kvinner på toppen av norsk arbeidsliv.

Ikke bare har vi kvinnelig statsminister, arbeidsminister og finansminister – arbeidsgiverorganisasjonene Virke, NHO, Spekter og KS har alle kvinnelige ledere. Akademikerne, YS, LO og Unio har også kvinner på toppen.

Jeg fikk heller aldri lønnsøkning i denne stillingen.

Med tanke på det kvinnetunge lederskapet her i landet, skulle en tro at lønnsbalansen kjønnene imellom skulle være mer utjevnet per i dag. Jeg vet dessverre selv altfor godt at det å ha kvinnelig sjef ikke er ensbetydende med likelønn. Etter å ha presentert statistikker vedrørende lønnsgapet mellom kjønnene for min tidligere kvinnelige sjef under lønnsforhandlinger, var svaret jeg fikk at «ja, det er jo trist at kvinner tjener så mye mindre enn menn».

Jeg lå på dette tidspunktet 16 prosent lavere i samlet årslønn enn det jeg ut fra min utdannelse og ansiennitet skulle hatt for jobben jeg gjorde.

Jeg fikk heller aldri lønnsøkning i denne stillingen.

 

Utdanningsgap?

Tilbake til Camilla Stoltenbergs artikkel i Morgenbladet. Gutta er «skoletaperne», og jentene løper fra dem. Nielsen forteller i Aftenposten at moderne kvalifikasjonskrav – formidlet via skolesystemet – ser ut til å fungere i jentenes favør, da jenter tidligere er i stand til å planlegge eget arbeid, jobbe i grupper og kommunisere verbalt i større grad enn guttene. Skolen er ikke feminisert, men moderne, sier hun, og understreker at gutta mer enn noe annet trenger støtte til å lære seg å innfri moderne prosesskrav.

Hvorfor er det da slik at kvinner med høyere utdanning fortsatt tjener markant mindre enn sine mannlige kolleger, hvis de behersker nettopp disse prosesskravene bedre?

Brukes kvinner rett og slett som innsparingsmekanismer i norsk arbeidsliv?

Stoltenberg skriver følgende i sin artikkel: «Siden 1970-tallet har utdanningsgapet mellom kvinner og menn økt hele tiden, og fra 1990-tallet har det tatt av», og kan dessuten fortelle at menn utgjør kun 40 prosent av de som tar høyere utdanning.

Med litt kjapp hoderegning kommer man raskt frem til at mange født på nittitallet nå er ute i arbeidslivet, og flere har vært der i noen år allerede. Selv om lønnsgapet er størst mellom førtiåringene, tjener menn mer enn kvinner helt fra de entrer arbeidslivet.

Statistikken Stoltenberg presenterer viser selvfølgelig at vi i aller høyeste grad må ta det voksende utdanningsgapet på alvor, og jeg støtter henne når hun sier at «vi har skapt nye urettferdige kjønnsforskjeller før vi har kvittet oss med de gamle». Det jeg ikke forstår er hvorfor disse åpenbart sårbare (i utdanningsøyemed) mennene med lavere utdanning enn mange av sine kvinnelige kolleger, likevel er vinnere i lønnslotteriet.

Stopp en hal – dette har vi jo hørt før?

Nielsens påstand om at flere gutter gjør karriere via praksis, og det gjerne uten å ta høyere utdanning, er derfor svært interessant. «Jenter må altså ha bedre karakterer for å klare seg like bra etter skolen. Eller sagt på en annen måte: Utdanning er en ulik ressurs for kvinner og for menn», sier hun.

 

Stått stille siden 70-tallet

Skal vi tro Nordisk Information för Kunskap om Kön har lønnsgapet stått på stedet hvil i de nordiske landene siden 70-årene. Dette på tross av det allerede nevnte høye utdanningsnivået blant kvinner. Ifølge Lisbeth Pedersen, forskningsleder ved Det nasjonale forskningssenter for velferd (SFI) i Danmark, henger dette sammen med et «svært segregert arbeidsmarked, at kvinner og menn har ulike jobber og at det er ulik lønn for arbeid av lik karakter».

