Vi må bringe naturen tilbake til økonomifaget

CAMBRIDGE: “This land is your land,” sang den amerikanske visesangeren Woody Guthrie og ramset opp USAs redwood-skoger, hveteåkre og glitrende daler. Guthrie fremmet et moralsk krav om at alle burde dele markens grøde. Men sangen fremhever også naturressursene og hvordan de virker inn på oss alle — en viktig økonomisk innsikt. Hvis vi utarmer dem eller permanent ødelegger dem, vil de økonomiske konsekvensene påvirke alle som lever i dag og framtidens generasjoner.

Pandemien har åpnet øynene våre for en del viktige innsikter, blant annet gammel lærdom om at penger er et dårlig mål på verdi.

Menneskelig økonomisk aktivitet gjør utstrakt bruk av «tjenestene» naturen forsyner oss med. Klassiske økonomer som Adam Smith og David Ricardo skrev ned sine tanker da jordbruket utgjorde en langt større andel av økonomien enn i dag. De var vel vitende om at menneskelig aktivitet fant sted innenfor rammene av naturen og det den kan forsyne oss med. De tok alltid med landjorda i sine analyser. Men det moderne økonomifaget har i stor grad fjernet naturen fra sine definisjoner og målinger av økonomien.

I dag blir man stadig mer oppmerksom på hvilken fare klimaendringene utgjør. Dette gjelder også investorer. Men man har sett bort fra mange andre aspekter ved naturens betydning for den økonomiske aktiviteten — til nå.

For eksempel blir det bøndene tjener på å selge sine avlinger tatt med i beregningen av BNP. Men det er ingen som beregner verdien på tjenestene biene forsyner oss med når de bestøver avlingene eller som regner ut verdien av kvaliteten på jordsmonnet — helt til biene dør eller jorda blir karrig og størrelsen på avlingene blir mindre. Konvensjonell økonomisk statistikk tar heller ikke med de tjenester man får av ren luft og hvordan forurensningen påvirker oss negativt. Men koblingen mellom koronadødelighet og luftveissykdommer har klargjort kostnadene ved forurenset luft, om enn i et snevert perspektiv — som redusert humankapital og redusert framtidig inntekt.

Uvitenhet er ingen unnskyldning.

En skjellsettende uavhengig gjennomgang av «mangfoldets økonomi», bestilt av det britiske finansdepartementet og gjennomført av min kollega ved Cambridge, Partha Dasgupta, inneholder tungtveiende argumenter for å bringe naturen tilbake i den økonomiske analysen. Dasgupta sier vi bør anse et lands naturressurser som en del av dets produktive kapital, i likhet med bredbånd, broer og innbyggernes ferdigheter.

Økonomiske beslutningstakere bør derfor forvalte hele landets «portefølje» av eiendeler for å sikre god avkastning for samfunnet. Dette betyr at man må se på depresieringen av disse eiendelene, deriblant viktige arter og økosystemer, og hvordan de utfyller hverandre.

Myndigheter som opererer med et slikt rammeverk og som forvalter sin portefølje med lang tidshorisont, kan bestemme seg for ikke å bygge flomvern med kostbar, energi-intensiv og stygg betong, men heller satse på lavkost-investeringer: planting av trær oppstrøms og bevaring av våtmark nedstrøms. Likeledes er bønder fullt klar over tapet av biologisk mangfold og biedød, men muligens mindre klar over de negative konsekvensene, som dårligere matjord og mindre avlinger, som gjør at man blir mer avhengig av kunstgjødsel og som fører til flere døde bier — i en tiltagende negativ spiral. Menneskelige inngrep i naturen bidrar også til spredningen av zoonotisk sykdom som Ebola og COVID-19, noe som har høye kostnader for samfunnet, økonomien og staten.

Det er et visst håp om at naturen vil gjenoppdages — med tanke på økonomisk analyse og økonomisk politikk — før den er for hardt skadet til at ødeleggelsene kan reverseres, noe som går utover de «tjenestene» naturen forsyner oss med og dermed vår levestandard. Nå som investorer innser hvilken fare klimaendringene utgjør for denne avkastningen de kan få på sine investeringer, vil det være lettere for dem å se betydningen av det biologiske mangfoldet — og hvor viktig det er med rent hav og ren luft. Det var betegnende nok det usentimentale og nøkterne britiske finansdepartementet, ikke det «kosete» miljø- og jordbruksdepartementet som bestilte gjennomgangen til Dasgupta.

Vårt forhold til naturen vil måtte endre seg i tiden framover.

Innsamlingen av nødvendig statistikk, for å få oversikt over hvilke «tjenester» naturen forsyner oss med, vil være helt avgjørende. Dette arbeidet er i gang. FN har definerte standarder for hvordan man skal måle naturkapitalen. Den pågående prosessen der man gjennomgår og justerer definisjonene som anvendes i målingen av BNP — og i annen økonomisk statistikk — er en god anledning til å plassere økosystemets «tjenester» innenfor den såkalte «produksjonsavgrensningen» som skiller det som regnes som en del av økonomien fra alt annet.

Pandemien har åpnet øynene våre for en del viktige innsikter, blant annet gammel lærdom om at penger er et dårlig mål på verdi. De som utfører «essensielt arbeid», fra sykehusansatte til budbilsjåfører er ofte blant de som er dårligst betalt i samfunnet. De som gjør en ekstra hjemmeinnsats under pandemien vil sette større pris på verdien av ubetalt arbeid i hjemmet. Og hvor høyt folk verdsetter tilgangen til en offentlig park har steget kraftig siden mars 2020. Vi kan si noe av det samme om naturen: Fordi mange av verdiene vi får fra naturen ikke blir målt, og heller ikke betalt for, ser økonomer bort fra dem.

Det er ikke lenger bærekraftig (et mye brukt ord med dyptgripende implikasjoner; det som ikke er bærekraftig kan ikke opprettholdes over tid). Vårt forhold til naturen vil måtte endre seg i tiden framover, og de som utformer den økonomiske politikken må være med på å påvirke hvordan dette endrer seg. Uvitenhet er ingen unnskyldning.

Oversatt av Marius Gustavson

Diane Coyle er professor i offentlig politikk ved University of Cambridge og har skrevet flere bøker. Den siste er Markets, State, and People: Economics for Public Policy.

Copyright: Project Syndicate, 2021.
www.project-syndicate.org