Look to Manchester

«Mr. Speaker, jeg ønsker å komme med en uttalelse om hvilken retning jeg ønsker å ta landet!» 

Med de ordene åpnet Andy Burnham det britiske parlamentet etter sommeren. Det var en linjetale og en programerklæring for britisk sosialdemokrati han kom med før helgen.

Men tvert imot, det er noe genuint nytt her.

Burnham beskrev et land der makten har blitt tatt bort fra fellesskapene mellom folk og lokalsamfunnene. Den politiske makten er sentralisert til London. Økonomisk makt er flyttet til store selskaper. Tilbake sitter kommuner som har altfor lite ressurser.

Burnham har bare hatt statsministerposten i en måned, men det konservative partiet har forsøkt å stemple Burnham som «Keir Starmer with a black T-shirt and a pair of lashes».

Altså at det bare er klesstilen og utseendet som skiller Burnham fra den etter hvert mindre populære tidligere statsministeren og Labour-lederen. Keir Starmer i «dad-core»-innpakning, som hører på The Smiths på vinyl og drar på Everton-kamp.

Men tvert imot, det er noe genuint nytt her. Burnham forsøker å formulere en retning og et samfunnsprosjekt – nettopp det Starmer ble kritisert for å mangle.

I Norge er dette kanskje ikke så revolusjonerende.

Burnham kaller det manchesterism, etter byen hvor han inntil nylig var ordfører. Anoosh Chakelian, kommentator i New Statesman, har beskrevet det som at Burnham har en «fixation on place»:

Det å gjøre lokalsamfunnene der folk bor til sentrum av politikken.

I praktisk politikk har noen tydelige tiltak allerede blitt lansert. Knapt noe tydeligere signal om å flytte makt ut fra London kan sendes enn å flytte deler av Statsministerens kontor ut av hovedstaden. Åpningen av Nr. 10 North i Manchester var noe av det første Burnham gjorde som statsminister.

Det er som om Jonas Gahr Støre skulle flyttet et departement og deler av staben sin til Trondheim.

Flere initiativer handler om å flytte ut makt til lokalsamfunn og gi kommunene mer styring over bolig, energi, vann, transport og utdanning. I det britiske samfunnet har mye av det vi tenker på som selvsagte kommunale oppgaver, blitt privatisert.

Andre deler av programmet handler om en rekke små grep for å snu forslummingen og utarmingen av det sosiale livet i Storbritannia. Nå skal det strammes inn på spillehaller og vape-kiosker, slike hvor man får kjøpt damp-tobakk – to typer virksomheter som britiske handlegater har blitt fulle av. Og Burnham har allerede rukket å gi et målrettet skattekutt til de tradisjonelle engelske pubene.

I Norge er dette kanskje ikke så revolusjonerende. Vi har kommuner med mye selvstyre. Distriktspolitikken er en uatskillelig del av alle de rødgrønne partiene sine programmer.

Burnhams lokalsamfunns-politikk har gir ekstra verktøy til verktøykassa.

I Storbritannia er manchesterism en kurskorrigering fra hva Tony Blairs Labour sto for. Ikke mindre business-vennlig nødvendigvis, men med klart mindre tro på at nasjonal økonomisk vekst automatisk vil spre seg utover landet. Og større vekt på at makt, kapital og institusjoner må bygges lokalt.

Manchesterism er annerledes fordi den tar tak i er en av de åpenbare nedsidene med Blairs åpne markeder: Det går ut over lokalsamfunn når arbeidsplasser flytter, og det går ut over lokalsamfunn når gode industrijobber fordelt utover i landet byttes ut med bank-jobber og papirflytting i London.

Og selv om folkene rundt begge de to tidligere Labour-lederne Ed Milliband og Jeremy Corbyn la vekt på de små fellesskapene, skrur Andy Burnham opp denne volumknappen sju hakk: 

Stedene hvor vi bor må være i sentrum av politikken!

Vil dette sette tonen for europeiske sosialdemokrater?

For noen måneder siden skrev tidligere utenriksminister David Lammy om hvordan sosialdemokrater både i Canada, Norge og Australia har vunnet valg gjennom en oppskrift bestående av å holde sentrum og venstre i politikken sammen, å prioritere hverdagsøkonomien til folk og å prioritere sikkerhet.

Sosialdemokrater i andre land vil garantert se til Burnham for å lære av hvordan han har knekt TikTok-koden.

Burnhams lokalsamfunns-politikk gir ekstra verktøy til verktøykassa og det besvarer ett av spørsmålene som skapte Brexit; at lokalsamfunn i Storbritannia har blitt hengende etter.

Et annet spørsmål blir hvor godt det står seg i møte med en stadig mer ytterliggående høyreside i Storbritannia. Til slutt kan det som avgjør være hvor godt Burnham håndterer spenningene i det britiske samfunnet rundt flerkultur og innvandring.

Burnham er populær. Han har av BBC-kommentator Matt Chorley blitt beskrevet som «the first influencer prime minister». Han har et helt annet gjennomslag i de nye, videobaserte sosiale mediene enn de fleste andre politikere, og prioriterer det høyt.

Sosialdemokrater i andre land vil garantert se til Burnham for å lære av hvordan han har knekt TikTok-koden. Men den stigende stjernen til Burnham taler for at også manchesterism vil inspirere sosialdemokrater i andre land.

Det skal i hvert fall ikke stå på ambisjonsnivået:

«Mr. Speaker, den største omfordeling av makt dette landet har sett, skal skje under oss». 

Det trengs i et samfunn som det britiske.