Lønnsvekst skaper arbeidsplasser

Mens medienes flomlys og forstørrelsesglass var rettet mot Petter Northug i helgen, måtte en annen, viktigere sak klare seg med oppslag lengre bak i avisene: resultatet av årets hovedoppgjør for frontfagene.

I den beinharde økonomiske situasjonen landet står i var det rettet store forventninger til hva Norsk Industri og Fellesforbundet kunne komme til enighet om, i et oppgjør som allerede var utsatt fra i vår på grunn av korona. Partene i frontfagsoppgjøret bestemmer ikke bare vilkårene i eksportrettet industri, som Fellesforbundet og Norsk Industri organiserer, men er normgivende for lønninger i hele økonomien, uavhengig av bransje.

Før årets oppgjør hadde representantskapet i NHO vedtatt: Null i sentrale og lokale tillegg, ingen endringer i avtaleverket og ingen heving av minstelønnssatser

Frontfagmodellen, som er grunnsteinen i den norske modellen, verner om konkurransekraften i eksportnæringene. Det skjer gjennom å holde lønnsveksten i hele økonomien innenfor rammen av hva konkurranseutsatt industri kan tåle.

Før årets oppgjør hadde representantskapet i NHO vedtatt et forhandlingsutgangspunkt som kort sagt sa at bedriftene hadde et absolutt fravær av overskudd å dele med arbeidstakerne: Null i sentrale og lokale tillegg, ingen endringer i avtaleverket og ingen heving av minstelønnssatser. Også på arbeidstakersiden var forventningene klart nedjustert fra pre-korona. Mens Fellesforbundets Jørn Eggum før korona mente lønnsvekst på 4 prosent burde være realistisk, oppgav kilder i Fellesforbundet til VGfør oppgjøret nå at de ville kjempe for en ramme på 1,6-1,7 prosent.

At det nå ligger an til et godt oppgjør for arbeidstakerne, selv i en svært krevende økonomisk situasjon, er bra for ulikheten i samfunnet

Langt, langt på overtid endte forhandlingene med 1,7 prosent lønnsvekst, et generelt lønnstillegg på 50 øre timen og økte minstelønnssatser. Blant de fleste tillitsvalgte på arbeidstakersiden i industrien virker gjennomgangstonen å være at resultatet er svært godt.

At det nå ligger an til et godt oppgjør for arbeidstakerne, selv i en svært krevende økonomisk situasjon, er bra for ulikheten i samfunnet. På tvers av vestlige land har tendensen vært det motsatte: Siden 70-tallet har kapital- og bedriftseiere tatt en økende del av verdiskapningen, på bekostning av arbeidstakerne. Også i Norge har dette vært bildet de siste tiårene, blant annet på grunn av maktkonsentrasjon i tjenestenæringene i retning av noen få selskaper. Når mer av verdiskapningen i samfunnet går til kapital- og bedriftseiere, øker ulikheten mer.

Norske arbeidstakere har en lang historie med å ta ansvar i dårlige tider

Over tid har det altså blitt stadig større forskjell mellom fattig og rik i Norge. En av grunnene til det er at arbeidsgiverne nesten uten unntak maner om viktigheten av moderasjon, foran hvert eneste lønnsoppgjør. Norske arbeidstakere har en lang historie med å ta ansvar i dårlige tider ved å ikke kreve mer enn det bedriftene kan tåle. Da er det imidlertid avgjørende at de får sin del av overskuddet i bedre tider. Utviklingen i ulikhet vitner om at det ikke har skjedd.

Da er det imidlertid avgjørende at de får sin del av overskuddet i bedre tider

Det er mange grunner til å være bekymret for konsekvensene av ulikhet. Det kan føre til konsentrasjon av makt og polarisering og uro i samfunnet. I en situasjon hvor Norge faktisk er i resesjon er imidlertid følgende viktig: Ulikhet bremser vekst; lavere ulikhet skaper arbeidsplasser. Årsaken er at de som har mye penger forbruker mye mindre enn de som har lite penger. En mye sitert studie fra USA viser at den rikeste prosenten sparer over halvparten av inntekten sin, mens den fattigste 20 prosenten forbruker 99 prosent av sin inntekt. Når ulikheten blir større er det å forstå som at mer av pengene i samfunnet går til personer som ikke sender pengene tilbake i økonomien som forbruk.

På grunn av at de bemidlede sparer mer, har forsker Knut Røed ved Frischsenteret argumentert for at det er langt smartere å gi skattekutt til de som har minst, enn de som har mest; effekten på økonomien kommer raskere når nesten hele summen vil gå til nødvendig forbruk.

Ulikhet bremser vekst, mens lavere ulikhet skaper arbeidsplasser

Når lønnsoppgjørene i sektorene som følger etter frontfaget har en ramme som gir rom for lønnsvekst, betyr det at resultatet kan bli at flere millioner arbeidstakere får mer lønn å forbruke. Det skaper arbeidsplasser i krisetid. Det er smart for økonomien som helhet. Det heter at Henry Ford i sin tid mente at arbeiderne på fabrikken skulle ha så god lønn, at de kunne kjøpe en Ford-bil. Ikke fordi Henry Ford var godhjertet, men fordi etterspørselen fra forbrukerne var det som drev fram overskuddet i fabrikken. Det samme gjelder i den norske økonomien.

Den moderate linjen er ikke NHOs vedtak om null lønnsvekst. Tvert imot. De siste tiårene har stadig mindre av overskuddet gått til arbeidstakerne. Å rette opp den ubalansen i de kommende oppgjørene er nødvendig for at vi veksten ut av koronakrisen ikke skal bråbremse.