Vi trenger mer magi

Kloke akademikere vokter seg vel for å spå om de kommende tider. Historien har lært oss at det fort kan bli flaut. For det som synes som en åpenbar og uunngåelig tendens på et bestemt tidspunkt og fra et avgrenset ståsted, kan vise seg å være alt annet enn åpenbart i ettertid – ja, direkte feilaktig.

Som da den tysk-amerikanske medisineren Wilhelm Hueper med overbevisning benektet at røyking ville vise seg å være en viktig årsak til kreft. Eller som da religionssosiologien nesten enstemmig proklamerte at moderniteten nødvendigvis måtte resultere i global sekularisering.

Den modernistiske selvsagtheten at det materielle er alt som eksisterer, er ikke lenger så selvsagt.

Derfor vil de følgende refleksjoner om hvordan religiøs tro kommer til å utarte seg fremover være tentative og til dels kan det argumenteres for at de allerede gjør seg gjeldende. Min påstand er imidlertid at følgende tre “trostrender” vil bli tydeligere og forsterket i tiden fremover.

Mer kroppslig enn kognitiv.

Religion og tro vil selvsagt alltid ha et kognitivt aspekt i den grad at det innebærer bestemte forestillinger om mennesket, dets eksistens i verden og forhold til høyere makter. Endringen vil ligge i vektingen av det kognitive trosinnholdet (les: doktriner og lære) versus de religiøse praksisene. Siden vår kognitive kapasitet og aktivitet også er kroppslig situert, kan ikke de to sidene av vår religiøsitet skilles helt ad. Men det vil bli mindre vanlig å tilslutte seg en religion ut fra et kognitivt skjema eller som en overlevert tradisjon, uten at man faktisk praktiserer sin religion.

Det var det erfaringsmessige og kroppslige ved religionen som tiltrakk ham.

Hva mener jeg så med at religioners kroppslighet vil bli viktigere? Det strekker seg fra den basale bevegelsen av å gå regelmessig til sitt gudshus til bestemte religiøse handlinger som å motta nattverd eller overholde ramadan. Å knele i bønn, vende seg mot en bestemt himmelretning, tenne røkelse, øve kroppen opp til å innta meditasjonsstillinger – alt dette kan være uttrykk for den kroppslige siden av religion, som i økende grad vil bli viktigere enn det kognitive innholdet for religionsutøvere av de ulike religionene.

For ikke lenge siden snakket jeg med en eldre (enn meg) mann om hans forhold til tro og religion. Han hadde stor sans for salmer og kirkekunst, men han fikk ikke det kristne livssynet og læren til å “gå opp” – ergo ville han ikke kalle seg kristen. Samme kveld snakket jeg med en yngre (enn meg) mann om samme tema. Han hadde også stor sans for kirkens estetikk og gikk derfor jevnlig til (den katolske) kirkens messer. Det dogmatiske trosinnholdet bekymret ham ikke nevneverdig, men det var det erfaringsmessige og kroppslige ved religionen som tiltrakk ham.

Den neste trenden jeg vil peke på er relatert til denne vektingen av det kroppslige over det kognitive aspektet.

Mer karismatisk enn rasjonalistisk.

Filmen om Snåsamannen har i skrivende stund rekordhøye besøkelsestall og fått mer medieoppmerksomhet enn de fleste norske regissører kan drømme om. Hva handler den om? Noen mener den bare handler om genuin menneskelighet, om empati og omsorg. Men disse lytter ikke til hovedpersonen selv – eller til mange av hans gjester. For dem handler det om noe mer; det handler om en mann som forvalter en gudgitt gave.

Karismatisk religiøsitet vil nemlig bli viktigere enn karismatiske lederskikkelser.

Den hurtigst voksende religiøse bevegelsen i verden er den såkalte karismatiske delen av den kristne kirken. Karisma betyr ganske enkelt nådegave, derav uttrykket “karismatisk” som gjerne betegner en særskilt begavet person med utpreget tiltrekningskraft. Det er selvsagt ikke noe nytt at karismatiske lederskikkelser har ledet store religiøse bevegelser og vekkelser, men det er heller ikke mitt viktigste poeng med dette utviklingstrekket. Karismatisk religiøsitet vil nemlig bli viktigere enn karismatiske lederskikkelser.

