Mammasjokk, ammetortur og mammapoliti

Hva vil det si å bli mamma?

I dokumentaren mammasjokket som ble vist på NRK 6. mai får vi høre at det nettopp er et sjokk å bli mamma. Fire kvinner forteller om barseltid og mammarollen. Situasjonene deres er ulike, fra alvorlig fødselsdepresjon, til frykt for at alt skal gå galt, til en erfaring av å bli oppslukt av den nye situasjonen. Vi får innblikk i et hverdagsliv som, på tross av et ønske om å få det til på en bestemt måte, ikke er perfekt. Ved å sidestille de fire historiene blir det ikke gjort noe forsøk på å skille opplevelsen av fødselsdepresjon fra bekymringer og tanker som er mer vanlig enn farlig. Vi møter også en sykepleier og en helsesøster som selv har barn. Dokumentaren stiller spørsmål om hva kvinnene skulle ønske at noen hadde fortalt dem før de fikk barn. Underforstått at om de bare hadde visst, ville det være annerledes. Filmen viser samtidig at det ikke hjelper hva du vet, leser deg til eller hva folk sier før du har fått barn. Kvinnene har lest og googlet, men stiller likevel uforberedt på det livet som venter etter fødsel.

Hva skjer i møte mellom barnas behov for de voksne og de voksnes behov for egen lykke?

Vi får høre at det ikke finnes en oppskrift på barseltid og småbarnsliv, likevel ender filmen med å gi gravide nettopp råd. Dokumentaren føyer seg inn i rekken av fagfolk, forfattere, bloggere og diskusjonsforum som alle har som utgangspunkt at det ikke finnes noen fasit på familielivet. Og som i forlengelse av det skal lette på sløret og vise at de ikke er «perfekt», uten å definere eller problematisere hva de mener med perfekt. Ved å hevde at det å bli mamma er et sjokk, spiller dokumentaren på at det å bli mamma er noe en blir truffet av lik en bombe, lynnedslag eller andre overraskende hendelser.

Finnes mammapolitiet?

Intensjonen til dokumentaren er god. Rådene er ment som en hjelp. Men råd fungerer også slik at vi kan bli gjort fremmede for vår egen erfaring. Vi blir med andre ord mer opptatt av råd og det å gjøre noe riktig og «etter boka», enn å være nær og tilstede med barnet. I dokumentaren møter vi helsesøsteren og sykepleieren som forteller at de «har lest alt» fra Tore Erik Ulvund til Jesper Juul. Helsesøsteren forteller at hun gir råd på helsestasjonen som hun ikke klarer å følge selv. Det blir tydelig at det er forskjell på teori og praksis. Dette åpenbare dilemmaet ikke blir tatt opp og belyst videre i programmet.  Hvorfor gi råd som det er vanskelig å følge? Her ligger det en mulighet til å gå dypere inn i samtalen om barseltid. Hva skjer med oss i møte med barnet, og hva skjer i møte mellom barnas behov for de voksne og de voksnes behov for egen lykke?

Det finnes en godt etablert forestilling om at gravide opplever et sterkt press på å være perfekt. Som et motsvar på dette presset kan en lese utallige blogger og innlegg som beskriver en barseltid full av tårer og følelsen av å være utilstrekkelig. En gjenganger er barselmoren som ser at alle andre er lykkelige. De beskriver et lykkepress fra omgivelsene og føler seg irettesatt av «mammapolitiet».

Samtidig har en del av det å være perfekt blitt å vise fram at en ikke er perfekt

Det er helt innafor å si at man har fått mammasjokk, derimot må en lete lenge etter noen som ser på seg selv som mammapoliti. Hvor finnes dette politiet? Finnes det kvinner som mener at du skal strikke Marius-genseren, mens du baker brød og steiker kjøttkaker og ammer og vasker gulv og svarer på mail, og samtidig bretter sokkeparene lekkert i skuffen? Og om det gjør det: Hvorfor i all verden skal slike idiotiske ideer definere hvem som er gode mammaer eller ikke?

Søken etter en oppskrift

I 2007 kom boka «Heia Mamma» av Anne Lindmo og Helle Vaagland. Helena Brodkorp ga ut «Mammasjokket» i 2014. «La mamma bæsje i fred» av Malin Meekatt Birgerssons kom i 2017. Alle bøkene blir omtalt som ærlige fortellinger om fødsel, barsel og mammarollen. På nettsider som foreldre.no er det uendelig med råd og mange av rådene er linket på andre nettsider som «det du må vite før du føder» eller «det ingen forteller deg om fødsel/tida etter fødsel». Bloggen Anti Supermamma forteller i sin introduksjon at hun ikke vil gi noen råd fordi alle foreldre vet egentlig best selv, samtidig tilbys det foredrag om hvordan vi kan senke skuldrene og gi slipp på ideen om å være perfekt. Du kan også få med deg boka «Rakkerunger og englebarn» av Tor Erik Ulvund der du nettopp kan lese om at det ikke finnes en fasit for barneoppdragelse.

Dokumentaren er altså ikke alene om å skulle avdekke et «ekte» eller utilslørt bilde av barseltida, derimot sklir den godt inn i samtidas fortelling om fødsel og barsel. «Mammasjokket» blir med på å holde i gang et ustoppelig behov for svar og en søken etter en oppskrift, eller en bestemt identitet som mamma.

Det er noen som tjener mye penger på nybakte foreldres frykt og usikkerhet

For på tross av alle bøker, råd og usminkede beskrivelser som finnes der ute så stiger antall mødre som opplever fødselsdepresjon. Samtidig velger færre å amme. Framfor å si at mammarollen i seg selv er for tøff, kan vi se på det mønstret samfunnet vårt og livene våre inngår i.

