MAGA-bevegelsens selvdestruktive kulturkrig

NEW YORK: Det er mange grunner til at den daværende amerikanske visepresidenten og demokratiske presidentkandidaten Kamala Harris tapte presidentvalget i USA mot Donald Trump for to år siden. Valgkampen hennes startet for sent. Hun overtok også mye av misnøyen og frustrasjonen som var rettet mot USAs president Joe Biden. Og Trump er en dyktig demagog som vet hvordan han kan nøre opp under frykt, sinne og aggresjon.

Men Kamala Harris, en kvinnelig politiker med minoritetsbakgrunn, ble også rammet av kulturkrigen som utspiller seg i USA – en kulturkrig som har endret det politiske landskapet i flere vestlige demokratier. Selv om hun var nøye med å styre unna spørsmål knyttet til rase og etnisitet, og i stedet vektla den amerikanske økonomien, begynte mange velgere, ofte påvirket av høyreorienterte medier, å forbinde henne med «progressiv» politisk aktivisme knyttet til rase, kjønn og seksuell identitet. Dette gjorde det enkelt for republikanerne å hevde at demokratene ikke lenger forsto hva som rørte seg blant «alminnelige amerikanere».

Mange av velgerne som stemte på Trump, inkludert kvinner og personer med minoritetsbakgrunn, hadde inntrykk av at demokratene var mer opptatt av transpersoners rettigheter enn av arbeidsplassene i de tidligere industribyene i Ohio og andre deler av det såkalte rustbeltet. Denne oppfatningen kan ha vært urimelig, ettersom ledelsen i Det demokratiske partiet neppe var noen pådriver for «woke»-aktivisme. Men det er likevel riktig at demokratene gradvis har mistet støtte blant arbeiderklassevelgere helt siden 1960-tallet.

Helt siden Trump ble gjenvalgt som president, har mange liberale institusjoner i USA forsøkt å distansere seg fra kulturkrigen.

Kulturelle og sosiale spørsmål knyttet til antirasisme, homofiles rettigheter og feminisme hadde stor appell blant de utdannede elitene i de store byene på vestkysten og østkysten av USA, men i mindre grad blant velgere på landsbygda, i småbyer og i industribyer preget av økonomisk tilbakegang. Høyrepopulismen klarte å trekke mange av disse velgerne over til Det republikanske partiet, til skade for demokratene.

Helt siden Trump ble gjenvalgt som president, har mange liberale institusjoner i USA forsøkt å distansere seg fra kulturkrigen. Amerikanske universiteter har kuttet ned på, eller til og med avviklet, tiltak for å øke mangfoldet ved universitetene. Enkelte liberale medieorganisasjoner har gitt etter for press fra Trump-administrasjonen og begrenset den kritiske journalistikken og deler av underholdningstilbudet.

CBS News, som bidro til å stanse senator Joseph R. McCarthys forfølgelse av mennesker på grunn av deres påståtte kommunistiske forbindelser, har under sin nye sjefredaktør Bari Weiss dreid kraftig til høyre.

MAGA-politikere har trappet opp kulturkrigen og systematisk straffet amerikanske institusjoner.

Det er riktignok enkelte demokratiske politikere som fortsatt fremmer ekstreme synspunkter av den typen som støter fra seg mange velgere. I gamle innlegg på sosiale medier tok kongresskandidaten Darializa Avila Chevalier, datter av dominikanske innvandrerforeldre, til orde for å avskaffe fengsler, landegrenser og politiet. Hun snakket også nedsettende om forhold mellom hvite kvinner og svarte eller arabiske menn. Hun tok senere avstand fra disse synspunktene og slettet kontoen sin.

I motsetning til dette ble Zohran Mamdani, som i likhet med Avila Chevalier er en demokratisk sosialist, valgt til borgermester i New York i stor grad fordi han klarte å styre unna slike betente og polariserende spørsmål. Han konsentrerte seg i stedet om sitt valgløfte: at vanlige folk skulle ha råd til å bo i New York igjen.

