Måk sjæl and look to Fredrikstad: hvorfor valgdeltagelsen bør gå opp i 2023

For en som fikk sin første store politiske opplevelse i sofaen i drabantbyen med bilder av Berlinmurens fall på tv, var det lenge lett å ta for gitt av verden ble bedre og mer demokratisk.

De siste årene har sendt oss i stikk motsatt retning. Putins lange ferd mot dypt autokrati og krig. Kinas reise mot en høyteknologisk ettpartistat. Republikanernes rasering av verdens eldste demokrati. Orbáns avvikling av demokratiet i det alle trodde var blitt et fullverdig medlem av den europeiske familien. Polen. Tyrkia. Listen er lang. Det tørre faktum er at nå lever over 54 % av verdens befolkning i autoritære regimer, og utviklingen har gått i feil vei i flere år.

Med andre ord, de som trenger politikken mest, stemmer minst.

I Norge står det bedre til. Vi har ryddig maktovertagelse. Det er ingen som tror at en høyreradikal mobb vil storme Stortinget hvis de ikke er fornøyd med valgresultatet. Men, det er ikke bra nok. Både svenskene og danskene slår oss i støvlene når det gjelder demokrati. Denne teksten må leveres før vi vet resultatet av gårsdagens svenske valg. Men jeg vedder en kasse whisky på at andelen söta bror som stemte er høyere der enn på vår side av Svinesund.

Derfor bør vi børste støv av det gamle slagordet fra 80-tallets miljøoppvåkning. Tenke globalt, men handle lokalt. Gjøre det vi kan for at valgdeltagelsen går opp når vi lever i et land der vi er så heldig at vi kan gå og stemme på akkurat hvem vi vil i 2023.

Kommune- og fylkestingsvalget skal nemlig avholdes mandag om ett år. Avisene kommer til å være fulle av hvem som vinner og taper. Og hvilket parti som ble størst. Men det største partiet i 2019 var hjemmesitterpartiet. 35 % av oss brukte ikke stemmeretten. Kun en ting er fint med det tallet. Dette kan vi faktisk gjøre noe med.

Nei, mine damer og herrer. Det handler som alltid om makt og interesser.

Noen vil hevde at lav valgdeltakelse er helt uproblematisk. Jeg har deltatt i Facebook-diskusjoner med folk som sier at det er en viktig liberal rettighet å ikke stemme. Hvis det var slik at motivet for det standpunktet var rent, ja, hva skal vi kalle det, filosofisk, så kunne det kanskje vært en slags morsom debatt å ha over en øl. Men når du vet at de som fremmer den type standpunkt tilfeldigvis bor i deler av Oslo hvor de sterkeste valgkretsene har være oppe i 90 % valgdeltagelse. Og partiet Høyre scorer jevnt rundt 50 % i de samme valgkretsene. Vel, da er det vel ikke helt bort i natten å tenke at det kanskje handler om noe annet enn, hva var uttrykket? «Liberale rettigheter»?

Nei, mine damer og herrer. Det handler som alltid om makt og interesser. Det fine er at det er i de aller aller flestes interesse at valgdeltagelsen går opp. Da blir flere ansvarliggjort, flere er med å bestemme. Flere har det som på engelsk kalles a skin in the game i samfunnsutviklingen.

Valgdeltakelsen er nå systematisk lavere blant noen i Norge. Unge stemmer sjeldnere enn eldre. Innvandrere stemmer sjeldnere enn øvrige nordmenn. Folk med lav lønn, lav utdannelse og dårlige arbeidsvilkår stemmer aller sjeldnest. Med andre ord, de som trenger politikken mest, stemmer minst.

Dette skaper det som kalles demokratisk underskudd og bidrar til å svekke tilliten til våre institusjoner. Høy valgdeltakelse legitimerer de som er valgt til å styre landet, kommunen eller fylket.

Det fine er at det er i de aller aller flestes interesse at valgdeltagelsen går opp.

Mange gode krefter må trekke i samme retning i 2023. Politikere må få flere valglokaler til folk som ikke vet hvor de kan stemme. Skoleverket jobbe med demokrati i ukene før valget. Fagforeninger og sivilsamfunn bør arrangerer valg-konserter og demokratifester i områder med lav valgdeltakelse. For ikke å glemme at alle landets kommuner bør jobbe på spreng for å rigge valgboder, henge opp informasjonsplakater og snakke om valg på inn- og utpust.

Hos kommunene ligger en viktig nøkkel. Og her skal jeg komme med et utsagn, sannsynligvis første gang i verdenshistorien fra en bergenser: Look to Fredrikstad.

Før lokalvalget i 2019 ansatte østfoldkommunen et knippe demokratiguider. Guidenes jobb var å snakke med folk. De fortalte folk hvor, når og hvordan de kunne stemme. Men deres oppdrag inkluderte også å inspirere og motivere de til hvorfor de burde stemme. Et viktig premiss var at demokratiguidene aldri skulle snakke politikk, og alltid forholde seg partipolitisk nøytrale.

Resultatet av ordningen viste seg å være skikkelig positiv. Valgdeltakelsen økte med henholdsvis syv og ti prosentpoeng i bydelene demokratiguidene var utstasjonert. En høyere økning enn i Fredrikstad for øvrig, spesielt blant unge velgere. Med andre ord: det funker. Hvis man er villig til å gjøre jobben. For det viktigste vi har. Så det bør flere kommuner gjøre.

Høy valgdeltakelse legitimerer de som er valgt til å styre landet, kommunen eller fylket.

Måk sjæl, ble byrådsleder Raymond Johansen berømt for å si for over 20 år siden, da det hadde snødd så mye at hovedstadens måkebiler var sprengt, og vi fremdeles trodde verden var på vei i mer demokratisk retning. (Hallo, jeg trodde dere var gode på snø? Vi er gode på regn!).

Vel, dette er tydeligvis dagens hvor en bergenser som er allergisk mot a-endelser strekker seg ekstra, ekstra langt, ikke bare om Fredrikstad. Folkens: sørg for at når valget i Norge er over om ett år så kan vi si:

Vi bestemte sjæl. Vi valgte sjæl.

Teksten ble også publisert i Dagsavisen 12. september 2022.