Machiavelli i miljøpolitikken

I tider da regjeringen vakler på grunn av noen øres justering i drivstoffprisene, trer igjen det norske Janus-ansikt fram i ubehagelig skarp profil. Mest åpenbart er det som alltid i klimapolitikken, der det bedrives en offensiv politikk med leteaktivitet og konsensjonstildeling i nord, og bare litt irriterende grønt rusk i de oljesmurte tannhjulene blokkerte Lofoten/Vesterålen.

Samtidig blir stadig vanskeligere å dekke seg bak fikenbladargumentet om at norsk olje er bedre for klimaet enn all annen olje.

Men at noe er mindre ille, betyr ikke at det er bra.

For det første stemmer det ganske enkelt ikke. Det er heller ikke slik at norsk olje erstatter kull. Saken er noe annerledes for norsk gass, gitt at metanlekkasjene fra Nordsjøen er vesentlig lavere enn fra skifergass. Per produsert energienhet er også gass mindre miljøskadelig enn olje, nær halvparten målt i CO₂-enheter. Men at det er naturgass, betyr ikke at det er “grønn gass”. Jeg går av og til forbi en bensinpumpe merket «ecofuel» fordi det er blandet inn noen få prosent bioetanol fra trevirke. Men at noe er mindre ille, betyr ikke at det er bra.

Å si at det haster, er et understatement.

Det er flere år siden det ble fastslått at så langt de statistiske beregninger strekker til, er grensen for gjenværende CO₂-utslipp (for å holde den globale temperaturøkningen under 2 grader), drøyt 800 gigatonn CO₂ – og bare snaut 400 gigatonn om vi forholder oss til det langt tryggere, men urealistiske mål om en oppvarming under 1.5 grader. Med dagens utslipp vil ha nådd disse nivåene i løpet av henholdsvis 22 og 10 år.

Å si at det haster, er et understatement.

Bak en slik gjennomsnittlig temperaturøkninger ligger enorme variasjoner i tid og rom, og med potensielt katastrofale konsekvenser for enkelte områder og økosystemer. Og økosystemers helse er viktig i denne sammenheng, for en sentral faktor er nettopp deres evne til å ta opp CO₂. I dag tas omtrent halvparten av våre CO₂-utslipp hånd om, av et netto opptak ved fotosyntese i hav og på land. Skulle denne formidable økosystemtjenesten bremses opp, i verste fall reverseres, vil økningen av CO₂ i atmosfæren virkelig skyte fart. Her ligger mye av begrunnelsen for den mye omtalte 2-graders grensen.

Den norske modellen har solidaritet og likhet som ett av sine suksesskriterier.

Dette er imidlertid verken noen eksakt eller magisk grense, men en tentativ øvre smertegrense før situasjonen kommer (enda mer) ut av kontroll. Som også påpekt i Parisavtalen, burde vi strengt heller hatt en 1.5-graders grense. Selv de som ikke er så bekymret for temperaturøkningen, bør føle en viss uro over at mer CO₂ gir surere hav som både kan påvirke karbonbinding og produksjon.

Den ferske rapport The sky´s limit fra Oil Change International, konkluderer – i stor grad basert på norske Rystad Energys estimater – at selv uten kull vil dagens kjente olje og gassreserver være nok til å bringe oss over 1.5 grader. De norske, nordligste olje- og gassforekomstene er blant de som bør forbli i bakken. Da er machiavellisk strategi den snilleste betegnelse på en politikk som den ene dagen med alvorlig mine uttrykker genuin bekymring over klima og miljø, og den neste dagen åpner for en videre offensiv fossilpolitikk.

Den norske modellen har solidaritet og likhet som ett av sine suksesskriterier, men solidaritet ut over landegrensene og med kommende generasjoner, er en øvelse vi ikke er gode på. Det vil si, vi er selvsagt for miljø, global solidaritet og alt som er godt og moralsk riktig, men det er så mye mer bekvemt å kjøpe seg ut av skjærsilden.

Miljøpolitikk lider under allmenningens tragedie på alle nivå.

Hva annet er regjeringens tiltak på klimafronten signalisert gjennom statsbudsjettet? Jo mer skog. En rapport har tidligere anslått at det vil være mulig å plante 50.000 dekar skog hvert år de neste 20 årene, og en norsk skog i sterk vekst binder nå opp 60 prosent av våre fastlandsutslipp. Å dekke kystområder og annet “öppet landskap” med granskog, er imidlertid ikke noe varig alternativ til utslippsreduksjoner, og har noen temmelig åpenbare effekter på landskap og mangfold. Mens man på den ene siden er bekymret over tilgroing av det norske landskapet, som resultat av en landbrukspolitikk styrt ut fra kostnadseffektivitet, så åpner man for en tilplanting vurdert ut fra en annen type kostnadseffektivitet.

Slik er det på andre områder også: ja, vi ønsker stille og uberørte natur, men ikke mer enn at hensynet til liberalisert motorferdsel i utmark må gis forrang. Ja, vi ønsker en håndfull rovdyr slik at vi ikke bryter de internasjonale konvensjoner (et av Machiavellis gode råd er som kjent å skaffe seg et godt rykte så billig som mulig…), men ser helst at Sverige tar regningen. Miljøpolitikk lider under allmenningens tragedie på alle nivå, også internasjonalt. Vi vet at noen må betale for festen, men ser helst at de andre tar regningen.

Så langt har ikke Arbeiderpartiet overbevist verken i retorikk eller politikk.

Mantraet er å utøve miljøpolitikk innenfor de realistiske rammer. Og de realistiske rammer er som alltid de økonomiske, ikke de økologiske. Altså prinsipielt stø kurs med noen symbolske offer og machiavelliske fraser om grønt skifte – litt som å saldere sine mange flyturer og et ekstravagante forbruk med kildesortering av søppel.

Så langt har ikke Arbeiderpartiet overbevist verken i retorikk eller politikk om at saken ville sett veldig annerledes ut under deres forvaltning, men de kan få anledning neste år mens det ennå er mulig å endre kurs. Den regjering og de partier som tar det ansvar som virkelig kreves, kan nok risikere å straffes for det ved neste valg, skjønt med en god begrunnelse er det ikke så sikkert.

Uansett vil de stå igjen som de moralske og historiske seierherrer, og det er vel strengt tatt det som bør være politikkens mål.