Den nordiske modellen er et forbilde i mange andre land.

Stopp en hal – dette har vi jo hørt før? Påstander som dette forklarer ikke lønnsstatistikkene presentert av Kommunikasjonsforeningen. Ei heller hvorfor kvinner i det generelle arbeidsliv i snitt tjener hele 14 prosent mindre enn menn. Pedersen forteller dessuten at uten kvinners deltakelse i arbeidslivet ville de nordiske landene aldri oppnådd den veksten de har hatt. Brukes kvinner rett og slett som innsparingsmekanismer i norsk arbeidsliv?

 

Islandsk standard

Dette får meg til å tenke på den nordiske modellen – denne internasjonalt anerkjente modellen, kjent for trygghet gjennom fellesskap, flat struktur og trepartssamarbeidet mellom arbeidsgiver, arbeidstaker og staten. Modellen gir norske arbeidstakere store fordeler, og har bidratt til å bygge et i stor grad rettferdig fundament for alle parter i arbeidslivet. Det er dessuten denne modellen vi kan takke for den store produktiviteten og det økte konkurransefortrinnet norsk næringsliv har.

La oss så se til Island. Om alt går etter planen kan landet bli det første i verden som praktiserer en sertifisert og standardisert likelønnsordning. Den islandske trepartsavtalen om likelønn har som mål å sertifisere og synliggjøre virksomheter som praktiserer nettopp dette.

Med den nordiske modellen som selve fundamentet for arbeidslivet her til lands, og trepartssamarbeidet institusjonalisert siden 1960-årene, bør alt ligge til rette for å la seg inspirere av Islands innovative frampek i retning lik lønn for likt arbeid. Den nordiske modellen er et forbilde i mange andre land.

Vi er nødt til å se nærmere på de fordelene modellen gir oss.

Jeg tror det er lett å glemme hvor heldige vi er som får jobbe under en så velfungerende modell som denne. Men så lenge noe fungerer, er det lett å overse hvor viktig og bra det faktisk er.

Etter å selv ha jobbet mye inn mot ukrainsk næringsliv de siste årene, har jeg vært vitne til x antall måpende ukrainere på Norges-besøk, som knapt kan fatte at ikke vi nordmenn jubler hver eneste dag over vårt i stor grad velfungerende arbeidsliv. Vi er nødt til å se nærmere på de fordelene modellen gir oss, og bruke den for det den er verdt.

Kommunikasjonsforeningen skal ha for å kaste lys over ulikhetene i sin del av arbeidslivet, og Camilla Stoltenberg og Harriet Bjerrum Nielsen tar tak i essensielle aspekter ved både utdanning og arbeidsliv. Vi vet godt at utfordringene ikke bare finnes i kommunikasjonsbransjen. Simone de Beauvoir sa en gang at måten kvinner ser verden på er annerledes enn mennenes, for kvinnene har vært undertrykt opp gjennom århundrene.

La oss kvitte oss med de gamle forskjellene først.

Nielsen avslutter sin artikkel i Aftenposten på følgende måte: «Når kvinner ikke når opp, forklares det ofte som at de må bli flinkere, ha mer selvtillit, snakke høyere. Når gutter ikke når opp, er det hele systemet som må endres. På den måte avspeiler lydnivået i den stadig tilbakevendende guttedebatten at vi fortsatt lever i en kultur hvor menn ses på som kulturens hovedpersoner».

Jeg ønsker meg et arbeidsliv hvor kvinner og menn har de samme forutsetningene på og utenfor arbeidsplassen, nettopp fordi de får lik lønn for likt arbeid, og det uten at kvinner skal være nødt til å strebe etter å oppføre seg som menn. La oss kvitte oss med de gamle forskjellene først.