Faktisk er ikke Avila Chevaliers synspunkter mer ekstreme enn de som er blitt fremmet av ledende medlemmer av Trump-administrasjonen. Høytstående MAGA-politikere har trappet opp kulturkrigen og systematisk straffet amerikanske institusjoner, fra museer til universiteter, ikke bare fordi disse institusjonene har innført programmer for mangfold, likestilling og inkludering (DEI), men også fordi de ganske enkelt har fremmet ideen om at etnisk og religiøst mangfold er ønskelig. Tusenvis av bøker som ikke samsvarer med MAGA-bevegelsens fordommer – deriblant Anne Franks dagbok – har blitt fjernet fra bibliotekene ved offentlige skoler.

Krigsministeren har fjernet kvinner og afroamerikanere fra høye stillinger i militæret.

Stephen Miller, som er visestabssjef i Det hvite hus og Trumps viktigste rådgiver i innvandringsspørsmål, har bidratt til å spre konspirasjonsteorier om at hvite amerikanere blir erstattet av ikke-hvite. Sammen med andre ledende skikkelser i MAGA-bevegelsen har han også fremstilt innvandrere som kriminelle og voldtektsmenn, og han har stått bak deportasjonen av flere hundre tusen mennesker, inkludert tusenvis av barn, ved hjelp av tungt bevæpnede og dårlig opplærte agenter fra US Immigration and Customs Enforcement (ICE).

De eneste innvandrerne som har fått en varm velkomst i Trumps andre presidentperiode, er hvite sørafrikanere, som angivelig er ofre for et «folkemord». Pete Hegseth, som omtaler seg selv som «krigsminister», har fjernet kvinner og afroamerikanere fra høye stillinger i militæret og utestengt transpersoner fra militærtjeneste. Ifølge Hegseth er det ikke rom for overvektige, transpersoner, folk med skjegg, raringer, sveklinger og radikale i militæret: «No fatties, no trannies, no beardos, no weirdos, no wimps, no radicals.»

Det er mulig mange mener at presidenten nå er mer opptatt av å sette navnet sitt på offentlige bygninger, enn av å ivareta nasjonal sikkerhet.

Spørsmålet nå er hvilket parti som har størst grunn til å frykte skadevirkningene av ytterliggående standpunkter i kulturkrigen. Meningsmålinger tyder på at MAGA-bevegelsens fanatisme muligens ikke slår så godt an lenger utenfor Trumps lojale kjernevelgere.

Latinamerikanske velgere og såkalte uavhengige velgere ser ut til å vende ryggen til Det republikanske partiet i mellomvalget i november. Mens demokratenes aktivisme ofte ble møtt med forakt, har MAGA-politikken vakt frykt og avsky. En Gallup-måling fra juni viste at 73 prosent av USAs voksne befolkning fortsatt mener at innvandring er bra for landet, mens bare 21 prosent mener det motsatte.

Men republikanerne sliter også av andre grunner som ikke har noe med kulturkrigen å gjøre. Den endeløse, resultatløse og svært kostbare krigen mot Iran er én grunn. Trumps ekstreme selvopptatthet og den enorme rikdommen som presidentens familie og nærmeste støttespillere har opparbeidet seg, er en annen.

Dersom noen velgere i 2024 mente at demokratene var mer opptatt av spørsmål knyttet til rase og kjønn enn av tapet av industriarbeidsplasser, er det mulig at mange flere nå mener at presidenten er mer opptatt av å sette navnet sitt på offentlige bygninger enn av å ivareta nasjonal sikkerhet.

Demokratene må også gi velgerne en grunn til å stemme på dem.

Alt dette peker i retning av at demokratene kan være så heldige at de får se Trumps republikanske parti ødelegge seg selv i mellomvalget i november. Men det er ikke nok at oppslutningen om Det republikanske partiet blir kraftig svekket. Demokratene må også gi velgerne en grunn til å stemme på dem. Ifølge en meningsmåling gjennomført av CNN i juli, har bare 30 prosent av amerikanske innbyggere et positivt syn på Det demokratiske partiet.

Men i stedet for å møte MAGA-bevegelsens ekstremisme med sin egen kulturkrig, bør demokratene følge Mamdanis eksempel og konsentrere seg om økonomien. Selv om Trump-administrasjonens angrep på innvandrere og minoriteter er groteske, vil det være klokt av demokratene ikke å gå i den fellen republikanerne forsøker å sette for dem. Republikanerne er sine egne verste fiender. La dem grave sin egen grav.

Copyright: Project Syndicate, 2026. www.project-syndicate.org

Oversatt av Marius Gustavson.