Det karismatiske særtrekket i religiøs sammenheng handler om det uforklarlige, om åndelige gaver og utrustning som mennesker selv ikke kan frembringe, men som gis av Gud selv. En slik forventning står i kontrast til den moderne tanken om menneskets potensial til selv å utvikle sine evner gjennom selvrealisering på ulike plan.

Et kjennetegn ved karismatiske vekkelser i verden i dag, er den allmenne karismatikken; at den enkelte religiøse kan erfare og forvente Guds gaver og utrustning i sin hverdag. Dette er altså ikke forbeholdt religiøse ledere eller presteskap. Gjennom kirkehistorien har fornyelsesbevegelser vært preget nettopp av den allmenne religiøse erfaringen, så det er ikke noe nytt i seg selv. Kanskje kan man snakke om en tilbakevendende trostrend i så måte.

Mer kommunitaristisk enn individualistisk.

En siden ved den fremvoksende karismatiske religiøsiteten, i motsetning til både karismatiske soloister og brilliante rasjonalistiske retorikere, er at den vil være kollektiv i sitt uttrykk. Hvilket bringer oss til den siste trostrenden, nemlig at den vil ta en mer kommunitaristisk form enn individualistisk.

Lojalitet til gruppen blir viktigere enn å følge sin egen vei.

I et hyperindividualistisk samfunn som vårt kan en slik utvikling anses som motkulturell. Selv om menneskets eksistensielle behov for gruppetilhørighet ikke er noe nytt, har vi sett at den senmoderne individualismen også har preget religiøsitet i nyere tid. Et eksempel er nyreligiøsitetens fokus på selvbevissthet og den enkeltes indre liv.

Den kommunitaristiske tendensen knytter religiøs identitet sterkere til gruppens ritualer, tradisjoner og praksis fremfor den enkeltes erfaring og følelser. Samhold og lojalitet til gruppen blir viktigere enn å følge sin egen vei. De ulike formene for religiøs ekstremisme er nettopp et ekstremt uttrykk for denne gruppelojaliteten og tilhørigheten som kommunitaristiske former for religiøsitet bygger på.

Hvis vi ser tilbake på kirkenes rolle i lokalsamfunnene her til lands, kan vi forstå også denne kommunitaristiske vendingen som et ekko av fordums religiøse former. Samtidig har vi i dag en selektiv tilnærming til et mangfold av religiøse kommuniteter som vi ikke har hatt tidligere i vårt norske samfunn. Denne utviklingen henger sammen med en rekke faktorer, som for eksempel økt immigrasjon og den utbredte bruken av sosiale medier – som begge på hver sin måte tilbyr nye former for religiøst fellesskap og samhold.

En annen tendens er at det er ikke “kult” å ikke tro på noe.

For hver av disse trendene vil det selvsagt være motstrømmer og reaktive bevegelser, men dette er foreslått som sentrale utviklingstrekk. I tillegg til sosiologiske drivere, som økt immigrasjon og bruk av sosiale medier, kan vi allerede nå ane en trøtthet på reduksjonisme – enten det er fra scientister, nyateister, religiøse fanatikere eller fanatiske islamofober. Kroppsligheten kontrer intellektuell reduksjonisme, karismatikken kontrer rasjonalistisk reduksjonisme og kommunitarismen kontrer sosial reduksjonisme.

En annen tendens er at det er ikke “kult” å ikke tro på noe, den modernistiske selvsagtheten at det materielle er alt som eksisterer, er ikke lenger så selvsagt. Sagt på en annen måte; vi ønsker oss mer magi – vi trenger mer magi i møte med en tragisk virkelighet som blir stadig mer påtrengende og nærværende også i vårt nordlige og privilegerte hjørne av verden.

Offentligheten vil gjenspeile denne utviklingen. Vi ser det allerede. Ønsket om å gi rom for religiøse stemmer i debatter, en økende legitimitet for religiøst funderte overbevisninger og tydeligere religiøse aktører i ikke-religiøse roller, er eksempler på dette.

Så gjenstår det å se hvor langt disse trostrendene vil strekke seg, før pendelen svinger og de religiøse bevegelsene preges av andre typer tidsbestemte uttrykk for våre mest eksistensielle behov for livsmening og tilhørighet.