Perfekt ikke-perfekt

Vi vil ha barn, vi vil bli lykkelige. Vi vil også ha det ryddig, se bra ut utfra en bestemt definisjon om at bra er lik slik du ser ut gjennom et Snap-filter. Vi lengter etter noe vi kaller perfekt, samtidig har en del av det å være perfekt blitt å vise fram at en ikke er perfekt. Det kan virke som at det er mer perfekt å være litt avslappa i stilen. Da oppstår paradokset: Vi får mammasjokk fordi vi opplever et press på å ikke være perfekt, eller være imperfekte på den rette måten. Et bustete hode eller rotete vaskerom gjør seg godt på Snap. Det er et uklart hvor grensene går mellom iscenesettelse og levd liv. Min påstand er at jaget etter å iscenesette oss selv bidrar til å opprettholde de problemene den skal være svaret på. Vi viser at vi ikke er perfekt, men søker fortsatt den samme anerkjennelsen fra det, som om vi skulle vist fram noe perfekt. Hele tiden handler det om noe utenfor oss selv, også i en fase av livet der vi holder et nytt liv i armene.

En opplevelse vi trenger å finne et språk for som ikke raljerer i krigstyper

Dokumentaren forteller at gravide lever under et sterkt press og opplever høye forventninger til å være perfekt, men stiller ingen spørsmål om hvordan dette presset opprettholdes av den enkelte. Et tema kunne vært hvordan vi samtidig som vi vil ta avstand fra det perfekte mer og mer tar til oss tradisjoner som babyshower og maler ventetida i himmelblått og lyserosa. En annen problemstilling er tilgangen til og behovet for utstyr. Det er noen som tjener mye penger på nybakte foreldres frykt og usikkerhet.

Hver måned er det noe nytt barnet ditt skal ha behov for. Det er vippestoler, lekegrind, smokker, flasker i ulike størrelse og skjeer i alle regnbuens farger, egne kluter og babygym. Det er dingser og duppeditter som skal gjøre alt enklere, og vi dokumenterer effekten av dem på telefonen. Det er små nett til frukt babyen kan tygge på. Du glemmer den i vogna, frukten råtner, det blir ekkelt, langt fra perfekt. Snap det med et smiletegn pluss flaut ansikt. Når tid og energi går med til å søke opp og sammenligne rett utstyr og samtidig planlegge hvordan babyhverdagen skal presenteres på sosiale medier, blir det kanskje lite rom igjen til å bli kjent med og oppdage livet sammen med den lille babyen.

Fødselsdepresjon må tas alvorlig og alle som opplever det må få god hjelp. Faren ved å omtale vanlig uro og barseltårer som sjokk er at vi etablerer en ukritisk måte å beskrive barseltida på. Dokumentaren bringer oss ikke videre i å forstå hvorfor det er et sjokk å få barn. «Helt naturlig tortur. Anne lærer å amme,» heter et kapittel i Heia Mamma.

Når du utsettes for sjokk og tortur er du et offer for noe utenfor deg selv. Når du blir mamma har du fått en annens liv i gave, en opplevelse vi trenger å finne et språk for som ikke raljerer i krigstyper.

Mammaspråket

Kvinner har blitt mødre i tusenvis av år. Vi må stoppe opp og spørre oss selv om dette er noe vi trenger å få sjokk av. Vi har verdens beste permisjonsordning. Vi har gratis oppfølging av jordmor eller lege under hele svangerskapet. Vi har krav på tilrettelagte løsninger på arbeidsplassen. Mange kommuner har foreldreforberedende kurs. Det finnes hjelp å få både før og etter fødsel, det forteller også dokumentaren. Mye ligger til grunn for at kvinner i Norge skal være godt forberedt på den livsoppgaven det er å bli mamma. Istedenfor å etterlyse og samtidig gi nye råd, kunne dokumentaren med fordel gått dypere til verks ved å problematisere hvordan vi snakker om å bli mamma. For som programmet viser, preller gode råd av den gravide som vann på gåsa.

Men at dette er noe som sjokkerer eller som vi skal ta avstand fra, forsterker kanskje følelsen av å være mislykket

Bildet vi skaper av oss selv i verden og på sosiale media kan aldri romme alle de følelsene som oppstår når vi blir foreldre. Det er blod og slim, akkurat som en mor i dokumentaren forteller om. Men at dette er noe som sjokkerer eller som vi skal ta avstand fra, forsterker kanskje følelsen av å være mislykket.

Kvinnekroppen blør. Fra kroppen kommer det melk, slim og tårer. Slik er vi skapt. Ved å gjøre seg fremmed for, kjempe imot, eller ta avstand fra de prosessene som er en essensiell del av barseltida, skaper vi et ytterligere stress som også forsterker følelsen av å være mislykket. Graviditet og barsel byr på utfordringer, sårhet, tårer og usikkerhet. Derfor er det viktig med jordmødre og en god barselomsorg. Det virker beroligende å bli tatt imot av en som har tid og som gir deg ro og rom til å komme i kontakt med din egen situasjon og forventninger. Dokumentaren Mammasjokket kunne med fordel ha tematisert den samfunnsmessige verdien av omsorg, framfor å komme med råd. Det eksisterer et behov for å stille spørsmål ved språkbruk som tyr til overdrivelser (sjokk, mammapoliti) og for å utvide samtalen rundt barsel til noe som kan bidra med mer enn en forestilling om at kvinner blir ofre for egen kropp og skjebne når de blir mor.