Veier ut av villniset for Labour

Mandelson var parlamentsmedlem for valgkretsen i nordøst-England fra 1992 til 2004. De 11 valgene han viste til strakte seg over fire tiår, fra høyrebølgens begynnelse i 1979 til Jeremy Corbyns siste seilas i 2019. Midt i perioden lå et drøyt tiår med Tony Blair og Gordon Brown i ledelsen for Labour. Før og etter har partiet vært statist mot et konservativt hegemoni.

 

To diagnoser

For Mandelson er årsaken enkel nok. I en bestemt periode fant Labour en vinneroppskrift som fungerte, og den var Blair, Brown og Mandelsons patent: vekstorientert økonomisk politikk, sosialliberale reformer og åpenhet mot verden. Det var et Storbritannia med blikket vendt mot fremtiden, styrt av en venstreside som traff tidsånden og som satte fart i folk.

Det var et Storbritannia med blikket vendt mot fremtiden, styrt av en venstreside som traff tidsånden og som satte fart i folk.

I dette argumentet ligger det også en tydelig forklaring på hvor Labour trår feil. Da partiet lå nede på 1980-tallet, skyldtes det intern strid og feilslått radikalisme. Partiets problem nå, skyldes forsøket på å gå opp den samme venstreradikale løypa under Jeremy Corbyn. Corbyn styrte partiet fra 2015 frem i fjor. Han er borte nå, men partiet lider fremdeles av long Corbyn.

Og ut fra denne diagnosen er saken klar. Velgere ønsker ikke studentleksjoner om strukturell rasisme eller rettferdighet i Palestina. De ønsker en plan for arbeidsplasser, investeringer og sunn kjøpmannsfornuft. Og de ønsker sterkt og tydelig lederskap.

Men så finnes det jo også en tilnærmet motsatt diagnose over Labours tilstand. Feilen med partiet er ikke mangel på sentrumsorientering og sunn fornuft. Feilen ligger i at partiet til stadighet glemmer sitt mandat om å forandre samfunnet: å tilby en radikal visjon og la velgerne se sosial rettferdighet i hvitøyet.

Men så finnes det jo også en tilnærmet motsatt diagnose over Labours tilstand.

Fra dette ståstedet var Corbyns Labour et lykkelig, men kortvarig avbrekk fra Labours slummer. Ja, ikke bare det: Ved valget i 2017, det beste for partiet siden Blairs glansdager, viste Corbyn veien for europeiske sosialdemokratier: Slutt å kopiere borgerlig politikk – finn tilbake til sosialismen!

Siden var det Brexit-fornekterne i partiet som ødela for corbynismen. Labour gikk på tvers av folkeflertallet og grasrota partiet historisk har representert. Da partiet gikk til valg i 2019 på en omkamp om Brexit, var det sjanseløst mot Boris Johnsons strategi for «get Brexit done». Den feilen sitter i fremdeles, og det er Corbyns etterfølger Keir Starmer og andre på Remain-siden som bærer skylden.

 

Hullene i fortellingen

Hvilken versjon er rett? Sannheten er at både Mandelson og ytre venstre har store hull i sin fortelling. Storbritannia av 2021 er et annet sted enn 1997. Globaliseringsbølgen Mandelson var en del av har møtt heftig motvind, slik også Brexit symboliserte. New Labours politikk var dessuten tuftet på jevn økonomisk vekst. Den veksten muliggjorde subsidier og omfordeling som både var konjunkturavhengige og uten merkbar ideologisk forankring.

Da tidene skiftet, hadde man lite grunnlag for å preke solidaritet for vår tid. Og underveis var åpne grenser blitt møtt med et ubehag som partiet aldri tok på alvor. Slik er velgerfrafallet i områder som Hartlepool også et produkt av Mandelsons æra.

Sannheten er at både Mandelson og ytre venstre har store hull i sin fortelling.

Corbynistene har på sin side rett i at en tydelig venstreorientert profil gjorde vei i vellinga i 2017. Men Corbyns Labour virket ikke særlig overbevisende så snart velgerne fikk sett nærmere på tilbudet. Partilederen selv lot antikapitalisme og palestinasak forvrenges til antisemittisme.

Parallelt ble Labour en bevegelse for identitetspolitikk, for rivning av statuer, endring av gatenavn, et parti med appell til unge kosmopolitter i storbyen. Et sosialdemokrati som ble ansett for å skamme seg over eget land og for å mistro verdisettet hos folk flest; en parodi på den moderne venstresidens lyter.

 

Starmer der han står

To fortellinger, altså, som begge gir uklare svar på hva partiet bør gjøre nå. Forvirringen og fortvilelsen synes total.

Men når Labour-leder Starmer nå stanger hodet i veggen på jakt etter svar, bør han kanskje starte med at valgresultatene torsdag ikke var nattsvarte.

Det kanskje klareste budskapet fra britenes lokal- og regionalvalg, var at regjeringsansvar kaster av seg på vei ut av koronakrisen. Det gjaldt Boris Johnsons konservative parti, som kan lene seg på et raskt fremrykkende vaksineprogram og en plan for full gjenåpning av samfunnet mot sommeren.

Regjeringsansvar kaster av seg på vei ut av koronakrisen.

