Ved å forsøke å ødelegge alt som har definert Vesten siden slutten av andre verdenskrig, har Trump ført verden til et historisk veiskille. Fallhøyden kunne ikke vært høyere. Det er bare EU som kan sikre Europas plass i verden.
Etter Donald Trumps europaturné nylig – som toppet seg med den utskjelte pressekonferansen med Vladimir Putin – kan det ikke være et fnugg av tvil igjen: Trump og tilhengerne hans ønsker å ødelegge den internasjonale ordenen og det globale handelssystemet USA har vært så sentral i å bygge opp.
Trump og USA er ikke synonymer – det er åpenbart. Han vant 2016-valget selv om han fikk tre millioner færre stemmer enn Hillary Clinton, og han har aldri på noe tidspunkt hatt et flertall av befolkningen i ryggen. Men Trump er fremdeles amerikansk president, og det gjør ham til den mektigste mannen i verden. Det han gjør og sier, selv om det ofte er absurd og selvmotsigende, har alvorlige konsekvenser i den virkelige verden. Særlig for USAs nærmeste partnere. På en visitt i Storbritannia nylig, gikk Trump så langt som å beskrive EU som “en fiende”.
Skiftet i maktbalanse i verden har skutt fart på grunn av Donald Trump.
Ved å forsøke å ødelegge – bokstavelig talt – alt som har definert Vesten siden slutten av andre verdenskrig, har Trump ført verden til et historisk veiskille. Det er ikke bare forholdet mellom EU og USA som står på spill – det forholdet er fremdeles sterkt – men hele Vestens posisjon i verden. Skiftet i maktbalanse i verden har skutt fart på grunn av Donald Trump. Det skiftet vil gjøre at både Amerika og Europa vil komme svakere ut, relativt sett. Når inntekt og rikdom flytter fra vest til øst, vil Kina i større og større grad kunne utfordre USA som verdens ledende geopolitiske, økonomiske og teknologiske supermakt.
Denne endringen vil bli smertefull. Fallhøyden kunne ikke vært høyere for Europa. Maktskiftet som allerede er i emning kan bestemme skjebnen til de europeiske demokratiene, velferdsstatene, vår uavhengighet og måten vi lever her. Hvis ikke Europa forbereder seg, blir vi stående uten andre muligheter enn å bli avhengig av enten Amerika eller Kina. Atlantisme eller eurasianisme.
Europeere burde ikke stole på at eksisterende allianser og regler fungerer særlig godt som beskyttelsesskold i tider som dette. Men vi kan heller ikke falle tilbake til den tradisjonelle 1800-talls maktpolitikken. Verden kan være på vei mot en situasjon hvor det ikke er noen klar ledende makt, og hvor stormakter kontinuerlig kjemper mot hverandre for å få den posisjonen. Men omstendighetene i dag er svært annerledes enn den gangen, under den hundreårige konflikten mellom det britiske imperiet og det russiske keiserdømmet på 1800-tallet. Eskalerende konflikt mellom Kina og USA vil være alt annet enn positivt for Europa.
Europa ble redusert til en sjakkbrikke.
1800-tallet hos oss var preget av ettervirkningene av den franske revolusjon og den industrielle revolusjon. 1900-tallet ble arrmerket av to verdenskriger, den kalde krigen og utviklingen av atomvåpen. På slutten av andre verdenskrig stod to ikke-europeiske supermakter – USA og Sovjetunionen – og kvesset sabler på hver sin side av det gamle europeiske statssystemet. Europa ble redusert til en sjakkbrikke.
Fram til da hadde Europa styrt verden, mye takket være teknologisk overlegenhet. Men i 1945 var det slutt. Europa – og aller tydeligst Tyskland – var delt mellom de to nye supermaktene. Europas posisjon i verden var nå henholdsvis å være et underbruk av amerikansk utenrikspolitikk og et underbruk av Kreml.
Frankrike og Storbritannia, de to seierherrene på europeisk jord etter krigen, fikk på et vis en slags maktposisjon gjennom få to av setene i det nyopprettede sikkerhetsrådet i FN (og senere som atommakter). Men, gitt maktbalansen i verden, dette var mer symbolsk enn et tegn på reell makt.
Så kom murens fall. Europa holdt seg trofast til den transatlantiske linja. I sikkerhetspolitikken forble man avhengig av USA. Men økonomisk og teknologisk vant man i tiårene etter 1989 tilbake selvstendigheten. Institusjonelt manifesterte denne arbeidsdelingen seg henholdsvis i NATO og EU. Det er en organisering som har tjent oss godt, men nå er den under angrep fra Trump.
Det er særlig tre grunner til at Europa har grunn til å frykte for framtiden. For det første stiller Trump igjen og igjen spørmålstegn ved USAs forpliktelser til det gjensidige forsvaret under Atlanterhavspakten. For det andre har administrasjonen hans aktivt undergravd Verdens handelsorganisasjon og det globale handelssystemet. Handelssystemet er del av grunnmuren for velstanden vi har i Europa. For det tredje gjør digitaliseringen og framveksten av kunstig intelligens at maktforholdene i verden kan bli fullstendig snudd på hodet.
Spørsmålet nå er om EU vil klare å hevde seg i denne nye virkeligheten, eller om man vil være sendt til skyggenes dal for godt
Hver enkelt av disse utviklingstrekkene utfordrer Europas posisjon i verden. Spørsmålet nå er om EU vil klare å hevde seg i denne nye virkeligheten, eller om man vil være sendt til skyggenes dal for godt. Dette er sannhetens øyeblikk. Det blir ingen nye sjanser.
Det er bare EU som kan sikre Europas plass i verden i dette århundret. Hvis oppgaven blir gitt til tradisjonelle nasjonalstater som Storbritannia, Frankrike og Tyskland, vil det mislykkes. Men det vil kreve ikke bare en enorm innsats, men også en felles front, og en ny forståelse av forholdet mellom EU og medlemsstatene. Det europeiske prosjektet vil fortsette å legge til rette for handel og sikre freden – men fra nå av må vi også ta vare på vår felles uavhengighet.
Hvis EU lykkes med dette, vil Trump uforvarende ha gjort oss en stor tjeneste. Verdenshistorien blir iblant ledsaget av pussige figurer og rare kostymer. Men man må være handlekraftig i møte med det som kommer.
Copyright: Project Syndicate, 2018.
Oversatt fra engelsk av Axel Fjeldavli
Kommentarer