Det gjaldt det skotske nasjonalistpartiet SNP, der både partiet og førsteminister Nicola Sturgeon er mer populære enn drømmen om uavhengighet som partiet er tuftet på.

Det gjaldt så sannelig også Labour i Wales, som gjorde et brakvalg til det walisiske parlamentet og beholder regjeringsmakt der. Og det gjaldt også Andy Burnham, Labours borgermester i Manchester, som har profilert seg gjennom koronakrisen med et konsistent forsvar for byens ve og vel gjennom pandemien.

Dessuten fikk Labour fremgang i sørøst og i sørvest, men først og fremst i byer med unge og høyt utdannede. Det styrer i retning et litt annet spørsmål enn hvem som henger riktig bjelle på katten av Blair-tilhengere og corbynister: Hva skal være velgergrunnlaget for et sosialdemokratisk regjeringsparti i vår tid?

 

Verdikonflikten

Det partipolitiske bildet i Storbritannia gir en oppspritet variant av et bilde som valgforskere i hele den vestlige verden har gjort seg kjent med i senere år. En verdibasert konfliktlinje som krysser den økonomiske høyre/venstre-aksen har blitt mer sentral. Den stiller sosialt konservative patrioter på den ene siden, mot frilynte sosialliberale på den andre. Venstresidens partier har havnet på den liberale siden, mens en del av de gamle velgerne deres står igjen på den verdikonservative siden.

Brexit satte fart på en glidning som allerede var godt på vei. Boris Johnson med følge så muligheten. Det konservative partiet har gått til venstre i økonomiske spørsmål, og plantet flagget på høyre side i verdipolitikken. Slik har de også landet der folk flest befinner seg.

Det konservative partiet har gått til venstre i økonomiske spørsmål, og plantet flagget på høyre side i verdipolitikken.

Toryene fremmer patriotisme og sjølråderett, arbeidsplasser og familieverdier, og de retter skytset ikke så mye mot høye skatter som mot venstresidens mangel på rak rygg, sunn fornuft og nasjonalfølelse. Utenfor storbyene i England er det en vinneroppskrift.

Det konservative partiet som fremmer dette synet, er det samme partiet som gjennom sammenhengende kuttpolitikk i et tiår etter finanskrisen tynte lokalsamfunn og trygdemottagere, og som frem til kort tid siden så offentlige subsidier som et onde. Men Boris Johnson har gjort sosial og geografisk utjevning til en kjernesak, og så langt har det vært nok til å overbevise nye velgere.

 

Blå blindsoner og nye sjanser

Hva de konservative snakker mindre om er fagbevegelse og et anstendigere arbeidsliv; om barnefattigdom eller om dilemmaet som venter i det Storbritannia etter Brexit skal dyrke global frihandel, og samtidig sette kringvern om egen økonomi. Eller om hva som skal komme etterpå, når pandemiens ville offentlige budsjetter igjen skal skjæres ned. Regjeringen har ennå til gode å vise hva det konservative partiet kan tilby nedløpte lokalsamfunn fjernt fra London. Og partiet mangler et godt svar på hvordan skotter, walisere og nordirer kan holdes innenfor den britiske unionen uten tvang og bitter strid.

Mens enkelte analytikere snakker om kommende valg som om de fulgte naturens tyngdelover, er det i realiteten stor usikkerhet knyttet til livet etter Brexit og etter pandemien. Det er ingen grunn til å tro at Starmer og Labour er diskvalifisert fra å delta på likefot i den debatten.

Partiet har historisk hevd på å bekjempe barnefattigdom, på å videreutvikle offentlig velferd og på å sikre et anstendig arbeidsliv.

Partiet har historisk hevd på å bekjempe barnefattigdom, på å videreutvikle offentlig velferd og på å sikre et anstendig arbeidsliv. Labour under Blair innførte det regionale selvstyret for Skottland og Wales, og la premissene for fredsavtalen i Nord-Irland. Hvem kan løse opp flokene med troverdighet nå, om ikke Labour selv?

I næringspolitikken har Labour et mangfold av ideer for samspillet mellom offentlig, privat og frivillig sektor. Og når det gjelder overordnet visjon for Storbritannia, er partiet forskånet for dilemmaet som det konservative partiet vil møte når frihandel skal veies mot nasjonal selvberging.

Unge trekker overveiende mot venstre, især de som leier fremfor å eie bolig.

Labours samling om høyt utdannede velgere i byen, er dessuten en sannhet som i seg selv er i endring. Alder er et vel så vesentlig skille som utdanning. Unge trekker overveiende mot venstre, især de som leier fremfor å eie bolig. De unge blir eldre, og mange av dem flytter ut av byen. Så langt tyder mye på at en stor andel av dem beholder de politiske verdiene på veien.

Blir det en folkebevegelse av slikt? Ikke over natten. Er det godt nok for et parti som har begynt på sitt andre tiår i opposisjon? Det kan man ikke påstå. Men hvem som skal være folkets parti står åpent. Labour-leder Keir Starmer har en veritabel utfordring i å definere veien ut av villniset. Underveis må han anerkjenne at partiet har noen virkelig kompliserte spørsmål å besvare. Men den anerkjennelsen må forenes med evnen til å gi enkle, klare og konsise svar. Til folk flest, der de er, slik sosialdemokrater evner å gjøre det når de treffer tonen.